Datasets:

jkorsvik

/

nowiki_second_scrape_merged

like 0

https://no.wikipedia.org/wiki/Auto-Tune

2023-02-04

Auto-Tune

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Lydutstyr', 'Kategori:Musikktilbehør']

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser.

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser. == Bakgrunn == Auto-Tune ble skapt av den amerikanske matematikeren Andy Hildebrand og lansert kommersielt i september 1997 av selskapet Antares Audio Technologies. Opprinnelig utviklet Hildebrand teknologien i 1980-årene som en seismisk metode for å lete etter olje. Teknologien gikk ut på å senke dynamitt til havbunnen for deretter å analysere lydbølgene som eksplosjonene skapte. Etter hvert skjønte Hildebrand at teknologien også kunne brukes på andre områder, som musikkproduksjon.Begrepet «auto-tune» har siden blitt en samlebetegnelse på all korrigering av stemmer, uavhengig av produsent. Flere andre produsenter tilbyr lignende verktøyer, blant andre Melodyne fra Celemony og Tune fra Waves. Auto-Tune har visse likheter med vocoderen, men teknologien er likevel forskjellig.Verktøyet ble først brukt for å rette tonehøyde og korrigere toner, men musikkbransjen tok raskt i bruk teknologien – både for å rette toner, men også som musikalsk grep på låter. Det første, og mest kjente eksemplet, er låten «Believe» med Cher fra 1998. Her ble Auto-Tune brukt for å gi Chers stemme et metallisk og digitalt preg, og siden har en rekke andre artister fulgt etter. == Referanser ==

Auto-Tune, også skrevet autotune, er et verktøy innen digital lydproduksjon som skjuler eller korrigerer toner fra instrumenter og stemmer, slik at de treffer den riktige tonehøyden. Auto-Tune kan brukes både på studioopptak eller direktefremføringer som for eksempel i tv-sendinger og musikkonkurranser.

https://no.wikipedia.org/wiki/Rasmus_Risnes

2023-02-04

Rasmus Risnes

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2004', 'Kategori:Fødsler 20. mai', 'Kategori:Fødsler i 1936', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Professorer ved Universitetet i Stavanger', 'Kategori:Sider med kildemaler som inneholder rene URLer', 'Kategori:Sider med kildemaler som mangler tittel', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk fysker som var professor ved Høgskolessenteret i Rogaland. Han ble Dr. philos i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1970 med avhandlingen "D.c. size effects in the electrical conductivity of aluminium single crystal films".Han ble ansatt ved Rogaland distriktshøgskole i 1971, fra 1974 som undervisningsleder i petroleumsfag og fra 1981 som høyskoledosent. Etter en tid hos Statoil og Norske Agip ble han i 1986 beskikket som professor i petroleumsteknologi (petroleumsproduksjon) ved Høgskolesenteret i Rogaland. Han ble kort etter valgt til dekanus.Risnes var en pioner i petroleumsrelatert bergmekanikk, med tidlige arbeider om sandstabilitet under produksjon. Som professor bygde han opp et anerkjent forsknings- og undervisningslaboratorium, som fokuserte på stabilitet av kalk/krittformasjoner.

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk fysker som var professor ved Høgskolessenteret i Rogaland. Han ble Dr. philos i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1970 med avhandlingen "D.c. size effects in the electrical conductivity of aluminium single crystal films".Han ble ansatt ved Rogaland distriktshøgskole i 1971, fra 1974 som undervisningsleder i petroleumsfag og fra 1981 som høyskoledosent. Etter en tid hos Statoil og Norske Agip ble han i 1986 beskikket som professor i petroleumsteknologi (petroleumsproduksjon) ved Høgskolesenteret i Rogaland. Han ble kort etter valgt til dekanus.Risnes var en pioner i petroleumsrelatert bergmekanikk, med tidlige arbeider om sandstabilitet under produksjon. Som professor bygde han opp et anerkjent forsknings- og undervisningslaboratorium, som fokuserte på stabilitet av kalk/krittformasjoner. == Referanser ==

Rasmus Risnes (20/5-1936 – 2/12-2004) var en norsk professor og forsker.

https://no.wikipedia.org/wiki/Maria_Franziska_von_Trapp

2023-02-04

Maria Franziska von Trapp

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 18. februar', 'Kategori:Dødsfall i 2014', 'Kategori:Fødsler 28. september', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Katolske misjonærer', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Misjonærer fra USA', 'Kategori:Misjonærer i Papua Ny-Guinea', 'Kategori:Personer fra Zell am See', 'Kategori:Sangere fra USA', 'Kategori:Sider med Webarchive-mal som lenker til Wayback Machine', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Østerrikske misjonærer', 'Kategori:Østerrikske sangere']

Maria Franziska von Trapp (født 28. september 1914 i Zell am See nær Salzburg i Østerrike-Ungarn; død 18. februar 2014 i Stowe i Vermont i USA) var en østerriksk-amerikansk sangerinne (sopran) og misjonær. Hun fikk amerikansk statsborgerskap i 1948.

Maria Franziska von Trapp (født 28. september 1914 i Zell am See nær Salzburg i Østerrike-Ungarn; død 18. februar 2014 i Stowe i Vermont i USA) var en østerriksk-amerikansk sangerinne (sopran) og misjonær. Hun fikk amerikansk statsborgerskap i 1948. == Liv og virke == === Bakgrunn === Maria Franziska von Trapp var den eldste datter av Georg Ludwig von Trapp. Hennes søsken var Rupert von Trapp (1911–1992), Agathe von Trapp (1913–2010), Werner von Trapp (1915–2007), Hedwig von Trapp (1917–1972), Johanna von Trapp (1919–1994), and Martina von Trapp (1921–1951). === Sanger i familiegruppen === Hun utgjorde sammen med disse seks søsken og sin stemor Maria Augusta Trapp de verdenskjenteTrapp Family Singers. Denne familiens opplevelser var - i noen stykker nokså løselig - grunnlag for Broadwaymusicalen The Sound of Music (1959) og dens filmatisering The Sound of Music (1965). Familien Trapp emigrerte etter det østerrikske «Anschluss» - altså da landet ble tilsluttet Tyskland. Hun hadde før dette nektet å opptre på Adolf Hitlers fødselsdagsfeiring. Georg von Trapp motsatte seg innkalling til den tyske Wehrmacht. De fryktet foor repressalier. I 1938 ankom de USA, og flyttet i 1942 til delstaten Vermont. De gav konserter rundt om i hele landet. Familien fortsatte med turneene i lange tider; deres siste konsert var den 26. januar 1956. === Misjonær === Etter Georg von Trapps død i 1947 og at de sluttet med turneene, ble Maria Franziska og stemoren katolske lekmisjonærer i Papua New-Guinea der Maria Franziska adopterte en sønn, Kikuli Mwanukuzi. De var i landet i fire år. Hun levde senere i Trapp Family Lodge i Stowe i Vermont. 2007 mottok Trapp-familien Egon Ranshofen-Wertheimer Preis i Braunau am Inn. I juli 2008 besøkte Maria Franziska Villa Trapp i Aigen, og sitt fødehus Zell am See (Det var kommet i familien Porsches eie). Den 25. tuli 2008 dro hun sammen med sin halvbror Johannes, sin svigerinne Erika som var enke etter Werner von Trapp, og Ernst Florian Winter som enkemann etter hennes søster Johanna (1919–1994), til innvielsen av Villa Trapp til hotell. Maria Franziska von Trapp døde 99 år gammel den 18. februar 2014 i sitt hjem i Stowe i Vermont. Hun var den siste overlevende av de opprinnelige syv von Trapp-barna. == Referanser == == Eksterne lenker == på Salzburgwiki Maria Franziska von Trapp besucht Salzburg (derStandard.at) Urlaub bei der Trapp-Familie (op-online.de, 9. november 2009) Maria Trapp: Letztes Mitglied der singenden Familie tot. Nekrolog i Salzburger Nachrichten 21. februar 2014 Nekrolog på Salzburgs hjemmeside 21. februar 2014 Tod von Maria von Trapp Klingendes Österreich Süddeutsche Zeitung 24. februar 2014

thumb|Trapp Family Singers øver før en konsert nær Boston i 1941.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gotfred_Kvifte

2023-02-04

Gotfred Kvifte

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. mars', 'Kategori:Dødsfall i 1997', 'Kategori:Fødsler 8. februar', 'Kategori:Fødsler i 1914', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske fysikere', 'Kategori:Norske fysikkprofessorer', 'Kategori:Norske meteorologer', 'Kategori:Personer fra Froland kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole . Han tok dr.philos. i 1953 og var dosent ved Universitetet i Bergen i 1953–54, så professor i fysikk og meteorologi ved Norges Landbrukshøyskole fra 1954 til 1984. Han var rektor samme sted fra 1961 til 1968. Kvifte har offentliggjort en rekke avhandlinger om spektroskopi, nordlysforsking, geofysikk og landbruksmeteorologi, og hadde dessuten en rekke offentlige verv i forskingsråd og -utvalg.

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole . Han tok dr.philos. i 1953 og var dosent ved Universitetet i Bergen i 1953–54, så professor i fysikk og meteorologi ved Norges Landbrukshøyskole fra 1954 til 1984. Han var rektor samme sted fra 1961 til 1968. Kvifte har offentliggjort en rekke avhandlinger om spektroskopi, nordlysforsking, geofysikk og landbruksmeteorologi, og hadde dessuten en rekke offentlige verv i forskingsråd og -utvalg. == Referanser == == Eksterne lenker == Minneord i Fra Fysikkens Verden

Gotfred Ingolf Kvifte (1914–1997) fra Froland var en norsk fysiker som var professor og senere rektor ved Norges Landbrukshøyskole .

https://no.wikipedia.org/wiki/Luca_Guadagnino

2023-02-04

Luca Guadagnino

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 10. august', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Italienske regissører', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.Han har regissert filmer som I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Call Me by Your Name (2017).Call Me by Your Name ble blant annet nominert til beste film under den 90. Oscar-utdelingen og den 75. Golden Globe-utdelingen og til beste utenlandske kinofilm under Amandaprisen 2018.

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.Han har regissert filmer som I Am Love (2009), A Bigger Splash (2015) og Call Me by Your Name (2017).Call Me by Your Name ble blant annet nominert til beste film under den 90. Oscar-utdelingen og den 75. Golden Globe-utdelingen og til beste utenlandske kinofilm under Amandaprisen 2018. == Filmografi == 1999: The Protagonists (manus og regi) 2005: Melissa P. (manus og regi) 2009: I Am Love (manus, regi og produsent) 2012: Padroni di casa (produsent) 2015: A Bigger Splash (regi og produsent) 2017: Call Me by Your Name (regi og produsent) 2018: Suspiria (regi og produsent) 2021: Beckett (produsent) 2022: Bones and All (regi og produsent) 2023: Challengers (regi og produsent) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Luca Guadagnino på Internet Movie Database (sv) Luca Guadagnino i Svensk Filmdatabas (da) Luca Guadagnino på Filmdatabasen (da) Luca Guadagnino på Scope (fr) Luca Guadagnino på Allociné (en) Luca Guadagnino på AllMovie (en) Luca Guadagnino hos Rotten Tomatoes (en) Luca Guadagnino hos The Movie Database

Luca Guadagnino (født 1971) er en italiensk filmregissør og manusforfatter.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Florida_Project

2023-02-04

The Florida Project

['Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dramafilmer fra USA', 'Kategori:Filmer fra 2017', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. Brooklynn Prince spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.For rollen fikk Willem Dafoe flere priser og nominasjoner. Han ble blant annet nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen og ble også nominert i samme klasse under den 75. Golden Globe-utdelingen og BAFTA-utdelingen. Filmen vant Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm.

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. Brooklynn Prince spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.For rollen fikk Willem Dafoe flere priser og nominasjoner. Han ble blant annet nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen og ble også nominert i samme klasse under den 75. Golden Globe-utdelingen og BAFTA-utdelingen. Filmen vant Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. == Handling == Historien, som finner sted over en sommer, følger den seks år gamle Moonee som finner på forskjellig ugagn og eventyr sammen med lekekameratene sine. Samtidig knytter hun bånd til sin opprørske, men omsorgsfulle, mor. == Skuespillere == Willem Dafoe: Bobby Brooklynn Prince: Moonee Bria Vinaite: Halley, Moonees mor Valeria Cotto: Jancey Christopher Rivera: Scooty Aiden Malick: Dicky Mela Murder: Ashley, Scootys mor Caleb Landry Jones: Jack, Bobbys sønn Josie Olivo: Stacy, Janceys bestemor Edward Pagan: Dickys far Macon Blair: John, turist == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Florida Project på Internet Movie Database (sv) The Florida Project i Svensk Filmdatabas (da) The Florida Project i Danmark Nationale Filminstitut (fr) The Florida Project på Allociné (nl) The Florida Project på MovieMeter (en) The Florida Project på AllMovie (en) The Florida Project på Rotten Tomatoes (en) The Florida Project på Metacritic (en) The Florida Project på Box Office Mojo

The Florida Project er en dramafilm fra USA fra 2017 regissert av Sean Baker, og skrevet av Bakers sammen med Chris Bergoch. spiller rollen som seks år gamle Moonee som bor med sin arbeidsløse mor på et motell i Orland i Florida hvor Bobby, spilt av Willem Dafoe, er bestyrer.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sean_Baker

2023-02-04

Sean Baker

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmregissører fra USA', 'Kategori:Filmstubber', 'Kategori:Fødsler 26. februar', 'Kategori:Fødsler i 1971', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.Han har regissert og skrevet manus til filmen The Florida Project fra 2017. Filmen fikk flere priser og nominasjoner, og vant blant annet Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. I tillegg ble Willem Dafoe nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen for sin rolle i filmen.

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.Han har regissert og skrevet manus til filmen The Florida Project fra 2017. Filmen fikk flere priser og nominasjoner, og vant blant annet Bodilprisen for beste amerikanske film i 2019 og ble nominert til Amandaprisen 2018 i klassen beste utenlandske kinofilm. I tillegg ble Willem Dafoe nominert til Oscar for beste mannlige birolle under den 90. Oscar-utdelingen for sin rolle i filmen. == Filmografi == 2000: Four Letter Words 2004: Take Out 2008: Prince of Broadway 2012: Starlet 2015: Tangerine 2017: The Florida Project 2000: Red Rocket == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Sean Baker på Internet Movie Database (sv) Sean Baker i Svensk Filmdatabas (da) Sean Baker på Filmdatabasen (da) Sean Baker på Scope (fr) Sean Baker på Allociné (en) Sean Baker på AllMovie (en) Sean Baker hos The Movie Database

Sean Baker (født 1971) er en filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og filmklipper fra USA.

https://no.wikipedia.org/wiki/Agleninae

2023-02-04

Agleninae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1813', 'Kategori:Nebbiller']

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art. == Utseende == Små, gjerne ca. 2 millimeter, avlange, sylindriske, brunlige biller. Hodet er stort og bredt, rundet, med ganske små fasettøyne, antennene er middels lange og klubbeformede. Oversiden er fint og jevnt punktert, ikke påfallende hårete. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Arten er utbredt i Europa og Nord-Amerika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Agleninae Horn, 1878 Slekten Aglenus Erichson, 1845 Aglenus brunneus (Gyllenhal, 1813) – funnet i Sverige og Finland, ikke i Norge == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (no) Agleninae hos Artsdatabanken (en) Agleninae hos Fauna Europaea (en) Agleninae hos ITIS (en) Kategori:Agleninae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Agleninae – detaljert informasjon på Wikispecies

Agleninae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prediksjonsintervall

2023-02-04

Prediksjonsintervall

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Estimeringsteori', 'Kategori:Regresjonsanalyse']

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f. eks. at man antar at nye verdier/målinger vil ligge innenfor dette intervallet i 95 % av tilfellene. Følgelig forventer man at verdiene vil ligge utenfor intervallet i 5 % av tilfellene.Prediksjon kan være nyttig dersom modellene som beregner intervallene stemmer, men husk at de historiske tallene alene ikke gir noen som helst garanti for at mønsteret vil fortsette inn i fremtiden. For å kunne si noe om dette må vi ha andre holdepunkter. Følgelig må vi ta prediksjonsintervallene med en stor klype salt.Illustrasjonen til høyre viser f.eks. hvor feil NASA tok, når de i 2004 predikerte neste solflekksyklus. Når alt kom til alt viste det seg at syklusen startet tre år senere enn modellene viste og at den ble mye mindre enn de forutså/predikerte.

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f. eks. at man antar at nye verdier/målinger vil ligge innenfor dette intervallet i 95 % av tilfellene. Følgelig forventer man at verdiene vil ligge utenfor intervallet i 5 % av tilfellene.Prediksjon kan være nyttig dersom modellene som beregner intervallene stemmer, men husk at de historiske tallene alene ikke gir noen som helst garanti for at mønsteret vil fortsette inn i fremtiden. For å kunne si noe om dette må vi ha andre holdepunkter. Følgelig må vi ta prediksjonsintervallene med en stor klype salt.Illustrasjonen til høyre viser f.eks. hvor feil NASA tok, når de i 2004 predikerte neste solflekksyklus. Når alt kom til alt viste det seg at syklusen startet tre år senere enn modellene viste og at den ble mye mindre enn de forutså/predikerte. == Referanser ==

Et prediksjonsintervall er et intervall som, basert på historiske verdier, angir en øvre og en nedre grense for hvor man forventer at en ny verdi/fremtidig måling sannsynligvis vil ligge. Et 95 % prediksjonsintervall fra 10 til 20 betyr f.

https://no.wikipedia.org/wiki/Johan_Normann

2023-02-04

Johan Normann

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 15. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1910', 'Kategori:Fødsler 9. november', 'Kategori:Fødsler i 1848', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Ordførere i Jøssund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.Johan var født i Vallersund som sønn av handelsmann Even Normann og hans kone Anne. Familien Normann drev handelsstedet fra 1772 til 1927, og Johan overtok drifta etter faren i 1878. Han giftet seg i 1882 med Gina Moe fra Trondheim. Da Åfjord kommune skulle deles i to, og Jøssund fra 1896 skulle være en egen kommune, ble Normann valgt inn i det første formannskapet, og deretter valgt til ordfører. Ved dødsfallet i 1910 ble han beskrevet som «meget benyttet i sin kommune» og «en grei forretningsmann som ogsaa i det kommunale liv sa sin mening uten omsvøp.»

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.Johan var født i Vallersund som sønn av handelsmann Even Normann og hans kone Anne. Familien Normann drev handelsstedet fra 1772 til 1927, og Johan overtok drifta etter faren i 1878. Han giftet seg i 1882 med Gina Moe fra Trondheim. Da Åfjord kommune skulle deles i to, og Jøssund fra 1896 skulle være en egen kommune, ble Normann valgt inn i det første formannskapet, og deretter valgt til ordfører. Ved dødsfallet i 1910 ble han beskrevet som «meget benyttet i sin kommune» og «en grei forretningsmann som ogsaa i det kommunale liv sa sin mening uten omsvøp.» == Referanser ==

Johan Bendik Normann (1848–1910) var handelsmann i Vallersund i tidligere Jøssund (nå Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1896 til 1902 den første ordføreren i Jøssund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Dacoderinae

2023-02-04

Dacoderinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Nebbiller']

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller.

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små, avlange, litt maurlignende, blanke, brunlige biller. Hodet er stort og bredt, rundet, med ganske små fasettøyne, antennene er middels lange og perlekjedeformede. Oversiden er fint og jevnt punktert, ikke påfallende hårete. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Artene er utbredt i den neotropiske økosonen og Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Dacoderinae LeConte, 1862 Slekten Dacoderus LeConte, 1858 Dacoderus acanthomma Blair, 1918 Dacoderus rossi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus sleeperi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus steineri Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Dacoderus striaticeps LeConte, 1858 Dacoderus werneri Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Slekten Myrmecoderus Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 - 3 arter Myrmecoderus dominicensis (Horn, 1876) Myrmecoderus laevipennis (Horn, 1893) Myrmecoderus rileyi Aalbu, Andrews & Pollock, 2005 Slekten Tretothorax Lea, 1911 - én art Tretothorax cleistostoma Lea, 1910 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == bugguide.net - bildedatabase over nordamerikanske insekter [1] (en) Dacoderinae hos Fossilworks (en) Dacoderinae hos ITIS (en) Kategori:Dacoderinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Dacoderinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Dacoderinae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samtidighet_(informatikk)

2023-02-04

Samtidighet (informatikk)

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Informatikk', 'Kategori:Informatikkstubber', 'Kategori:Normale stubber', 'Kategori:Operativsystemteknologi', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet. Dette tillater parallelle beregninger av utførende enheter, noe som kan forbedre ytelsen i superskalære prosessorer, flerkjerners mikroprosessor og systemer med flerprosessering. I teknisk forstand refererer samtidighet til nedbrytbarheten til et program, en algoritme eller et problem i komponenter som utføres utenfor rekkefølge eller delvis ordnet.Den canadiske programvareutvikleren Rob Pike (f. 1956) har definert samtidighet som sammensetningen av uavhengige utførende beregninger. Samtidighet er ikke parallell utførelse. Samtidighet handler om å håndtere flere ting samtidig, mens parallell utførelse handler om å utføre flere ting samtidig. Samtidighet handler om struktur, mens parallell utførelse handler om eksekvering. Samtidighet er en måte å strukturere et problem på, slik at problemet kan løses (men ikke nødvendigvis) gjennom parallell eksekvering.En rekke matematiske modeller er utviklet for generelle samtidige beregninger. Eksempler er Petri nets, process calculi, Parallel random access-machine, actor model og Reo Coordination Language.

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet. Dette tillater parallelle beregninger av utførende enheter, noe som kan forbedre ytelsen i superskalære prosessorer, flerkjerners mikroprosessor og systemer med flerprosessering. I teknisk forstand refererer samtidighet til nedbrytbarheten til et program, en algoritme eller et problem i komponenter som utføres utenfor rekkefølge eller delvis ordnet.Den canadiske programvareutvikleren Rob Pike (f. 1956) har definert samtidighet som sammensetningen av uavhengige utførende beregninger. Samtidighet er ikke parallell utførelse. Samtidighet handler om å håndtere flere ting samtidig, mens parallell utførelse handler om å utføre flere ting samtidig. Samtidighet handler om struktur, mens parallell utførelse handler om eksekvering. Samtidighet er en måte å strukturere et problem på, slik at problemet kan løses (men ikke nødvendigvis) gjennom parallell eksekvering.En rekke matematiske modeller er utviklet for generelle samtidige beregninger. Eksempler er Petri nets, process calculi, Parallel random access-machine, actor model og Reo Coordination Language. == Se også == Multitasking == Referanser ==

Samtidighet er et begrep innenfor informatikken. Det refererer til evnen til å utføre forskjellige deler av et dataprogram, en algoritme eller et problem utenfor rekkefølge eller i en delvis ordnet mengde, uten å påvirke resultatet.

https://no.wikipedia.org/wiki/Besk_svovelsopp

2023-02-04

Besk svovelsopp

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Normlisten for soppkontrollører', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Skivesoppordenen']

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor. Svovelsoppenes viktigste kjennetegn er det nesten svarte sporepulveret som oftest har en fiolett tone. Besk svovelsopp er giftig.

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor. Svovelsoppenes viktigste kjennetegn er det nesten svarte sporepulveret som oftest har en fiolett tone. Besk svovelsopp er giftig. == Beskrivelse == Besk svovelsopp er en hattsopp, en sopp som danner fruktlegeme med hatt og stilk. Hatten er 3–6 cm bred og stilken er 3–10 cm høy. Stilken er sentrert under hatten. Formen på hatten er hvelvet til avflatende, og fargen er gul til svovelgul, hvitgul langs hattkanten og mørknende til rødbrun i sentrum. Hattkanten kan ha rester av slør hengende, og stilken en ringsone med rester etter soppens indre hylle. Skivene under hatten er svært tettstilte. Til og begynne med er fargen på skivene gulaktig grønne, men ettervert blir de grønnaktige med purpurgrå tone på grunn av de mørke sporene. == Utbredelse == Langs hele norskekysten nord til Kvænangen I verden er det registrert funn i hele Europa, og østover i Eurasia foruten sørover til Australasia. Dan finnes også i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) besk svovelsopp i Encyclopedia of Life (en) besk svovelsopp i Global Biodiversity Information Facility (no) besk svovelsopp hos Artsdatabanken (sv) besk svovelsopp hos Dyntaxa (en) besk svovelsopp hos Index Fungorum (en) besk svovelsopp hos MycoBank (en) besk svovelsopp hos NCBI (en) Kategori:Hypholoma fasciculare – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons (en) Hypholoma fasciculare – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Hypholoma fasciculare – detaljert informasjon på Wikispecies Soppen er «giftig» i normlisten for soppkontrollører. (2022) Fagmykologisk råd på vegne av Norges sopp- og nyttevekstforbund.

Besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare) er en av svovelsoppene. Den tilhører skivesoppordenen og sporene produseres i basidier i hymeniet som dannes i et skiveformet hymenofor.

https://no.wikipedia.org/wiki/Samisk_historie_i_jernalderen

2023-02-04

Samisk historie i jernalderen

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Flere navn: redaktørliste', 'Kategori:CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil', 'Kategori:Samisk historie', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall']

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne mener at prosessen bak opphavsspråket til samisk kan ha skjedd allerede 1500 til 1000 år før Kristus. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus forårsaker at tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germanske kultur og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene. Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere disse den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker tyder på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa. For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen i de norrøne samfunnene var samene med sine spesialisert fangsamfunn. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene i de norrøne samfunnene fungerte som såkalte redistributive systemer. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingene må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt. En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen fortelles det at samene blant annet fikk smør og flesk. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra.

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne mener at prosessen bak opphavsspråket til samisk kan ha skjedd allerede 1500 til 1000 år før Kristus. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus forårsaker at tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Den tredje gruppen tok til seg germanske kultur og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten styrket ved samhandling med de andre to gruppene. Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 år etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Kulturelle spor er våpen, redskaper og smykker, som er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere disse den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker tyder på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa. For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner og pelsverk til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen i de norrøne samfunnene var samene med sine spesialisert fangsamfunn. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene i de norrøne samfunnene fungerte som såkalte redistributive systemer. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingene må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt. En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen fortelles det at samene blant annet fikk smør og flesk. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. == Begrepsavklaringer == Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt år 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050. Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården. I Övre Norrland snakker en om eldre metallalder fra år 800 før Kristus frem til år 0 og yngre metallalder fra år 0 og frem til 1323. I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet samisk jernalder, satt fra Kristi fødsel til 1500. Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En se kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.Siden bronsealderen hadde samene, eller mer riktig, deres forfedre, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis dyr ved kysten i Nord-Norge. Deres vinterboplasser lå langt inn mot fjellene, mens sommerboplassene lå lengre ned i skogen, i alle fall om en antar at disse jegerfolkene levde omtrent samme liv som i Nord-Sverige. De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men funn i boplasser i fjellområder er det en del av. Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl. Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland. Sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst. I dagens Nordland har det imidlertid ikke vært en slik vareutveksling, men kvartsitt og bein har istedenfor blitt brukt til verktøy og våpen helt opp i jernalderen.Rundt Kristi fødsel avsluttes en periode med varmere klima, til en periode med kaldere og mer hustri vær. Tregrensen begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte menneskene å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst. == Klassiske kilder som beskriver samene == De klassiske folkene i sør, det vil si grekerne og romerne, har gitt beskrivelse av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristus. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner phinoi (finoi) rundt år 300 før Kristus. Den romerske senatoren og historikeren Publius Tacitus (56–120) omtaller fenni (finner), som helst må forstås som finsk-urgiske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vander, nomade, jeger, altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking. Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem, samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, ikke har verken våpen eller hester og at de sover på bakken. Ordet finn har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios (cirka 100– 168) nevner i sitt verk Geogaphia at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at Finnoi bor lengst nord.Forfatteren Prokopios fra Cæsarea (omtrent 500–565) gir en beskrivelse av Skandinavia på 500-tallet og nevner samene og deres levesett. Han sier at de er en av flere grupper barbarer som bor i området. Samene lever på dyrs vis og bruker hverken klær eller sko. Ikke drikker de vin og heller ikke spiser de noe som vokser på bakken, bare kjøtt fra dyr de jakter på blir spist. Kvinnene kan hverken spinne eller veve, men deltar på jakten sammen med mennene. Skinnet fra dyrene de nedlegger bruker de som klær. Den gotiske historikeren Jordanes (600-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig finni og screre-fennae, det vil si skridfinner. Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt. Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Historikere mener at skridfinnene er fjellfinner, som senere omtales som lapper. Derimot kan finni muligens vise til sjøfinner, eventuelt til finsktalende folk i Finland, altså finlendere. Jordanes nevner også andre folkeslag i Nord-Norge, blant annet adogit, som historikere har tolket som en feilskriving av håløyg, altså den norrøne befolkningen i Hålogaland, som i dag omtrent tilsvarer Nordland og Troms. Benediktermunken Paulus Diaconus (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv.Finner og Finnmark er nevnt i sagatekstene og av Ottar rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller Finnmǫrk er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes land. Sør i Skandinavia fantes det steder som ble kalt finnmǫrk, noe som henviste til at det bodde samer der.I vikingetid og tidlig middelalder var finnene (i dag omtalt som samer) utbrett i Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Rusland og Finland. Begrepet ser ut til å omfatte alle som bodde i disse områdene. Dette gir mulighet til forvirring fordi svenske kilder tidlig begynte å kalle den finsktallende bondebefolkningen for «finner» og som etterhvert utviklet seg til betegnelsen for alle som som bor i dagens Finland.Den tyske historikeren Adam av Bremen (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig skridfinnene som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge. Den danske historikeren Saxo Grammaticus (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170.Finner i Sør-Norge er omtalt i lov- og sagatekster fra middelalderen, og en mener at samer har vært tilstede i Øst-Norge i tidlig middelalder.Samenes betegnelse på seg selv er same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt. En tror det er en språklig sammenheng mellom same og finlendernes begegnelse på seg selv, altså suomi, men forholdet er ikke avklart. I Sverige og Finland ble begrepet finner på 1100- og 1200-talle erstattet av begrepet lapp på svensk og på finsk lappalainen. Det forklarer det svenske navnet på fylket Lappland og i Finland Lappi. Begrepet lapper blir kjent i Nord-Norge på 1400- og 1500-tallet, på grunn av samiske innlandsfolk i Nord-Sverige begynner å trekke over fjellviddene og ned i fjordene i Nordland og Troms om sommerene. Disse representerte en ny kultugruppe som drev med tamreindrift og handel. Blant annet er disse omtalt av Petter Dass rundt 1690. Først på 1800-tallet begynte en i Norge å kalle de gamle sjøfinnene (sjøsamer) og viddefolkene i Finnmark, for lapper. Den samiske viddebefolkningen i Finnmark hadde en opp til da kalt for fjellfinner. == Samisk etnisitet i jernalderen == Historikerne har diskutert om det var en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristus. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus, det tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germanske og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og opphold seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å marker sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår. Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av. === Språklig påvirkning === Kontakten mellom samer og norrøn befolkning førte til at samene fikk mange lånord i tiden fra år 500–600 og opp til slutten av vikingtid. Det er spesielt på strekningen fra Tysfjord i Nordland til Kvaløy og Karlsøy i Troms at en finner dialekter med lånord fra nordisk. Eksempler er ord som ráktsa som betyr grøt, gordni som betyr korn, buvvi som betyr buskap eller bufe, áhkar som betyr åker. Altså slike lånord som har med jordbruk å gjøre og som kan tyde på vareutveksling. I det store og hele kan samisk ha tatt opp i seg hele 3000 skandinaviske ord, en stor del relatert til jordbruk og husdyrhold. Det meste av kontakten mellom samer og norrøne folk har skjedd i Nord-Norge. === Tidlige skriftlige kilder === Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om skriδfinner, og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre finner, og at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et terminus post quem for når prosessen er sluttført og allment kjent. == Fangstsamfunn i jernalder og opp til tidlig middelalder == I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst. Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig. Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.Rundt Kristi fødsel opphører kontakten med folkeslag i øst som produserer metaller. I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene. === Overgang til jordbruk og etablering av høvdingdømmer === Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra denne tiden. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland. Våpen og form på smykker mener en kan tyde på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa.Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha at de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt, og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. === Stopp på kontakten med folkeslag i øst rundt Kristi fødsel === For fangsamfunnene i nord skjer det også store endringer i århundrene etter Kristus. Den kontakten de hadde etablert med høvdinge- og småkongedømmer langs Volga og Kama i århundrene før Kristus, ble svekket eller opphører helt. Arkeologen Pavel Simonsen (1922–2003) har ment at temming av reinsdyr var kunnskap som oppstod blant samene på grunn av denne kontakten. Han mente at kunnskapen oppstod kun én gang, og da i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg, og nådde samene i Finnmark en gang rund 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.Kontaktene mellom fangsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller, hadde preg av å være kontakter over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fangst- og gårdssamfunnene. Med kontakter som er kjente med økonomiske og sosiale forhold lokalt, endrer samhandlingen karakter. Det oppstod kontakter på vers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. Med denne lokale handelen som ble utviklet oppstår mer stabile og omfattende byttehandel. Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner i det redistributive systemet.En grunn til at samene endret sin etniske praksiser med hensyn på det materielle, mener historikerne kan skyldes at det før var nødvendig å signalisere egenart for å bli gjenkjent av mellommennene de handlet med. Forbindelsene med de fjerne parter for samhandling var skjøre og uavklarte, og en kan tenke seg at forskjellige fangstgrupper «konkurrerte» om oppmerksomheten. En var mer avhengig av klare kulturelle koder i et «uoversiktlig landskap». Med overgang til lokal handel forsvant dette behovet, derimot er det de nyetablerte germanske gårdssamfunnene som samene har behov for å markere sin egenart i forhold til. === Omlegging av produksjonen med nye handelsforbindelser === Hellegroper er en spesiell form for steinsatte ovale eller rekatangulære fordypninger i terrenget ut mot kysten. De er typisk 2–4 meter lange og 1–2 meter brede og opptil 0,5 m dype, og er kun avdekket i Nord-Troms og Finnmark, med ytre deler av Lyngenfjorden som sørligste grense. På hvert sted er det vanligvis opptil fem groper, men store felt på opptil 30–40 groper er også kjent. Det er analyser av fettrester i gropene som har fått arkeologer som Audhild Schanche til å sannsynliggjøre at dette er anlegg for utvinning av tran eller olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross. Lignende anlegg for utvinning av olje er kjent fra området ved Kvitsjøen. En tror at produksjonen av olje skjedde ved at fangstfolkene la spekket lagvis i gropene sammen med glødende stein. Spekket, som smeltet på grunn av varmen, kunne deretter samles opp. Oljen antas å ha blitt bruk til å impregnere treverk, sjøhyre, tau og anvendes i oljelamper. Også i Norrbotten har arkeologene i 1980-årene avdekket flere steder med store ansamlinger av groper for produksjon av seltran, såkalte kokegroper. En mener at disse ble brukt i hundreårene før og etter Kristi fødsel.Det synes om om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingesamfunnene befester sin posisjon. Anleggene ser ut til å først å fremst være etablert nord for området der den norrøne befolkningen holdt til. Spesielt er konsentrasjonen av hellegropene stor ved grenseområdet mot norrøne boplasser. En har også funnet rester etter torvhus og båtopptrekk. Ut fra alle disse funnene tror en at dette kan ha dreid seg om sesongmessig utnyttelse av ressurser på kysten.Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt Kristi fødsel mistet en muligheten for importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene allerede 1000 år før Kristus, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakter mot nye markeder. Siden anleggene med hellegroper er så store at de overstiger eget behov, tror en at produksjonen av tranolje kan ha vært eksportrettet. Tran antas å være viktig for impregnering og behandling av tau og lær, samt for belysning. I bytte mot tranolje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne er årsaken til at knapphet på jern ikke oppstod, og at de ikke behøvde å ta i bruk stein.En tror at hellegropene markerte yttergrensene for norrøn bosetning mot nord helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Denne grensen sammenfaller også med det som i senere middelalder var den vestlige skattegrensen for norsk-russisk (Novgorod-republikken) fellesbeskatning av samene. At antallet anlegg med hellegroper er spesielt stort nord for denne grensen, kan ha årsak i nærhet til markedet. Samtidig var anleggene markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene.Mot slutten av vikingtiden forsvinner Hellegropene. En tror at årsaken er utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Det oppstår på nytt handelsforbindelser mot øst og tranolje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse mot ressurser i innlandet. Et annet forhold er at det oppstår en stor kilde til tran fra utvikling av kommersielt torskefiske på 1000- og 1100-tallet, altså Lofotfisket, hvor tran er mye enklere å utvinne. === Grensene mellom norrøn og samisk befolkning === Generelt har den norrøne eller håløygske bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, altså på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingetiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. Historikeren Waldemar Christofer Brøgger (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder. Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.Schanche har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra kognetiv grenseseting, altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene. Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.I Sverige har en siden 1970-årene ment at det kunne ha vært en etnisk grense som gikk mellom Övre Norrland og Mellannorrland. Nord for denne grensen holdt samene til og norrøn befolkning i sør. Blant annet ser en at jordbruk hadde vært drevet i Sør-Skandinaiva i minst 3000 år, men i liten grad påvirket menneskene som holdt til i Norrland. I Norrland var det rundt 500-tallet store likheter mellom samfunnene langs kysten og i innlandet. Begge steder var det en næringstilpasning basert på jakt, fangst og fikse med sesongbasert utnytting. Menneskene i innlandet og kysten den samme materielle og teknologisk basisen, samt lik sosial organisering. Muligens var det heller ingen kulturell eller etnisk forskjell på denne tiden. Det har vært kontakter mot Sør-Skandinavia, men først og fremst har kontaktene gått mot øst, nærmere bestemt dagens Russland og Baltikum. Både kysten og innlandet var involvert i vareutbytte mot øst. Spesielt finner arkeologiene samiske offerplasser med nedlagt metall. Senere på 1300-tallet skjer en svensk ekspansjon med bosetninger inn i samenes områder ved kysten. Helt opp til 1300-tallet betraktes områdene nord for Umeå og Bygdeå som øde trakter. Årsakene til dette var at norrøn befolkning enda ikke hadde bosetninger i regionen og at Bottenviken var tilfrosset minst halve året. Dermed var kolonisering og transport vanskelig, mens forholdene i Nord-Norge var enklere med isfrie fjorder. === Det redistributive systemet === I jernalderen ser det ut til at møtene mellom samer og norrøne høvdinger kommer i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres steder med navn «Laberg» i Nordland og Troms. Arkeologer tolker dette som faste møteplasser som tjente som stapelpasser eller plasser for omlastning, fortrinnsvis for pelsvarer. Disse endringene tyder både på økt etterspørsel etter pels i de handelsnettverkene som høvdingene var del av. Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen. Utviklingen førte til mer press mot samen, fordi høvdingene intensiverte utnyttelsen av ressurser fra innlandet. En formoder at dette førte til mindre likeverdighet i forholdet, kontaktene ble hyppigere, men mindre fredelig.Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som såkalte redistributive systemer, spesielt har Oder tatt til orde for dette synet. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingen har også politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik sett kan samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trenger å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen får hånd om ressursene, kan be inn til store gjestebud eller gi gaver, men må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt.Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene er til både allierte og undersåtter.En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer i retur for med disse kunne de så opprettholde sin høyere sosiale status.Hva samene fikk igjen for handelen med høvdingene er mer usikkert. Det finnes noen skriftlige kilder, men disse er skrevet flere hundre år senere. Arkeologene peker på at samene var interessert i å få jern og andre metaller, som de kunne bruke til redskaper eller til å markere status. Fra middelalderens tekster om jernalderen (Vatnsdæla saga, Ramstasagaene og Helga þáttr Þórissonar), fortelles det at samene fikk smør og flesk, dessuten tinn. Tidligere hadde samene produsert keramikk og drevet metallproduksjon, men i jernalderen spesialiserer de seg på fangst og handel, og blir dermed avhengig av å få slike produkter utenfra. === Samisk samfunnsorganisasjon === Siida er en betegnelse på samiske «lokalsamfunn». Disse hadde sine bruksområder, kalt siidaområde. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (norraš) og en formann (oaiveolmmái). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter utad mot andre grupper.Veidefolk som ikke driver jordbruk har ikke behov for privat eiendomsrett til landområder, og samene hadde felles eiendomsrett til områdene. Eiendomsretten kan ansees kollektiv, noe som var nødvendig fordi ressurser som fisk, dyr, pelsdyr og bær er ulikt fordelt innenfor et området. Inndeling i teiger vil være vanskelig og om et område skal gå i arv vil det for hver generasjon bli delt opp i stadig mindre deler. En annen forhold er at tamreinsdrift, som senere ble utviklet med forflytninger vil bli vanskelig. === Næringveier og bosetning i innlandet av Nord-Sverige === I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangsamfunnene i tiden fra år 1500 til 0 før Kristus. Tidligere hadde fangsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av fangstgroper. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med pass til to til fire personer.Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært kontakt mellom disse samfunnene og fjerne. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigdtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det Hanseatene som tok over som viktigste handelspartner.Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i perioden blir disse både mindre og klarere definert. En tror at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i siida-territorier. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert. I denne tiden blir også treløse høyfjellsområder tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden. Anleggens størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anelgg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tudenvis av slike graver. Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, fastboende jordbrukere og nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet. === Start på reindrift === Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg ville rein under jakt, til transport og for melking. Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Folk i nord lærte tidlig å utnytte rein og deres svært gode egenskaper når det gjelder tilpasning til hardt klima, kort vekstsesong og lange vintre. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Rein er også lett å temme, på grunn av gunstig sosial struktur, toleranse og fleksibilitet for nye vaner og mat, mulighet for redusert fluktrespons og toleranse for mennesker. Spørsmålet om når i historien rein ble domestisert diskuteres, men den tidligste skriftlige omtalen av tamme reinsdyr er fra 890 etter Kristus. De tidligste arkeologiske sporene etter tamrein går tilbake til 800- til 1000-tallet. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.I tidlige tider var reindrift en mindre del av husdyrholdninger basert på jakt og fangst. De fleste hadde noen få rein som de brukte til transport og til å dra sleder. De tamme rinene ble brukt til å lokke til seg ville dyr som kunne nedlegges. === Jernutvinning på Nordkalotten === Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet myrmalm fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av jernvinner. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spred, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels, hvalrosstenner, jaktfalker, samt tran og olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.Det er ikke funnet noen spor etter jernutvinning i de samiske kjerneområdene Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya, men menneskene der hadde tilgang til jern allerede rundt 600 år før Kristus. En hypotese er at det var en etnisk arbeidsdeling. Det vil si at samene anså jernutvinning som noe «de andre» drev med, altså de norrøne folkene. Dermed kunne jernproduksjon for samer innebære å krysse etniske skillelinjer, og reist tvil om hvilken etnisitet gruppen tilhører. Imidlertid har en funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært etablert og operert av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark.Arkeologer mener at jernutvinning var en teknologi under utvikling i Russland allerede 1800 år før Kristus, og at kunnskapen sprede seg til Sverige senest 800 til 500 år før Kristus. Jernutvinning fikk stor økonomisk betydning. Jern var tilstede lokalt i form av myrmalm, furuskog ga brensel til smelting og til og med vinteren ga fordeler, ved at jernmalen kunne transporteres over frosne innsjøer og myrer. I Sverige ble jernutvinning for eksport en viktig aktivitet i sørlige deler av Nordland, i Dalarna og Jemtland rundt 400-tallet og utover.I Nord- og Øst-Finland er flere anlegg for jernproduksjon registrert og utgravd. Disse anleggene viser likehetstegn med tilsvarene anlegg i Karelen og i Baltikum. Den svenske arkeologen Ingrid Zachrisson (1936–) foretok i 2006 en oppsummering av stedene i Sverige der det foreligger beviser for samisk jernproduksjon, nemlig i Jemtland, Herjedalen, nordre dele av Dalarna, vestre Helsingland og Medelpad. Smiene var hytter med spesielle ventilasjonssystemer og muligens blåsebelger satt opp utenfor. Det ble produsert bruksgjenstander av høy kvalitet, i tillegg til dekorative gjenstander.Flere av anleggene for jerntilvirkning i Sverige var smier, men de fleste var ikke det. Dermed har en sett for seg at jernslag ble lagt i ildsteder på grunn av magiske egenskaper. En var opptatt av omforming ved oppvarming, dessuten har en funnet jernslag i graver fra jernalderen. Den nordiske guden Volund smed kunne omforme seg til sjaman og dermed være mellommann for guder og mennesker. En ser for seg at metallurgi må ha vært en viktig formativ del av samiske etnogenese. Ild og metallfremstilling var den mest transformerende teknologi i forhistorisk tid, og er sett i sammenheng med sjamanisme, seremonier og ofringer. === Stallotuftene === Arkeologer har viet mye oppmerksomhet mot en type tufter (merker og voller i jorden etter hus) som er funnet langs Kjølen, altså i fjellområdene mellom Sverige og Norge. En finner disse såkalte stallotuftene over tregrensen, mellom 550 og 850 meter over havet, helt fra Frostviken til Devdisdalen. De er runde eller ovale med en diameter på mellom 4 og 6 meter og med nedsenket gulvflate. Flere slike tufter kan finnes på samme sted og lagt i rekke, men sjeldent mer enn åtte enheter. En har diskutert om disse enten er rester etter fangst drevet at norrøne folk fra kysten i Nord-Norge. Det kan ha vært samiske sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900 eller om samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift. I Ottars beretning fra slutten av 800-tallet er tamreinsdrift også nevnt.Arkeologen Inger Storli har undersøkt stallotufter i Lønsdalen i Nordland, som hun argumenterer for er boplasser i forbindelse med tidlig tamreindrift. Tidligere brukte svenske reindriftssamer høyfjellsområdene til sommerbeite, og med tamreindrift fikk en behov for nye beiteområder.Storli mener at om stallotuftene var ment for jakt, ville samiske tabuforestillinger ikke tillatt kvinnelig tilstedeværelse. Imidlertid er det inndelinger av stallotuftene som tyder på at kvinner var tilstede, dessuten har en funnet gjenstander som spinnehjul. Kvinnene ville ha oppgaver som melking i forbindelse med tamreindrift. Andre har derimot argumenter for at kvinner var tilstede, men at om det var en jaktplass, så behøvde kvinnene ikke å ha vært med i selve jakten. Et argument er at intensivering av reinfangsten ga behov for kvinnenes deltagelse. Andre forskere mener at stallotuftene var fangstboplasser som kan ha vært benyttet av samer fra fjordområdene i Norge. Årsaken er at undersøkelser av rester etter menneskene tyder på at de spiste marin mat.I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Dette har også gitt behov for bedre merking av territoriene. Over hele Fennoskandia kan en se sterkere markering av tufter og ildsteder i rekkeform. Den samiske kulturen blir også mer likeartet i denne perioden. Om samene begynte med tamreindrift så tidlig er derimot usikkert. Selv om de kun drev med reinsjakt, hadde de uansett noen få reinsdyr som de brukte som lokke-, kløv- og trekkdyr.Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, dette gjelder både i Norge og Sverige. Ved Lule älvdal avtar bruken gjennom 1300-tallet og opphører helt på midten av 1400-tallet. Så tas de igjen i bruk på midten av 1600-tallet. Samme mønster er sett i Lønsdalen. En hypotese for denne lange brakperioden er at svartedauen førte til en krise for de vestsamiske samfunnene. === Samiske samfunn i Finland === Jordbruksbebyggelsen i jernalderen i Finland var konsentrert i de sørvestlige delene av landet, spesielt i elvedalene i kystområdene av Egentliga Finland, Nyland og Sydösterbotten, videre ved vassdragene i det sørvestlige Satakunta og Tavastland. Disse jordbrukerne har sin opprinnelse tilbake til bronsealderens kystbebyggelse, da menneskene her baserte seg på fangst og jordbruk. Bronsealdersamfunnene her mener en hadde klare likehetstrekk med tilsvarende samfunn i Sør-Skandinavia. I innlandet i øst og nord var det fangstsamfunn med østlige koblinger, det kan en se på deres metallgjenstander og keramikk.I nordlige områder som Rovaniemi og Kemijärvi er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rund Kristus. En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område. I østlige områder av Finland, Savolax og Karelen finnes også sprette spor etter dyrking i bronsealdere og senere. En har sett at da jordbruket blir hovednæringsveg i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern,det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.Utover i vikingtiden ser det ut til at utnyttelsen av resursene relatert til fangst øker kraftig. Aktiviteten ser ut til å være drevet av etterspørsel etter pels. == Konflikt eller harmonisk sameksistens? == Den finske historieprofessoren Kyösti Julku (1931–2007) gikk i 1968 så langt som å snakke om et folkemord på samene. Han var for øvrig pådriver for økt interesse for samisk historie i Finland. Den norske etnografen og arkeologen Gutorm Gjessing (1906–1979) startet et arbeid med å kartlegge norsk kolonialisme i sameland i boken Norge i Sameland. Han mente at kolonialismen hadde startet allerede i jernalderen. I Sverige sammenlignet historikeren Magnus Mörner (1924–2012) samenes opplevelser med det urbefolkningen i Amerika ble utsatt for. Den radikale samiske bevegelsen som oppstod på slutten av 1960-årene sammenlignet samenes fortid med undertrykte urbefolkninger andre steder i verden. Konsepter fra kolonisering og imperialisme fra venstresidens diskurs ble dratt inn i historieforståelsen, i tillegg oppfatninger fra menneskerettighetsbevegelsen i Nord-Amerika og andre bevegelser.Senere forskning endret syn og mente at samene ikke var hjelpeløse ofre for ubarmhjertig utbytting eller kolonialisme. Med økt forskningsinnsats, blant annet med samiske forskere, ga en utvikling der samene i økende grad ble sett på som subjekter for egen historie, med en egen rolle og strategier. Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene. Å underlegge seg samene i et enkelt militært slag ville vært umulig, men om samene valgte geriljakrig kunne de ha hindret norrøn bosetning. På lang sikt ville en slik strategi vært lite holdbart, dette fordi samisk nomadisk livsførsel ikke var forenelig med et stort befolkningstall.Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var fult så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden. ==== Ottar fra Hålogalands beretning ==== Samene selv hadde maktpotensiale i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt. Ottar fra Hålogaland forteller om årlige handelsekspedisjoner med samene, såkalt finneferd, som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det er snakk om skinn og pelsverk betalt som skatter. I manuskriptet fra rundt 890, der Otter beretter for den engelske kong Alfred den store, er begrept gafol benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling eller skatt (finneskatt). En skatt vil i denne sammenhengen si innbetaling under tvang og uten noen motytelser.Ottar forteller at samene betaler etter sin stand, og de som betaler inn mest gir femten mårskinn, fem reinskinn, ett bjørneskinn og en kofte av oter eller bjørneskinn. Det ble også avlevert store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært støttenner fra hvalrossens. De er rundt en halvmeter lange og egner seg til utskjæringer på samme måte som elfenben fra elefanter. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjentander for de europeiske hoffene. Uten at en vet det med sikkerhet, regner historikere det som sannsynlig at slike støttenner ble eksportert fra Finnmark, spesielt etter 850.Ut fra det Ottar forteller kan en slutte at samene drev en allsidig utnyttelse av ressurser både fra hav og land. Dessuten at samene selv videreforedlet ressursene. Ottar forteller videre utvetydig at grunnlaget for hans egen og sine likemenns velstand, var samenes produkter.Ottar fortalte om de varene som ble sendt med skipene sørover, men sier ikke noe om hva som ble transportert i retur. Imidlertid viser de arkeologiske undersøkelsene av gravplasser store mengder med importerte gjenstander som smykker og våpen. Spesielt har utgravningene fra høvdingsete Borg på Vestvågøy vist en omfattende rikdom i form av gullgjenstander og fint dekketøy av importert glass og keramikk. For øvrig fortalt Ottar at han har dratt nord og øst for Nord-Norge, helt til Kvitsjøen. På hele sin vei ditt, hadde han truffet samiske fiskere og jegere. ==== Finneskatten ==== En annen som krever inn skatter fra samene er Torolv Kveldulvsson, omtalt i Egils saga, som er konguns syslu (sysselmann) på vegne av kongen. Det fortelles at Kveldulvsson hadde med seg 90 mann på sin ferd til Finnmark, varer for å bytte med samene og at det ble krevd inn skatter og hold handelsstemner. Alt gikk for seg minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.«Finneskatten» ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall. Denne skatten skulle betales av samer helt fra «Umeyarsund» (Vennesund i Sømna) og notdover. Denne skatten gjorde at det oppstod en konflikt med russiske kjøpmenn i Novrogrod-republikken, som også mente at de hadde rett på skatter fra samene. Finneskatten utgjorde da en verdi som muligens var ti–tolv ganger høyere en verdien av skatt innkrev fra bøndene i Sør-Norge. Bøndene i sør betalte sine skatter i form av matvarer med kort holdbarhet. «Finneskatten» representerte derimot gjenstander med høy verdi som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland kunne hevde seg blant eliten langt borte fra Nord-Norge, samt at de fikk tilgang til de overordnede økonomiske systemene i Europa.Arkeologer som Odner og Marte Spangen (1977–) har påpekt forhold som taler mot at det var en slik skatt, blant annet at samene mange steder lett kunne stikke seg vekk. Et annet problem med en skatt er at den bare vil omfatte en del av produksjonen, og både kjøper og selger har interesse av å få avsetning på hele produksjonen. Det kan også ha eksistert et pelsmarked med oppkjøpere fra både øst og vest, ikke et norrønt pelsmonopol som må forutsettes ved skatt. Arkeologiske funn bygger opp om denne oppfatningen, både at pelsverkene og andre varer ble godt betalt og at samene kunne velge mellom norrøne og østlige oppkjøpere. Et annet argument som Odner trakk fram, var at de norrøne folkene var fleksible nok til at de med enkelhet kunne ha utnyttet de samme ressursen som samene. Imidlertid skjedde ikke dette fordi høvdingene beskyttet den samiske produksjonen og sørget for å hindre norrøn bosetning i de samiske bosetningsområdene. Samhandlingen mellom håløyger og samer var først og fremst gjensidig.Historikeren Lars Ivar Hansen (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsyningssystem for samene, på samme måte som bergenshandelen flere hundre år senere fungerte for sjøsamene. Høvdingene ga samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i samenes territorier. Samene skaffet verdifulle varer basert på jakt som skaffet høvdingene makt og prestisje, mens samene fikk nødvendighetsvarer. Dette er kjent som det redistributive system.En annen viktig kompetanse samene hadde var skipsbygging. Muligens har de også deltatt i norrøne krigerfølger. === Samene hevder rett til landeiendom === Arkeolog Eirin Holberg og historikker Merete Røskaft har i bind 1 av Nordlands historie fra 2015, hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom norrøn og samisk befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etiske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike gravfunn. Dermed var kanskje ikke relasjonene så gjensidige som andre forskere vil ha det til. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder i vikingtide og middelalder, men at samene også utgjorde en motmakt. Enkelthendelser der for eksempel noen få samer setter seg til motverge kan ikke finnes i arkeologisk materiale. Imidlertid mener de at offerfunn i Nord-Sverige av mange pilspisser kan tyde på økt bevæpning blant samer, det samme med offerfunn av sverd fra 700- og ett annet fra 1000-tallet i Troms. Hypoteser for dette er at de militært hadde fordel av å kjenne landskapet, kunne gjøre raske angrep og trekke seg hurtig tilbake og forsvinne i landskapet. ==== Edelmetalldeponier ==== Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte sølvskatter i jorden. Disse består av hals- og armringer, mynter, spenner, barrer og opphakkede sølvbiter. Fra Nord-Norge kjenner en til 20 sølvskatter som for det meste består av halsringer. Gjenstandene som er funnet i Norrland har sitt opphav fra Norge, Mellansverige, Tyskland, Finland, Baltikum og Russland, samt lokalt. Disse funnene er i Nord-Norge for det meste gjort i utkanten av de norrøne bosetningsområdene og i tilknytning til finnefjorder (fjorder der samer holdt til). Også i andre deler av Norden ser det ut til at de fleste sølvskatter ligger i grenseområdene mot samiske regioner. En tror derfor at sølvskattene representerer grensene mellom gruppene. Høvdingdømmene og samene kom under sterkt press mot slutten av vikingtiden, og sølvskattene kan ha vært felles markeringer i en tid der grensene overtredes. Slik kan markeringene vært rituelle markeringer å konsolidere grensene. Fra Island forteller Soga om svarvdølane om at menn i landnåmstiden markerte eiendomsretten til land med sølgsktatter i grensepunktene, praksisen kunne derfor også vært brukt i Nord-Norge.Spesielt i Sør-Salten har en funnet edelmetalldeponier som har vært strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert uten ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Det finnes to hovedtyper; samiske og norrøne, men rundt om i Nord-Norge finner en også blandinger. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og relgiøst ritual der begge parter deltok. Vider kan det tyde på at norrøne og samiske representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse. På lang sikt var det dog de norrøne høvdingene som fikk overtaket.En lignende måte å markere grenseområder var å legge de dødes gravplasser til strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse samiske gravplassene kalles urgraver. I Nordland fylke dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det de samiske som dominerer. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.» ==== Samiske faste bosetninger ==== I Beiarn og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder fra 1000-tallet tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Gårdene har særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur. Årsaken til at samene ble bofaste på denne måten var at de ville stå langt sterkere enn om de flyttet rundt. I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige nisjer og tilpasse seg norrønt levevis, dermed kunne de både stoppe norrøn fremrykking og konkurrere om viktige ressurser. I Misvær hadde de endog anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd, noe som var verdifullt å selge både til norrøn og samisk befolkning.Selv om Holberg og Røskaft hevder at forholdene mellom samisk og norrøn befolkning var mer konfliktfylt enn flere andre historikere og at de norrøne høvdingene stadig gjorde landnåm i samiske områder, så peker de også på at samene selv kunne kunne ta en offensiv rolle. De kunne selv ha innledet kontakt for samarbeid, i tillegg til at de ekspanderte utover mot kysten. I Saltdal etableres det kvernsteinsbrudd i Saksenvik og Setså på 800-tallet. Det er få arkeologiske funn fra jernalder i disse områdene, noe som tolkes dithen at gårdene i forbindelse med denne aktiviteten er nyryddinger som den norrøne befolkningen står bak. Holberg og historiker Knut Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn i vikingetid og aktiviteten førte til norrøn besetningsekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet. Når den norrøne befolkningen ekspanderte innover i landet kalles det for indre landnåm.Etter jernalderen, da den norske rikssamlingen var fullført, minket betydningen av den samiske pelsdyrjakten. Årsaken er at etterspørselen i Nord-Europa gikk ned. En viss betydning hadde pelsverkene fortsatt, det viser mengden av norske mynter i Nord-Sverige. Det som imidlertid kom til å få betydning for samene var at den norrøne politiske ledelsen fikk enda større interesse av å få kontroll over landområdene i innlandet. Kongemakt og aristokrati måtte hanskes med befolkningsvekst, dermed var nytt land for etablering av nye bosetninger et stadig behov. Nye gårder og bosetninger byttede også nye skatteinntekter fra undersåtter og leilendinger. === Kulturell og språklig utveksling === I sagalitteraturen er det en gjennomgående positiv omtale av samene. De har vært oppfattet som utkantfolk med et levesett forskjellig fra den norrøne befolkningen, men allikevel er det beretninger om at folkeslagene samhandlet. Snorre forteller om da Sigurd Slembe var i gjestebud hos samene: «Godt var det i gamma, då vi glade drakk og kongssonen glad gjekk mellom benker.» Giftemål mellom samer og norrøne menn var helle ikke uvanlig, best kjent er giftermålet mellom Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedatter fra Oppland. Delvis forteller sagaen at samene og jotnene hadde felles opphav. Ellers er stereotypien om samene at de var gode på ski, flinke jegere, skipsbyggere og magikere. At begge gruppene hadde mange lånord fra hverandre kan tyde på en viss tospråklighet i blant dem. Et annet eksempel på samarbeid er indikasjoner på at samer utvandret til Island sammen med norrøne menneskene.Samenes sagn forteller om svært traumatiske opplevelser med østlige pelshandlere, som kvener, tsjuder og karelere. Det er ikke kjent at samiske sagn forteller om uhyggelige erfaringer med norrøne folk, men muligens kan det uforklarlige samiske begrepet stallo ha en slik sammenheng.Forskerne tro nå at forholdene mellom samene og de norrøne samfunnene i jernalderen kan ha vært mer preget av samarbeid, enn en har trodd tidligere. Oder har pekt på at samene har fylt spesialistfunksjoner i innenfor handelssystemet som jernaldersamfunnene hadde nytte av. For samene kunne det vært gunstig at de kunne «leve ut» sin foretrukne sosiale og kulturelle tilpasning. Oder hevder at det var på grunn av, og ikke på tross av, kontakten med utenforliggende samfunn at samene i lang tid bevarte sin sosiale og kulturelle form. For utviklingen av den norrøne overklassen i Nord-Norge i jernalderen og i tidlig middelalder, var handel var samisk pelsverk meget viktig. ==== Språkpåvirkning ==== I samiske språk er det rundt 3000 lånord fra skandinaviske språk, der mange av disse ble tatt opp den fellesskandinaviske perioden 550–1050. Samisk innflydelse på de skandinaviske språkene ble i stor grad vurdert som helt utelukket av de tidlige språkforskerne på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stigmatiseringen og deres lave sosiale status i denne tiden førte til en ekstrapolering av da datidens oppfatninger langt bakover i tiden. En har også ment at alt i samisk religion var overført fra norrøn mytologi. Imidlertid viste senere forskning at kulturimpulsene i stor grad også gikk fra samene til skandinavene. I perioden 550–1050 gjennomgikk de skandinaviske språkene store endringer, og språkforskere mener at en del av de grammatiske endringene skyldes påvirkning fra samiske språk.I den norrøne litteraturen og i runeinskripsjoner er det mange forekomster av personnavn sammensatt av komponenten finn, som Finnbogi, Finnulfr, Finnbjǫrn, Þórfinnr, Þórfinna, Gúðfinnr, Hróðfinnr, Finnbjǫrg. En har også det gamelengelsek navnet Merefin og det gamle frankiske navnet Fingast. Disse navnene ble gitt til barn av skandinaviere og adnre folkeslag, og det synes utelukket at en ville kalle dem opp med navn avledet av ordet for samer om de var stigmatiserte. Derimot når begrepte lapp kom i bruk om samer på 1200- og 1300-tallet, har en ingen eksempler på personnavn som korresponderer med lapp. ==== Relgiøs og magisk påvirkning fra samene ==== I tillegg hadde samene magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de kunne lære bort kunnskaper innenfor magi. Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Dette ga større gjensidig respekt og forståelse, men kom i motstrid da kristendommen ble innført blant de norrøne folk. Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Imidlertid ender denne praksisen utover på 1200-tallet, ettersom Eidsivating- og Borgartinglovene hadde uttrykkelig forbud mot å gå til samene for å be om denne typen hjelp. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.Et annet skifte som skjer utover på 1200-tallet er at det nøytrale ordet «finner» mer og mer byttes om med det mer nedsettende ordet «lapper», som betyr fille og tosk. Tidligere forskere på 1800- og tidlig 1900-tallet hadde latt merke til den positive omtaler av finner i norræn litteratur, men de mente at finner var en ukjent stamme av germansk opphav.De tre norrøne gudene Tjatse, Skade and Ull mener blant annet den russiske språkforskeren og skandinavisten Juri Kusmenko, er opprinnelige samiske guder. Tjatse miner om den samiske guden for fisking, Tjatsiolmai. Skade var skigudinne, egenskaper som ble forbundet med samer, i tillegg til at hun hadde samme ferdigheter som den samiske guden Juxakka. Videre var ull en mannlig skigud, med samme egenskaper som den samiske skiguden Leibolmai. En regner med at samene hadde stor påvirkning for skandinavenes interesse for vinterjakt, ski og fisking, dessuten var skiløping noe de hadde lært av samene. == Samisk tilstedeværelse i sørlige deler av Skandinavia == På slutten av 1900-tallet begynte historikere å interessere seg for samisk tilstedeværelse sør i Skandinavia. I 1891 publiserte historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) artikkelen «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt», hvor han gjør rede for en teori om at samene først på slutten av 1600-tallet eller på 1700-tallet hadde bosetninger i Røros. Dette er kjent som fremrykningsteorien og han la til grunn mangel på skriftlige kilder fra eldre tid, ikke noen samiske stedsnavn, samt ingen på gravsteder eller kultplasser. Også blant svenske forskere var en enige om Nielsens teori, og historikerne der mente at det ikke fantes samiske bosteder lengre sør enn Frostviken i nordlige deler Jämtland.Den norske finsk-ugriske lingvisten Knut Bergsland (1914–1998) hvedet derimot at samene hadde bodd langt sør i Skandinavia i middelalderen. Mange andre historikere og lingvistiskere støttet imidlertid fremrykningsteorien helt opp til 1980-årene. Etter denne tiden har flere arkeologiske studier støttet teoriene om at samer har vært til stede i Jämtland og Härjedalen og i tilsvarende sørlige områder i Norge helt siden jernalderen.I yttergrensene av det som er dagens sørsamiske område etableres fra romertid sedentære, altså bofaste, bosetninger som baserer seg på jordbruk og jernutvinning. De aktuelle områdene er Jemtland, Medelpad og indre deler av Trøndelag. Disse plassene utgjorde en del av norrøn jernalderkultur i Norden, og i siste del av jernalderen ekspanderer disse menneskene til Härjedalen og fjellområdene i Jemtland.I Adam av Bremen omtaler de nordiske folkene i Sverige og Norge for henholdsvis Svear og Nordmann i 1081. Svear bosatt seg ikke lengre nord enn til Arnäs i Ångermanland og i innlandet nord til Jemtland og Herjedalen. Lengre nord enn dette finner en ikke fort fra jernalderen, runesteiner, langhus eller rester av leidangsystemet for kystforsvar. Nordmenn var bosatte langs kysten helt opp til Malangen. En annen folkegruppe som er omtalt i tekster fra denne tiden er Kveni som bor helt nord ved kysten av Bottenviken. En har også spor etter en annen jernalderbosetning fra rundt år 200 før Kristus, i og omkring dagens sørsamiske område. Disse sporene er graver i utmarksområder ved innsjøer, i skog og senere også i fjellområder. I Sverge kalles disse enten innsjø- eller skogsgraver, mens de i Norge omtales som fjellgraver. En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» foreslått som fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne graver.Disse fangstmarksgravene har vært undersøkt og diskutert helt siden 1931 og opp gjennom 1900-tallet. En har hele tiden sett etter tegn på om gravene er av norrøn type eller samisk, men funn peker i forskjellig retning. Mange forskere har kommet til at gravene er samiske, men de blandede uttrykkene tyder på kreolisering, altså kulturell blanding. De etniske relasjonene i Midt-Skandinavia i jernalder og tidlig middelalderen ga andre kulturelle uttrykk enn det en som er tilfelle lengre nord. Historikere tenker seg at om samene her var omgitt av en tallmessig mye større norrøn befolkning, kan de ha funnet det passende å adoptere norrøne kulturtrekk.I tillegg til fangstmarksgravene har en mange funn av ringspenner av karelsk og baltisk type på Østlandet i Norge. Disse er av samme type som samiske ringspenner funnet i Nord-Norge. Sagaene forteller også en del om samiske personer, eller finner, som opptrer langt utenfor det en har oppfattet som samenes tradisjonelle bostedsområder. I sagaen om Harald Hårfagre nevnes Finnekongen Svåse som har en game ved kongsgården på Dovre. Sagaen om Halvdan Svarte omtaler samiske trolldomskyndige i forbindelse med et julegilde på Hadeland. En har også omtale av samer i forbindelse med Eidsivatingsloven og Borgartingsloven som gjelder for Østlandet. Disse lovene dreier seg om forbud mot å oppsøke samiske trolldomskyndige, etter at landet ble kristnet.Historikere mener at det er liten grunn til å tro at den sørsamiske tilstedeværelsen skyldes innvandring fra nord. Tvert om mener en at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon og nyere historiske kilder skulle tilsi. En ser for seg at disse over lang tid har hatt forskjellige næringsveier, samt at kulturelle og etniske kjennetegn har endret seg både i tid og rom. Med andre ord at samisk etnisitet er dynamiske prosesser. == Samisk kultur og bosetning rundt 1000-tallet == Årene 800–1050 er kjent som vikingtiden, og den norrøne bosetningen i nord ekspanderte enda lengre innover i landet og nordover langs kysten enn tidligere. Samene bodde i et stort område, med ulike politiske og økologiske forhold og i utkanten av de forsøkene på statsdannelser som skjedde på Nordkaloten. Dermed oppstod store ulikheter mellom samiske grupper når det kommer til næring, samfunn, språk, kultur og politikk. Flesteparten hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved kysten av Nord-Norge drev med havfiske. I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som Flateyjarbók der bufinner, altså samiske fiskerbønder, omtales i år 1000.En regner med at samene som hold til på Helgeland og i sør i Salten ble tidlig påvirket av norrøn kultur. Dermed kan noen ha blitt assimilert inn i de norrøne samfunnene. Fra sagatekstene har en beretninger om samarbeid og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker, endog at samer var med på utvandring til Island. Det er også mulig at det motsatte kunne ha skjedd, altså at håløyger ble gift med samer og dermed ble del av samiske samfunn.Sjøsamene hadde blitt dyktige båtbyggere rundt år 1000, noe de hadde lært fra sine nordiske naboer. På denne tiden ble også båtene bygget for salg. Historikerne Trond Torgvær og Johan Borgos har argumentert for at samene kan ha utviklet nordlandsbåtene, den typiske båttypen i Nord-Norge. En tror at denne båttypen kan være svært gamle, og at den er avbildet i gamle helleristninger. Samenes båtbygging var karakterisert av båtsøm uten bruk av jernnagler. Isteden ble det brukt seige røtter av vierkratt. === Samiske urgraver === I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte urgravene, en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samiske folk. En annen type graver er bjørnegraver, altså gravplasser med bjørn.Seremonier tilknyttet bjørn, var utbredd på hele Nordkalotten og er godt dokumentert blant finsk-ugriske jegerfolk. Bjørner har også spilt en rolle i jernalderens begravelsesritualer i deler av Skandinavia, der de døde ble svøpt i bjørneskinn. Praksisen har vært vanlig i hele Nord-Europa, og har vært ansett som et kjennetegn med elitens gravplasser. Samens ritualer har imidlertid vært praktisert helt annerledes enn i resten av Europa. Bjørneritene ble praktisert ut fra respekt for dyrene, og har vært en kult som bandt sammen menneskenes og dyrenes verden. Riter som involverer har blitt datert tilbake til år 200 før Kristus og har funnet sted helt opp til 1800-tallet.Schanche har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i sydd never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne er lagt inn i urgravene. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men disse har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha oppstått rundt år 1000 før Kristus og var i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.En annen tradisjonell samisk gravskikk var begravelser på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en almen oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i seinmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord. Samene langs kysten gikk da over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.En annen rituell praksis var de såkalte bjørnebegravelsene, som også er et østlig kulturtrekk, vanlig i nordområdene. Bjørnen var et hellig dyr for samene med flere ritualer både under jakten, den påfølgende «bjørnefesten» og begravelsen. Arkeologen Ragnhild Myrstad har undersøkt 29 bjørnegraver langs kysten av Nord-Norge. Disse er plassert i samme type landskap som de samiske grav- og offerplassene. De er opprettet fra rundt 200-tallet og de siste helt opp til 1700-tallet, men praksisen har hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom norrøn og samisk befolkning. === Offerplasser og mulig sosial utjevning === I indre deler Norrland har en funnet flere offerplasser med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander. Disse er anlagt ved vann og landskapet preges av bergskrenter, steinur, huler og steinblokker. Offerplassene som er funnet, er fra 800- til 1300-tallet. De eldste myntene er fra arabisk område fra rundt 800-tallet, mens de fleste er norske og fra årene 1050–1200. Arkeologer mener at disse offerplassene med metaller har sammenheng med økt pelshandel i middelalderen. Samene hadde gode tider med handelskontakter mot vest og øst. Mot vest ble handelen sannsynligvis gjort via de nordnorske høvdingene og senere kongens sysselmenn. Handelen mot øst var rettet mot Karelen, områdene rundt Ladoga og Finskebukta.Historikeren Inga Maria Mulk har studert offerplassene og mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noen av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art. Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid, for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved Kristi fødsel.I vikingtid og tidlig middelalder var pelshandel noe som ga stor inntjening. Arkeologisk materiale og skriftlige kilder vitner om at rikdommen ble ujevnt fordelt, for eksempel forteller rikt utstyrte graverplasser om dette. I de norrøne tekstene som Heimskringla, Volundkvadet og Ågrip fortelles det om finnekonger. I tillegg har en skriftlige kilder fra 1500- og 1600-tallet, for eksempel den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den norske topografisk-historikeren Peder Claussøn Friis (1545–1614) opptatt av sagatidens finnekonger. Det underbygger hypotesen om at det eksisterte samiske stormenn. En ser også for seg at ledere i de norrøne og samiske samfunnene kunne ha bygget allianser via gaver og giftermål. === Endrede kulturelle praksiser === Samtidig som offerplassene blir viktige, skjer det en endring av gravritualene. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var dødskult og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkulten forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikere utstyrt.Et påfallende trekk med utviklingen i vikingtid og tidlig middelalder er at mens grensene mot den norrøne kulturen opprettholdes strengt, så inkorporeres de østlige elementene, spesielt importerte smykker. En forklaring kan være at med innføringen av kristendommen skjerpes forholdet mot norrøn og samisk befolkning. Et annet forhold er at kontakten med samene skjer via kongemaktens tjenestemenn. Dermed kan det tenkes at samene i nordre deler av Fennoskandia fikk større behov for kontakt med et finsk-urgisk kulturfellesskap. === Kristning og statsdannelse === På slutten av jernalderen blir de norrøne folkene kristnet. Kristningen har både sammenheng med misjon og fordi herskere i Europa ved hjelpe av kristendommen begrunner kongens rett til makt. I årene før 1100 ble bispeseter opprettet flere steder i Norge og Sverige, og fra da av blir kristendommen eneste tillatte tro. Det skjer ikke noen innsats for å kristne samene, men deres kultur blir allikevel noe påvirket av kristendommens ideer som de selv tok til seg. Troen på samenes trolldom levde uansett videre, men myndighetene ville ikke ha noe av at folk oppsøker samene for å få hjelp til magi. Borgartings- og Eidsivatingsloven ble skrevet noe før 1120 og forbyr kristne å dra til samene for å få hjelp til spådom eller trolldom.I Nord-Norge var det tidlige aristokratiet i vikingtiden avhengig av samenes ressursutnytting for sin makt. For det norske rikskongedømmet ble det viktige å få makt og kontroll over kystleien og finneskaten. Historikerne har regnet at skatten ble en kongelig særrett fra Harald Hårfagres tid, ikke bare det, men at kongen fikk enerett til å kjøpe samiskprodusert pelsverk. En regner også med at de samlede skatteinntektene var så høye at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for statsmakten.De nordiske statene får med tiden en mer sentralisert makt. En konfliktlinje gikk mellom storkarer i nord og den sørlig kongemakt om hvem som har rettighetene til handel og beskatning av samene. Denne retten blir i løpet av 1000-tallet et kongelig privilegium. Fra denne tiden av må samene i Vest-Skandinavia betale skatt til en kongemakt langt unna og deres tjenestemenn. Utover i middelalderen danner det seg sterke sentraliserte stater i de sørlige delene av Skandinavia. For dem var også makt og strategisk innflytelse over de samiske landområdene viktig. De nye statens konflikter utover i middelalderen handlet ofte om samenes land og ressurser. == Referanser == == Litteratur == Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1830-1. Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar (2004). Samenes historie fram til 1750. Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-19672-1. Bratrein, Håvard Dahl (2018). Høvding, Jarl, Konge. Orkana akademisk. ISBN 978-82-8104-301-5. Hætta, Odd Mathis (2002). Samene: Nordkalottens urfolk. Høyskoleforlaget. ISBN 82-7634-428-3. Storli, Inger (2006). Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr. Oslo: Novus forlag. ISBN 978-82-7099-435-9. Aikio, Ante (2012). An essay on Saami ethnolinguistic prehistory (PDF) (engelsk). Oulu: Suomalais-Ugrilainen Seura. Ojala, Carl-Gösta (2009). Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe (engelsk). Oulu: Uppsala universitet. ISBN 978-91-506-2096-2. Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link) Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (engelsk). Cham, Switzerland: Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link) Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5. Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. == Eksterne lenker == Samene i jernalderen, artikkel på snl.no Om samer på regjeringens nettside Samisk arkiv hos arkivverket Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)

Samisk historie i jernalderen handler her om tiden fra 500 år før Kristus frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Historikerne er usikre på når og hvor en samisk etnisk identitet utviklet seg i jernalderen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aegialitinae

2023-02-04

Aegialitinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Nebbiller']

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art. == Utseende == Små, blanke, mørke nebbiller. == Levevis == Disse artene lever i fjæra. == Utbredelse == Artene er utbredt i Nord-Amerika og på New Zealand. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Aegialitinae LeConte, 1862 Slekten Aegialites Mannerheim, 1853 Aegialites alaskaensis Zerche, 2004 Aegialites californicus (Motschulsky, 1845) Aegialites canadensis Zerche, 2004 Aegialites charlottae Zerche, 2004 Aegialites debilis Mannerheim, 1853 Aegialites farallonensis Zerche, 2004 Aegialites fuchsii Horn, 1893 Aegialites latus Zerche, 2004 Aegialites longicornis Zerche, 2004 Aegialites marinensis Zerche, 2004 Aegialites saintgeorgensis Zerche, 2004 Aegialites saintpaulensis Zerche, 2004 Aegialites stejnegeri Linell, 1898 Aegialites subopacus (Van Dyke, 1918) Slekten Antarcticodomus Brookes, 1951 Antarcticodomus fallai Brookes, 1951 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Aegialitinae i Global Biodiversity Information Facility (en) Aegialitinae hos Fossilworks (en) Aegialitinae hos ITIS (en) Kategori:Aegialitinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Aegialitinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Aegailitinae er en underfamilie av nebbiller. Gruppen omfatter bare én kjent art.

https://no.wikipedia.org/wiki/La_Zarra

2023-02-04

La Zarra

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker fra Wikidata', 'Kategori:Canadiske musikere', 'Kategori:Canadiske sangere', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2023', 'Kategori:Fransk musikk', 'Kategori:Fødsler 25. august', 'Kategori:Fødsler i 1997', 'Kategori:Kvinner']

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver. Hun skal representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia.

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver. Hun skal representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia. == Bakgrunn == Hafdi ble født i Montréal i den franskspråklige provinsen Québec i Canada. Begge foreldrene er født i Canada og har marokkanske aner. I barndommen bodde hun både i Montréal og Longueuil, der familien hennes til slutt slo seg ned. Hun fikk oppmerksomhet i Canada i 2016, da hun slapp debutsingelen «Printemps blanc» i samarbeid med den franske rapperen Niro.Etter hvert etablerte hun seg i Frankrikes hovedstad, Paris. I 2021 fikk hun en viss suksess i Frankrike med singelen «Tu t'en iras», som fikk en del avspillinger på radio og fjernsyn. Singelen ble sertifisert med platinastatus av franske Syndicat National de l'Édition Phonographique (SNEP). Samme år fikk La Zarra en NRJ Music Awards-nominasjon i klassen «årets franskrspråklige stjerneskudd» for debutalbumet Traîtrise.Den 12. januar 2023 kunngjorde kringkasteren France Télévisions at de hadde valgt La Zarra til å representere Frankrike i Eurovision Song Contest 2023 i Storbritannia. Hun er den andre kanadiske sangeren til å representere landet etter at Natasha St-Pier sang Frankrike til en fjerdeplass i 2001. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) La Zarra på Discogs (en) La Zarra på MusicBrainz (en) La Zarra på SoundCloud (en) La Zarra på Spotify (en) La Zarra på AllMusic La Zarra på Twitter La Zarra på Facebook La Zarra på Instagram La Zarra på YouTube

Fatima Zahra Hafdi (født 25. august 1997 i Montréal i Canada), kjent under artistnavnet La Zarra, er en fransk-kanadisk sanger og låtskriver.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stef_Caers

2023-02-04

Stef Caers

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske musikere', 'Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest 2023', 'Kategori:Fødsler 5. juli', 'Kategori:Fødsler i 1980', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent. Han opptrer som regel under pseudonymene Gustaph og Steffen. Han skal representere Belgia i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia med låten «Because of You».

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent. Han opptrer som regel under pseudonymene Gustaph og Steffen. Han skal representere Belgia i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool i Storbritannia med låten «Because of You». == Bakgrunn == Caers studerte ved musikkonservatoriet i Gent. Som nittenåring fikk han i 2000 en hit med låten «Gonna Lose You». Han opptrådte da som Steffen, og låten nådde plass 22 på den flamske hitlisten Ultratop 50. Låten fikk også debutantprisen under musikkprisutdelingen Radio 2 Zomerhit samme år. Oppfølgersingelen «Sweetest Thing» fikk beskjeden suksess, og den nådde aldri den flamske hitlisten. Caers sa siden at hans første låter ble skrevet som tenåring, og ikke reflekterte den nye stilen hans. Han skiftet derfor etter hvert artistnavn fra Steffen til Gustaph, og han fokuserte mer på låtskriving og studioarbeid. Blant annet skrev han kjenningsmelodier for radiokanalene Radio Donna og Qmusic. Likevel opprettholdt han en viss sceneaktivitet, blant annet som pianist og støttevokalist for artister som Truus Druyts soulgruppen Moiano og hiphopperen Krewcial. Han var også støttevokalist på innspillinger til artister som Lady Linn, Mama's Jasje, Willy Sommers og flere Studio 100-album. Han har også deltatt på flere hyllest-forestillinger for artister som Marvin Gaye og Ella Fitzgerald. === Eurovision Song Contest === Caers har deltatt som støttevokalist i Eurovision Song Contest to ganger: i 2018 for Sennek med låten «A Matter of Time», og i 2021 for Hooverphonic og låten «The Wrong Place». Han sto bak scenen på begge opptreden og var ikke synlig under sendingene.I januar 2023 deltok han som Gustaph i Eurosong, det belgiske uttaket til Eurovision Song Contest. Han deltok med sangen «Because of You» og vant konkurransen med kun ett poeng foran duoen The Starlings. Gjennom seieren er han Belgias representant i Eurovision Song Contest 2023 i Liverpool. == Annet == Caers er også dosent ved høyskolen i Gent, i kurset jazz og pop i linjen for pop- og rockemusikk. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Gustaph (singer) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata (en) Stef Caers på Apple Music (en) Stef Caers på Discogs (en) Stef Caers på Discogs (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på MusicBrainz (en) Stef Caers på SoundCloud (en) Stef Caers på Spotify (en) Stef Caers på Songkick (en) Stef Caers på AllMusic Bandet i All Music Guide Fanside med musikkvideoer Musikkvideoer på Youtube.com

Stef Caers (født 5. juli 1980 i Leuven i Belgia) er en flamsk-belgisk sanger og musikkprodusent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Gosaku_Ota

2023-02-04

Gosaku Ota

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. desember', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Japan', 'Kategori:Fødsler 16. mars', 'Kategori:Fødsler i 1948', 'Kategori:Mangaka', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra prefekturet Yamagata', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Junichi Ota (japansk: 桜多吾作, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12. desember 2022 i prefekturet Gunma), best kjent under kunstnernavnet Gosaku Ota (japansk: 桜多吾作) var en japansk mangaka (mangakunstner).

Junichi Ota (japansk: 桜多吾作, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12. desember 2022 i prefekturet Gunma), best kjent under kunstnernavnet Gosaku Ota (japansk: 桜多吾作) var en japansk mangaka (mangakunstner). == Liv og virke == Ota begynte sin karriere som assistent til Shotaro Ishinomori. Han debuterte offisielt som en mangaka i 1969 med shōjo manga Bōifurendo yai! ("Hey boyfriend!").Ota er kjent for ådamme med Go Nagai å ha skapt shōnen manga Groizer X, senere adaptert i en anime, og for mangaadaptasjoner av andre av Nagais verker som blan annet Mazinger Z, Great Mazinger, Getter Robo, Grendizer, Steel Jeeg. Andre populære verker er den fiskeorienterte manga Tsuri Baka Taishō ("Master of Fishing"), om spente over ti tankōbon-bind, ogshōnen manga Mach SOS. Han sanarbeidet i lang tid med Sports Nippon, som han produserte fiskeorienterte tegneserier fra 1981 til 2019.Ota døde av covid-19-utløst lungebetennelse den 12,. desember 2022, i en alder av 74 år. == Referanser ==

Junichi Ota (, født 16. mars 1948 i Kaminoyama i prefekturet Yamagata i alliertokkupert Japan, død 12.

https://no.wikipedia.org/wiki/Human_Design

2023-02-04

Human Design

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:New age', 'Kategori:Pseudovitenskap']

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv. Det finnes ingen vitenskapelige, fagfellevurderte forskningsstudier som dokumenterer at metoden er objektivt effektiv.Human Design kombinerer astrologi, I Ching, kabbala og vedisk filosofi. Sentralt i denne læren er oppdeling av person-arketyper i fem «energityper» som etter sigende angir hvordan ulike personer utveksler energi med omverdenen. De fem «energitypene» kalles på engelsk Manifestors, Generators, Manifesting Generators, Projectors og Reflectors. Inndelingen ble introdusert av Alan Robert Krakower (1948–2011), som i 1992 ga ut en bok med tittelen The Human Design System under pseudonymet Ra Uru Hu. Krakower utviklet Human Design-systemet etter – etter eget sigende – å ha hatt en overnaturlig episode (engelsk: «mystical experience») i 1987. Senere fikk en person ved navn Chetan Parkyn ry for å være en av de fremste kapasitetene innen Human Design.Human Design foregir å være en metode som hjelper individet til å bli bedre kjent med seg selv, uten å være knyttet til noen bestemte religiøse dogmer eller trosretninger. Teologen J. R. Hustwit har imidlertid karakterisert metoden som et «transreligiøst prosjekt» med ambisjoner som er egnet til å ta pusten fra en (engelsk: «is breathtaking in scope»), og som er en hybrid som kombinerer minst syv ulike tradisjoner, kanskje flere. Human Design har også blitt beskrevet som en metodikk for psykologisk rådgivning, og som «astrologi i en ny utgave» (engelsk: «the new astrology»). I analyser som utføres etter Human Design-metoden utarbeides det kart eller skjemaer der planetene tegnes opp og plasseres i forhold til hverandre slik at resultatet blir en form for horoskop som i Human Design kalles «bodygraph». Dette kartet eller skjemaet skal inneholde de 64 I Ching-heksagrammene, fordelt rundt omkring på ulike deler av menneskekroppen. Noen ganger er dette kartet integrert i en mandala som er tegnet opp med utgangspunkt i de tolv stjernetegnene som utgjør Dyrekretsen. Med utgangspunkt i Human Design utarbeides det også anbefalinger om kosthold og om hvordan man bør bo, arbeide og forholde seg til andre mennesker. Tilhengerne av Human Design fremholder gjerne at metodikken åpner opp tilgangen til kjernen av kroppslig, generasjonsoverskridende og dimensjonsoverskridende intelligens (engelsk: «(gives) deep access to bodily, generational and inter-dimensional intelligence». Etter at coronaviruspandemien brøt ut i 2019/2020, dukket det også opp blogginnlegg, artikler og bøker om hvordan Human Design var et verktøy som kunne brukes til å utvikle eller forbedre kroppens motstand mot coronaviruset.

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv. Det finnes ingen vitenskapelige, fagfellevurderte forskningsstudier som dokumenterer at metoden er objektivt effektiv.Human Design kombinerer astrologi, I Ching, kabbala og vedisk filosofi. Sentralt i denne læren er oppdeling av person-arketyper i fem «energityper» som etter sigende angir hvordan ulike personer utveksler energi med omverdenen. De fem «energitypene» kalles på engelsk Manifestors, Generators, Manifesting Generators, Projectors og Reflectors. Inndelingen ble introdusert av Alan Robert Krakower (1948–2011), som i 1992 ga ut en bok med tittelen The Human Design System under pseudonymet Ra Uru Hu. Krakower utviklet Human Design-systemet etter – etter eget sigende – å ha hatt en overnaturlig episode (engelsk: «mystical experience») i 1987. Senere fikk en person ved navn Chetan Parkyn ry for å være en av de fremste kapasitetene innen Human Design.Human Design foregir å være en metode som hjelper individet til å bli bedre kjent med seg selv, uten å være knyttet til noen bestemte religiøse dogmer eller trosretninger. Teologen J. R. Hustwit har imidlertid karakterisert metoden som et «transreligiøst prosjekt» med ambisjoner som er egnet til å ta pusten fra en (engelsk: «is breathtaking in scope»), og som er en hybrid som kombinerer minst syv ulike tradisjoner, kanskje flere. Human Design har også blitt beskrevet som en metodikk for psykologisk rådgivning, og som «astrologi i en ny utgave» (engelsk: «the new astrology»). I analyser som utføres etter Human Design-metoden utarbeides det kart eller skjemaer der planetene tegnes opp og plasseres i forhold til hverandre slik at resultatet blir en form for horoskop som i Human Design kalles «bodygraph». Dette kartet eller skjemaet skal inneholde de 64 I Ching-heksagrammene, fordelt rundt omkring på ulike deler av menneskekroppen. Noen ganger er dette kartet integrert i en mandala som er tegnet opp med utgangspunkt i de tolv stjernetegnene som utgjør Dyrekretsen. Med utgangspunkt i Human Design utarbeides det også anbefalinger om kosthold og om hvordan man bør bo, arbeide og forholde seg til andre mennesker. Tilhengerne av Human Design fremholder gjerne at metodikken åpner opp tilgangen til kjernen av kroppslig, generasjonsoverskridende og dimensjonsoverskridende intelligens (engelsk: «(gives) deep access to bodily, generational and inter-dimensional intelligence». Etter at coronaviruspandemien brøt ut i 2019/2020, dukket det også opp blogginnlegg, artikler og bøker om hvordan Human Design var et verktøy som kunne brukes til å utvikle eller forbedre kroppens motstand mot coronaviruset. == Referanser ==

Human Design er en new age-inspirert pseudo-vitenskapelig lære eller metode for personanalyse. Tilhengerne beskriver metoden som et holistisk system for å bli kjent med seg selv.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sikring_(skytev%C3%A5pen)

2023-02-04

Sikring (skytevåpen)

['Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Skytevåpen']

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter). Noen ganger kalles disse henholdsvis passive og aktive sikringer (eller automatsikringer og manuelle sikringer). Skytevåpen med enkelt- og flerskuddmodus kan ha separate brytere for sikring og flerskuddsvelger (for eksempel Thompson maskinpistol) eller kan ha sikring og flerskuddsvelger integrert i en og samme samme bryter, da gjerne omtalt som omstiller (for eksempel HK416). Selv om en sikring er en type omstiller brukes begrepet omstiller særlig om integrerte velgere på våpen med flere moduser som enkeltskudd, byge eller flerskudd.

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter). Noen ganger kalles disse henholdsvis passive og aktive sikringer (eller automatsikringer og manuelle sikringer). Skytevåpen med enkelt- og flerskuddmodus kan ha separate brytere for sikring og flerskuddsvelger (for eksempel Thompson maskinpistol) eller kan ha sikring og flerskuddsvelger integrert i en og samme samme bryter, da gjerne omtalt som omstiller (for eksempel HK416). Selv om en sikring er en type omstiller brukes begrepet omstiller særlig om integrerte velgere på våpen med flere moduser som enkeltskudd, byge eller flerskudd. == Typer sikringer == === Manuell sikring === En vanligst type sikring er en bryter, knapp eller spak plassert et sted på våpenet som i sikret stilling skal hindre avfyring av skytevåpenet. Det finnes utallige varianter, men de to vanligste og enkleste virkemåtene er avtrekkersikringer som enten hindrer avtrekkeren å bevege seg eller som kobler avtrekkeren fra resten av våpenets avfyringsmekanisme. Noen andre typer som vanligvis ansees som noe sikrere er tennstempelsikringer som hindrer tennstempelet fra å bevege seg fremover eller hanensikringer som hindrer hanen fra å komme i kontakt med tennstempelet dersom den skulle falle. === Dobbeltvirkende avtrekkere === Mange moderne skytevåpen med dobbeltvirkende avtrekkere eller fjærbelastet tennstempel har et lengre og tyngre avtrekk for å spenne opp avtrekkermekanismen i stedet for brytere og knapper hvilket gir tilstrekkelig med sikring samtidig som våpenet blir enklere og mer forutsigbart å bruke. Et eksempel på en pistol med dobbeltvirkende avtrekker og sikring er Beretta 92, mens flere varianter av SIG Sauer P226 har dobbeltvirkende avtrekker uten sikring. Avtrekkere med fjærbelastet tennstempel (som Glock) krever større kraft enn enkeltvirkende design, men er lettere enn dobbeltvirkende avtrekkere, og mange slike våpen har ikke ekstern sikring eller utvendig hane (for eksempel Glock og Walther P99). I begge tilfeller er håndteringen av våpenet veldig enkelt (et avtrekk gir alltid et skudd), og det er interne sikringer som forhindrer utilsiktet avfyring dersom pistolen for eksempel faller i bakken. === Sikring på avtrekkersko === Avtrekkersko-sikringer deaktiveres som en naturlig konsekvens av at avtrekkeren trykkes inn, men består av to gjensidig avhengige deler som må betjenes samtidig og dermed skal gjøre det vanskelig å utilsiktet deaktivere sikringen, for eksempel ved at sikringen må trykkes rett bakover og ikke sidelengs. Virkemåten har noen fellestrekk med grepssikringer. I 1897 fant norsk-amerikaneren Iver Johnson (1841–1895) fra Nordfjord opp avtrekkersko-sikringen med hans andre modell av haneløse revolvere (safety automatic hammerless, Second Model), som ble solgt i USA, i form av en fjærbelastet spak på avtrekkerens fremside. Avtrekkersko-sikringer ble igjen popularisert da Glock lanserte sitt verdenskjente Safe Action-system i 1982. Utilsiktet trykk mot toppen av avtrekkeren uten å trykke på spaken åpner ikke sikringen, og avtrekkeren vil ikke bevege seg. Andre design har en fjærbelastet pute som utgjør den øvre delen av avtrekkerflaten og manipulerer en lignende lås. Denne utformingen har flere bevegelige deler, men har fordelen at utilsiktet press på sikringen har redusert vektstang og dermed krever mer kraft for å trekke i avtrekkeren, mens kraft mot den nedre delen tilsvarende ikke vile åpne sikringen dermed ikke bevege avtrekkeren. === Grepssikring === En grepessikring er en spak eller annen mekanisme plassert på grepet til et skytevåpen som må må aktiveres av skytterens hånd, for eksempel ved å holde et fast grep rundt våpenet, som ofte er en naturlig konsekvens når våpenet skal skytes med. Den har likheter med en manuell sikring, men er momentan slik at den bare deaktiveres mens skytteren holder grepet, og aktiveres umiddelbart når skytteren slipper grepet. 1911-pistolen er et populært eksempel på en pistol med grepssikring, mens Uzi og HS2000/Springfield XD er andre eksempler på slike type sikringer. En ulempe med grepssikringer er at de utilsiktet kan aktiveres dersom man ikke holder pistolen helt korrekt, hvilket kan skje i en stressende situasjon. Av denne årsaken er det ikke uvanlig å deaktivere grepssikringer på konkurransevåpen og i stedet stole på andre former for sikringer. En eksempel på en annen type grepssikring er oppspenner-grepet som finnes på enkelte Heckler & Koch-pistoler som P7-serien. Våpenet spennes opp og er klart til å skyte bare når fremsiden av grepet trykkes inn av av skytteren. Når grepet slippes er våpenet spent ned, og den enkeltvirkende avtrekkeren vil ikke kunne spenne opp våpenet. === Nedspenner === De fleste pistoler med tradisjonelle dobbelt- og enkeltvirkende avtrekkere er designet for å bæres med hanen nedspent på ladd kammer, enten med eller uten manuell sikring. Våpenet ansees som trygt å bære i denne tilstanden ettersom det dobbeltvirkende avtrekket som både spenner og avfyrer våpenet er både lengre og tyngre enn et enkeltvirkende avtrekk som bare slipper hanen, og et utilsiktet avtrekk er dermed mindre sannsynlig. Veksling med et slikt våpen vil imidlertid spenne avtrekkeren slik at påfølgende skudd kan avfyres med enkeltvirkende avtrekk. For å sette våpenet i en trygg tilstand igjen må hanen spennes ned, enten ved å senke den manuelt mens man holder inne avtrekkeren eller ved å bruke en egen nedspennerbryter på våpen som har dette. Våpen med fjærbelastet tennstempel har ikke hane. Noen nedspennere er kombinert med en manuell sikringsbryter. I 1932 kom et redesign som gjorde den polske pistolen Vis wz. 35 "Radom" til det første våpenet med nedspenner (enkeltvirkende avtrekker). I 1938 kom tyske Sauer 38H som første våpen med både oppspenner og nedspenner. Mange varianter av SIG P226 kommer med nedspenner. === Fallsikring === Fallsikring er en passiv sikring som reduserer sjansen for at et våpen skal gå av dersom det slippes i bakken eller på annen måte håndteres røft. De implementeres som regel som en form for sikring som skal hindre våpenet i å fungere med mindre man tar et avtrekk. I USA ble balltester for importerte våpen påbudt med den føderale våpenloven fra 1968, og i California er fallsikring påbudt for alle nye våpen som selges. ==== Tennstempelsikring ==== En tennstempelsikring er en mekanisk sikring som skal hindre tennstempelet fra å bevege seg fremover uten at avtrekkeren trykkes inn. Dette gjøres som regel i form av en blokkering i tennstempelkanalen som ikke løftes bort av avtrekkermekanismen før like før hanen eller tennstempelet slippes. Dette forhindrer tennstempelet fra å komme i kontakt med patronen i kammeret med mindre avtrekkeren trykkes inn, selv om tennstempelet utilsiktet skulle utløses på grunn av en defekt hane, avtrekkermekanisme, avtrekkerhake, avtrekkerpens, tennstempelbrudd eller lignende.På noen våpen er tennstempelsikringen laget som en fjærbelastet plugg som må løftes for for å frigjøre tennstempelet. ==== Hanesikring ==== En hanesikring, også kalt hanefallsikring eller hanefang, er en reile, plugg eller lignende som blokkerer hanen fra å komme i kontakt med tennstempelet (eller direkte på tennhetten på eldre mekanismer). Den har noen likheter med en tennstempelsikring ved at den deaktiveres når avtrekkeren trykkes inn slik at hanen bare kan komme i kontakt med tennstempelet (eller tennhetten) som en konsekvens av å trykke i avtrekkeren. ==== Overføringsstang ==== En overføringsstang (transfer bar) er et mellomstykke som overfører energien fra hanen til tennstempelet, og fungerer således etter et annet prinsipp enn en hanesikring. Hanen og tennstempelet er her utformet slik at de ikke kan komme i direkte kontakt med hverandre og av avfyre en kamret patron, men i stedet må ha overføringsstangen som et mellomledd for å få kontakt. Stangen løftes på plass av avtrekkermekanismen, og hopper så ut av hanens bane etter et avtrekk, men sakte nok til at det er tid for hanen å slå. Ellers når avtrekkeren ikke er aktivert vil overføringsstangen være plassert utenfor hanens bevegelse, og fungerer dermed som en "fallsikring" på lignende måte som med en tennstempelsikring. ==== Sikringshakk ==== Et sikringshakk er en av de eldste formene for fallsikring, og er et spor i bunnen av hanen som gjør at avtrekkerhaken kan fange og holde hanen i kort avstand fra tennstempelet eller tennhetten i halvspent stilling. De ble brukt på eldre enkeltvirkende revolvere før oppfinnelsen av hanesikringen, samt på noen bøylerifler, 1911-pistoler og haneavfyrte selvladere før tennstempelsikringen ble oppfunnet. Sikringshakket fungerer ved at brukeren spenner opp hanen med en liten avstand til tennstempelet eller tennhetten slik at det ikke overføres energi til patronen dersom skytevåpenet skulle falle i bakken, og på denne måten forebygges utilsiktet avfyring. Et annet formål er å la avtrekkerhaken "fange" en hane som faller dersom avtrekkeren ikke er trykt inn, som for eksempel i tilfeller hvor et fall gjør at avtrekkerhaken løsner eller dersom hanen ikke var helt spent før den ble sluppet. Imidlertid er halvspenning i et sikringshakk en aktiv funksjon som må aktiveres manuelt, og hindrer ikke utilsiktet avfyring i alle tilfeller. Det kreves også en viss fingerferdighet og kjennskap til et skytevåpen for å halvspenne det, og halvspenning av ukjente våpen kan medføre risiko for utilsiktet avfyring. Videre er sikringshakk og halvspente sikringer utsatte for brekkasjer som kan føre til utilsiktede avfyringer med til alvorlige personskader eller død som følge. == Annet == === Avtrekkerpens === På selvladere og våpen med dobbeltvirkende avtrekk er det vanlig med en pens som kobler ut avtrekkermekanismen dersom sluttstykket ikke er helt lukket, og som krever at avtrekkeren frigjøres forbi avtrekkerpensen og klemmes inn igjen for å gjennomføre et nytt avtrekk. En pens er ikke å anse som en sikring, men kan forhindre avfyring uten låsing eller utenfor kammeret dersom noen forsøker å gjennomføre et avtrekk mens støtbunnen er ulåst eller åpen. === Magasinpens === En magasinpens er en mekanisme som skal hindre at våpen avfyres uten magasin ved å aktivere en intern sikring som for eksempel en tennstempelsikring eller en avtrekkerpens. Et tidlig eksempel på bruken var i Browning Hi-Power pistol 1935, men ellers har magasinpens historisk vært lite utbredt i våpendesign. I 2006 innførte California en lov krevde magasinpens på alle nye pistoldesign solgt i staten fra og med 2007. Magasinpenser er omdiskuterte ettersom våpenet vil oppføre seg som det er tomt når man tar ut magasinet mens det er en patron i kammeret, men vil oppføre seg som det er ladd igjen når man setter inn et tomt magasin, hvilket kan være farlig og oppleves som uventet dersom man glemmer eller ikke er klar over at det er en patron i kammeret. Med andre ord vil ikke avtrekk i en nedspenningskasse resultere i et tomt våpen ettersom patronen fremdeles vil være i kammeret på grunn av at avtrekkeren er deaktivert. Når et tomt magasin settes inn aktiveres avtrekkermekanismen på nytt selv om avtrekkeren tidligere har blitt trykket inn. Sporting Arms and Ammunition Manufacturers Institute har uttalt at en åpenbar bekymring med magasinpens er at bestemmelse om våpenets tilstand blir knyttet til om det står et magasin i våpenet i stedet for å sjekke at kammeret faktisk er tomt, hvilket strider mot normal våpenhåndtering. === Ladd kammer-indikator === En ladd kammer-indikator egentlig ikke en sikring, men gir en visuell varsling til skytteren om at det er en patron i kammeret. Slike innretninger har eksistert i flere tiår, men har fått begrenset utbredelse og ansees ikke som effektive for uutdannede brukere. Indikatoren forstyrrer ikke siktebildet, men kan varsle en trent bruker og være med på å forebygge uaktsom avfyring av et våpen. Mens en ladd kammer-indikator indikerer at et kammer er ladd fungerer et kammerflagg motsatt ved å indikere at et kammer er tomt. == Ulike våpen == === Enkeltvirkende revolvere === De fleste enkeltvirkende revolvere har ingen ekstern sikring. Eldre design fra før den amerikanske borgerkrigen hadde ingen indre sikringer for å gjøre dem fallsikre, og ble vanligvis båret med tomt kammer under hanen. Mange eldre enkeltvirkende revolvere har en et halvspent "sikringshakk" på hanen, men disse er ikke fallsikre. Moderne enkeltvirkende revolvere laget etter midten av 1970-årene har nesten alltid en innvendig sikring, for eksempel en hanesikring eller overføringsstang, og kan bæres trygt på ladd kammer under hanen. Noen enkeltvirkende revolvere har avlastningspor mellom kamrene i tønnen hvor hanen kan hvile direkte på tønnen uten fare for komme i kontakt med patroner eller tennhetter. Disse er også kjent som "sikringhakk", og finnes vanligvis på svartkruttrevolvere, men også på noen patronrevolvere. === Dobbeltvirkende revolvere === De fleste dobbeltvirkende revolvere har ingen eksterne sikringer, og det tunge avtrekket ansees som tilstrekkelig sikring. De fleste moderne dobbeltvirkende revolvere har også en innvendig siking, enten en hanesikring eller overføringsstang for å hindre avfyring uten at avtrekkeren trykkes inn. === Rifler === Rifler kommer med mange ulike typer sikringer. Noen har en tverrgående sikringsknapp i underbeslaget, mens flaggsikring bak på sluttstykket er et annet eksempel. På eldre bøylerifler av Winchester Model 94 ble det brukt halvspent-hakk på hanen, men dette ble redesignet i 1893 på grunn av flere utilsiktede avfyringer. Noen våpen har sikring i avtrekkerbøylen, som for eksempel SIG Sauer 200 STR, M1 Garand, Ruger Mini-14 rifle og Marlin Camp Carbine.Noen sylinderlåsrifler har tre stillinger for sikringen, hvor den ene brukes for å avgi ild, den andre sikrer og låser sluttstykket, mens den siste sikrer og lar sluttstykket veksles slik at man kan tømme våpenet (tømme kammeret og plyndre innvendige magasin). === Hagler === De fleste over/under hagler som selges i dag har dobbeltvirkende sikring (sperrer både hanefall og avtrekker). De fleste moderne pumpe- og selvladende hagler er utstyrt med enkeltvirkende sikring (hanefang). == Se også == Skytevåpen Sikkerhetsregler for skytevåpen Våpenskap == Referanser ==

På skytevåpen er en sikring en mekanisme som brukes for å forhindre vådeskudd ved å fungere som en mekanisk barriære. Sikringer kan deles inn i flere undertyper som for eksempel interne sikringer (som vanligvis ikke kan påvirkes av brukeren) og ekstern sikringer (som brukeren vanligvis kan påvirke, som for eksempel en bryter).

https://no.wikipedia.org/wiki/Anette_Sn%C3%B8rteland_Jensen

2023-02-04

Anette Snørteland Jensen

['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Klepp IL', 'Kategori:Fotballspillere for Vardeneset BK', 'Kategori:Fotballspillere for Åsane Fotball', 'Kategori:Fødsler 8. september', 'Kategori:Fødsler i 2002', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Anette Snørteland Jensen (født 8. september 2002) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun spilte i Vardeneset Ballklubb før hun gikk til Klepp sitt akademi foran 2018-sesongen. Før 2019-sesongen ble hun flyttet opp i A-stallen til Klepp. Hun debuterte i Toppserien som 16-åring i mai 2019.Hun signerte for Åsane foran 2023-sesongen.Snørteland Jensen har aldersbestemte landskamper for Norge.

Anette Snørteland Jensen (født 8. september 2002) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun spilte i Vardeneset Ballklubb før hun gikk til Klepp sitt akademi foran 2018-sesongen. Før 2019-sesongen ble hun flyttet opp i A-stallen til Klepp. Hun debuterte i Toppserien som 16-åring i mai 2019.Hun signerte for Åsane foran 2023-sesongen.Snørteland Jensen har aldersbestemte landskamper for Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Anette Snørteland Jensen – Norges Fotballforbund (de) Anette Snørteland Jensen – Soccerdonna (en) Anette Snørteland Jensen – FBref

–2017|ungdomsklubb2=Klepp|ungdomsår2=2018|landslag3=Norge J17|landslagår3=2019|landslagkamper3=5|landslagmål3=0|landslag4=Norge J18|landslagår4=2020|landslagkamper4=2|landslagmål4=0}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrine_Mo

2023-02-04

Andrine Mo

['Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Åsane Fotball', 'Kategori:Fødsler 5. mars', 'Kategori:Fødsler i 2000', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Andrine Mo (født 5. mars 2000) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun kom til Arna-Bjørnar fra moderklubben Fri i 2014. Hun debuterte i Toppserien for Arna-Bjørnar i juli 2015. I august 2020 ble Mo enig med klubben om å terminere kontrakten. Hun signerte for Åsane høsten 2020.Mo har aldersbestemte landskamper for Norge.

Andrine Mo (født 5. mars 2000) er en norsk fotballspiller som spiller for Åsane.Hun kom til Arna-Bjørnar fra moderklubben Fri i 2014. Hun debuterte i Toppserien for Arna-Bjørnar i juli 2015. I august 2020 ble Mo enig med klubben om å terminere kontrakten. Hun signerte for Åsane høsten 2020.Mo har aldersbestemte landskamper for Norge. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Andrine Mo – Norges Fotballforbund (de) Andrine Mo – Soccerdonna (en) Andrine Mo – FBref

}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Sofie_Bj%C3%B8rnsen

2023-02-04

Sofie Bjørnsen

['Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fotballspillere for Arna-Bjørnar Fotball', 'Kategori:Fotballspillere for Bryne FK', 'Kategori:Fotballspillere for Klepp IL', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 2003', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Norske fotballspillere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Sofie Bjørnsen (født 10. november 2003) er en norsk fotballspiller som spiller for Arna-Bjørnar.Hun ble hentet fra Bryne til Klepp før 2020-sesongen. Foran 2023-sesongen signerte hun kontrakt med Arna-Bjørnar.Bjørnsen har spilt flere landskamper for Norge i aldersbestemte klasser.

Sofie Bjørnsen (født 10. november 2003) er en norsk fotballspiller som spiller for Arna-Bjørnar.Hun ble hentet fra Bryne til Klepp før 2020-sesongen. Foran 2023-sesongen signerte hun kontrakt med Arna-Bjørnar.Bjørnsen har spilt flere landskamper for Norge i aldersbestemte klasser. == Referanser == == Eksterne lenker == (no) Sofie Bjørnsen – Norges Fotballforbund (de) Sofie Bjørnsen – Soccerdonna (en) Sofie Bjørnsen – FBref

|landslag3=Norge J17|landslagår3=2020|landslagkamper3=2|landslagmål3=1}}

https://no.wikipedia.org/wiki/Cinque_Terre

2023-02-04

Cinque Terre

['Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Liguria', 'Kategori:Verdensarven i Italia']

Cinque Terre, også populært skrevet 5 Terre («de fem land»), er betegnelsen på et meget berglendt, ulendt område i det nordlige Italia som består av fem små fiskerlandsbyer beliggende mellom Genova og La Spezia. Cinque Terre ligger i den østlige delen av Liguria-regionen på vestkysten av Italia, nordvest for Toscana. De fem byene består av landsbyene (fra nord): Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola, og Riomaggiore. Hele Cinque Terre-området, det vil si kysten, de fem landsbyene og de omliggende fjellsidene, har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. I dette berglendte landskapet har befolkningen gjennom århundrenes løp omsorgsfullt bygget terrasser langs det bratte, forrevne landskapet rett opp på klippene overfor havet. Det vitner om begrensede levekår i tidligere tider, men i de seneste tiårene har området blitt en turistmagnet og da spesielt for fotturister som går mellom byene på nitid anlagte turstier langs fjellsidene som stuper ned i Det liguriske hav. Tilreisende tiltrekkes av den vakre naturen, kulturlandskapet og de pittoreske landsbyene som bekler fjellsidene, og områdets viktigste sjarm er utvilsomt mangelen på synbare moderne trekk. Turstier, tog og båter danner forbindelsen mellom landsbyene, mens de er i liten grad er tilgjengelig med biler fra utsiden.

Cinque Terre, også populært skrevet 5 Terre («de fem land»), er betegnelsen på et meget berglendt, ulendt område i det nordlige Italia som består av fem små fiskerlandsbyer beliggende mellom Genova og La Spezia. Cinque Terre ligger i den østlige delen av Liguria-regionen på vestkysten av Italia, nordvest for Toscana. De fem byene består av landsbyene (fra nord): Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola, og Riomaggiore. Hele Cinque Terre-området, det vil si kysten, de fem landsbyene og de omliggende fjellsidene, har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. I dette berglendte landskapet har befolkningen gjennom århundrenes løp omsorgsfullt bygget terrasser langs det bratte, forrevne landskapet rett opp på klippene overfor havet. Det vitner om begrensede levekår i tidligere tider, men i de seneste tiårene har området blitt en turistmagnet og da spesielt for fotturister som går mellom byene på nitid anlagte turstier langs fjellsidene som stuper ned i Det liguriske hav. Tilreisende tiltrekkes av den vakre naturen, kulturlandskapet og de pittoreske landsbyene som bekler fjellsidene, og områdets viktigste sjarm er utvilsomt mangelen på synbare moderne trekk. Turstier, tog og båter danner forbindelsen mellom landsbyene, mens de er i liten grad er tilgjengelig med biler fra utsiden. == Landsbyene == De fem landsbyene i Cinque Terre er fra nord til syd (det vil si fra Genova til La Spezia): Monterosso al Mare Vernazza Corniglia Manarola Riomaggiore == Historie == De første historiske dokumentene om Cinque Terre er datert tilbake til 1000-tallet. Monterosso og Vernazza ble dannet først mens de andre landsbyene vokste til senere, da underlagt adelsrepublikken Genova. En sti og gangvei, Sentiero Azzurro («Azure-stien»), knytter de fem landsbyene sammen. For å forsvare seg mot angrep fra muslimske pirater på 1500-tallet og framover måtte innbyggerne forsterke gamle festningsverker og bygge nye forsvarstårn. Situasjonen bedret seg på 1800-tallet grunnet byggingen av det militære arsenal i La Spezia og konstruksjonen av jernbanelinjen mellom Genova og La Spezia. Jernbanen gjorde det mulig å bryte isolasjonen, men førte også til at de tradisjonelle aktivitetene ble oppgitt. Konsekvensen var en økning i fattigdom som oppmuntret til emigrering utenlands, noe som endret seg i 1970-årene da utviklingen av turisme bedret den lokale økonomien. Mangfoldet i husenes farger er forklart med at mens fiskere drev på med fiske ute på havet ville de se sine hus og sine hjem på avstand. Mange av familiene har sine inntekter fra fiske hvor fangsten selges i de små havnene. Fisk er også den fremste ernæringen og sjømat har preget den lokale matkunsten. Fjellsidene med sine terrasser er benyttet for å kultivere vindruer og oliven. Landsbyene i Cinque Terre ble alvorlig preget av strie regnbyger som førte til oversvømmelser og leirras den 25. oktober 2011. Ni mennesker ble bekreftet drept av oversvømmelsene, og ødeleggelsene i landsbyene, særskilt Vernazza og Monterosso al Mare, var omfattende. Cinque Terre == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted Offisielt nettsted (en) Cinque Terre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Cinque Terre – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Cinque Terre hos Wikivoyage Cinque Terre, turistinformasjon for nasjonalparken Parco Nazionale delle Cinque Terre, nasjonalparkens offisielle nettsted Offisielt fotogalleri hos UNESCO LeCinqueTerre.org

La Terre er en fransk stumfilm fra 1921 regissert av André Antoine.

https://no.wikipedia.org/wiki/East_Lynne_(1921)

2023-02-04

East Lynne (1921)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

East Lynne er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Hugo Ballin.

East Lynne er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Hugo Ballin. == Skuespillere == Edward Earle som Archibald Carlyle Mabel Ballin som Isabel Vane Gladys Coburn som Barbara Hare Gilbert Rooney som Richard Hare Henry G. Sell som Francis Levison Nellie Parker Spaulding som Miss Cornelia Doris Sheerin som Afy Hallijohn == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

East Lynne er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Hugo Ballin.Catalog|besøksdato=2023-01-15|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Easy_Road

2023-02-04

The Easy Road

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Easy Road er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Tom Forman.

The Easy Road er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Tom Forman. == Handling == Sjømann og roman-forfatter Leonard Fayne gifter seg med den velstående Isabel Grace, hvis rikdom hemmer Leonards kreative evner. Etter forslag fra billedhugger Katherine Dare, reiser Isabel til Europa og gir ektemannen sin tillatelse til å bruke bank-kontoen hennes alt han ønsker. Leonard møter Ella Klotz, som planlegger selvmord fordi hun er i ferd med å bli blind. Leonard tar med seg Ella til studioet sitt for å ta vare på henne, og han begynner å skrive igjen. I mellomtiden blir Isabel forfulgt av en tidligere frier ved navn Heminway. Men hun innser at hun fremdeles elsker ektemannen sin, og hun kommer derfor tilbake fra Europa. Heminway forsøker deretter å holde ekteparet fra hverandre. == Skuespillere == Thomas Meighan som Leonard Fayne Gladys George som Isabel Grace Grace Goodall som Katherine Dare Arthur Edmund Carewe som Heminway Lila Lee som Ella Klotz Laura Anson som Minnie Baldwin Viora Daniel som Laura == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Easy Road på Internet Movie Database (en) The Easy Road på AllMovie

The Easy Road er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Tom Forman.Catalog|besøksdato=2023-01-15|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eden_and_Return

2023-02-04

Eden and Return

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Eden and Return er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av William A. Seiter.

Eden and Return er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av William A. Seiter. == Handling == Den unge Betty Baylock blir kurtisert av tre forskjellige menn, men hun elsker ingen av dem. Faren hennes – en velstående aksjemegler – krever imidlertid at hun velger en ektemann blant de tre kandidatene. Betty blir sint, og avviser alle tre. Hun møter snart og blir interessert i Jack Grey, en ung mann som allerede har tjent og sløst bort en formue. Men dette irriterer faren hennes enda mer. Når Betty og Jack gifter seg kort tid senere, kaster faren dem begge ut av hjemmet sitt. Han forteller dem at frem til Jack har tjent tilbake alle pengene som har gått tapt, vil han ikke ha noe med dem å gjøre. == Skuespillere == Doris May som Betty Baylock Emmett King som Robert Baylock Margaret Livingston som Connie Demarest Earl Metcalfe som John Grey Margaret Campbell som Sarah Charles A. Post som Sam Padgett Frank Kingsley som Dempsey Chubbs == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Eden and Return på Internet Movie Database

Eden and Return er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av William A. Seiter.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Education_of_Elizabeth

2023-02-04

The Education of Elizabeth

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Education of Elizabeth er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Edward Dillon.

The Education of Elizabeth er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Edward Dillon. == Handling == En ung kvinne blir kurtisert av sønnen til en aristokratisk familie. Denne røffe unge kvinnen forårsaker en rekke morsomme historier i de ellers rolige omgivelsene. Hun tar med seg til husholdningen deres et kjæledyr, en gullfisk, som hun betror alle problemene sine til. Men når hennes velstående frier blir sendt vekk på forretningsreise, blir kvinnen for alvor kjent med hans yngre bror. Selv om han i begynnelsen ser ut til å være mer opptatt av alle bøkene hans, er han også mer hennes egen type. Hun forvandler ham snart etter sitt eget ideal, men fremmedgjør samtidig storebroren hans. == Skuespillere == Billie Burke som Elizabeth Banks Lumsden Hare som Thomas Edith Sharpe som Lucy Fairfax Donald Cameron som Harry Frederick Burton som Middleton Fredric March == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Education of Elizabeth på Internet Movie Database (en) The Education of Elizabeth på AllMovie

The Education of Elizabeth er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Edward Dillon.Catalog|besøksdato=2023-01-15|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/El_Dorado_(1921)

2023-02-04

El Dorado (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Franske stumfilmer']

El Dorado er en fransk stumfilm fra 1921, regissert av Marcel L'Herbier.

El Dorado er en fransk stumfilm fra 1921, regissert av Marcel L'Herbier. == Handling == Sibilla er en alenemor som jobber som danserinne ved en kafé i det sørlige Spania. Ute av stand til å betale utgiftene på grunn av sønnens helse-utfordringer, ber hun om hjelp fra Estiria - sønnens biologiske far, og en av de mest velstående mennene i byen. Etter å ha blitt avvist av Estiria, lover Sibilla å redde sønnens liv på alle nødvendige måter - selv på bekostning av hennes eget liv. == Skuespillere == Ève Francis som Sibilla Jaque Catelain som Hedwick Marcelle Pradot som Iliana Philippe Hériat som Joao Georges Paulais som Estiria Claire Prélia == Referanser == == Eksterne lenker == (en) El Dorado på Internet Movie Database (sv) El Dorado i Svensk Filmdatabas (da) El Dorado i Danmark Nationale Filminstitut (fr) El Dorado på Allociné (nl) El Dorado på MovieMeter (en) El Dorado på AllMovie

El Dorado er en fransk stumfilm fra 1921 regissert av Marcel L'Herbier.

https://no.wikipedia.org/wiki/Enchantment_(1921)

2023-02-04

Enchantment (1921)

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Enchantment er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Robert G. Vignola.

Enchantment er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Robert G. Vignola. == Skuespillere == Marion Davies som Ethel Hoyt Forrest Stanley som Ernest Eddison Edith Shayne som Mrs. Hoyt Tom Lewis som Mr. Hoyt Arthur Rankin som Tommy Corbin Corinne Barker som Nalia == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Enchantment på Internet Movie Database (en) Enchantment på AllMovie

Enchantment er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Robert G. Vignola.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ever_Since_Eve_(1921)

2023-02-04

Ever Since Eve (1921)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Ever Since Eve er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Howard M. Mitchell.

Ever Since Eve er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Howard M. Mitchell. == Skuespillere == Shirley Mason som Célestine Le Farge Herbert Heyes som Carteret Eva Gordon som Lorita Eunice Murdock Moore som Svenson Charles Spere som Percy Goring Frances Hancock som Mrs. Kerry Ethel Lynne Louis King som Gerald O'Connor == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

Ever Since Eve er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Howard M. Mitchell.

https://no.wikipedia.org/wiki/Everyman%E2%80%99s_Price

2023-02-04

Everyman’s Price

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Everyman's Price er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Burton L. King.

Everyman's Price er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Burton L. King. == Handling == Advokat Bruce Steele er bekymret for omfanget av vinningskriminaliteten innenfor matvarer. Han gir en gruppe etterforskere i oppdrag å undersøke problemet, og han ønsker samtidig å gifte seg med Ethel Armstrong - som godtar forlovelsen hans. Men senere avbryter hun forlovelsen når etterforskerne hans rapporterer at faren hennes, finansmannen Henry Armstong, er en av profitørene på vinningskriminaliteten som etterforskerne hans undersøker. Men Bruce avbryter rettssaken mot Ethels far, og avviser hele saken på grunn av bevis-mangel. Men problemene deres er fremdeles ikke helt overstått. == Skuespillere == Grace Darling som Ethel Armstrong E.J. Ratcliffe som Henry Armstrong Charles Waldron som Bruce Steele Bud Geary som Jim Steele Nita Naldi == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Everyman's Price på Internet Movie Database

Everyman's Price er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Burton L. King.

https://no.wikipedia.org/wiki/Landsbladet

2023-02-04

Landsbladet

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Nedlagte aviser i Oslo']

Landsbladet var en avis som ble utgitt og redigert av Vilhelm Aubert frem til 1911. Avisen var en videreføring av Fædrelandet, som ble etablert i Christiania i 1868. Aubert satt også på rettighetene til avisen Almuevennen. I 1893 skiftet Fædrelandet navn til Landsbladet og ble dagsavis, og så seg som etterfølger etter både Fædrelandet og Almuevennen. Fædrelandet og siden Landsbladet hørte til den moderate fløyen i Høyre og gikk i polemikk med både det konservative Morgenbladet og mer radikale aviser som Verdens Gang.

Landsbladet var en avis som ble utgitt og redigert av Vilhelm Aubert frem til 1911. Avisen var en videreføring av Fædrelandet, som ble etablert i Christiania i 1868. Aubert satt også på rettighetene til avisen Almuevennen. I 1893 skiftet Fædrelandet navn til Landsbladet og ble dagsavis, og så seg som etterfølger etter både Fædrelandet og Almuevennen. Fædrelandet og siden Landsbladet hørte til den moderate fløyen i Høyre og gikk i polemikk med både det konservative Morgenbladet og mer radikale aviser som Verdens Gang. == Referanser ==

Landsbladet var en avis som ble utgitt og redigert av Vilhelm Aubert frem til 1911. Avisen var en videreføring av Fædrelandet, som ble etablert i Christiania i 1868.

https://no.wikipedia.org/wiki/Semska_stasjon

2023-02-04

Semska stasjon

['Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1971', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1947', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Saltdal']

Semska stasjon på Nordlandsbanen er strengt tatt en misvisende betegnelse. Saltfjell stasjon åpnet 10. desember 1947. Den skiftet navn til Semskfjell 1. mars 1950. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 15. september 1955, og holdeplassen skiftet navn til Semska 1. juni 1956. Semska holdeplass mistet persontrafikken 28. mai 1967 og ble nedlagt 1. februar 1971. Banedata 2004 hevder noe misvisende at stasjonsbygningen som stod ved Semska, var en vokterbolig med ekspedisjonslokale. Gamle bilder viser imidlertid en stasjonsbygning av en type som er svært vanlig for strekningen, og som er brukt ved f.eks. Bolna og Krokstrand. Den er tegnet av Bjarne Friis Baastad. I tillegg ser det ut til å stå tre tidligere vokterboliger på stedet. Det som i NSBs bygningsregistrering (1993) betegnes som vokterbolig 2, skal være tegnet ved A/S Norske Trekonstruksjoner og være av standardtypen «Nordbu», som er brukt flere steder på strekningen over Saltfjellet. Ifølge bygningsregistreringen ble den per 1993 brukt som hvilebu. Til denne hørte et uthus. Disse stod ifølge bygningsregistreringen ved henholdsvis 592,19 og 592,20 km. Et bilde fra 1950 viser for øvrig et uthus ved siden av stasjonsbygningen, slik at stasjonsbygningen må ha stått like øst for de tre vokterboligene med uthus. Alle de nevnte bygningene står eller stod vest for sporet.

Semska stasjon på Nordlandsbanen er strengt tatt en misvisende betegnelse. Saltfjell stasjon åpnet 10. desember 1947. Den skiftet navn til Semskfjell 1. mars 1950. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 15. september 1955, og holdeplassen skiftet navn til Semska 1. juni 1956. Semska holdeplass mistet persontrafikken 28. mai 1967 og ble nedlagt 1. februar 1971. Banedata 2004 hevder noe misvisende at stasjonsbygningen som stod ved Semska, var en vokterbolig med ekspedisjonslokale. Gamle bilder viser imidlertid en stasjonsbygning av en type som er svært vanlig for strekningen, og som er brukt ved f.eks. Bolna og Krokstrand. Den er tegnet av Bjarne Friis Baastad. I tillegg ser det ut til å stå tre tidligere vokterboliger på stedet. Det som i NSBs bygningsregistrering (1993) betegnes som vokterbolig 2, skal være tegnet ved A/S Norske Trekonstruksjoner og være av standardtypen «Nordbu», som er brukt flere steder på strekningen over Saltfjellet. Ifølge bygningsregistreringen ble den per 1993 brukt som hvilebu. Til denne hørte et uthus. Disse stod ifølge bygningsregistreringen ved henholdsvis 592,19 og 592,20 km. Et bilde fra 1950 viser for øvrig et uthus ved siden av stasjonsbygningen, slik at stasjonsbygningen må ha stått like øst for de tre vokterboligene med uthus. Alle de nevnte bygningene står eller stod vest for sporet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 132–133. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 3. NSB Arkitektkontoret. s. 83–86. == Eksterne lenker == (no) Semska stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Semska stasjon på Nordlandsbanen er strengt tatt en misvisende betegnelse. Saltfjell stasjon åpnet 10.

https://no.wikipedia.org/wiki/Voltaire

2023-02-04

Voltaire

['Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor partner(e) hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med døde eksterne lenker', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Deistiske filosofer', 'Kategori:Dødsfall 30. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1778', 'Kategori:Encyklopedister (Encyclopédie)', 'Kategori:Franske dramatikere', 'Kategori:Franske etikere', 'Kategori:Franske filosofer', 'Kategori:Franske statsvitere', 'Kategori:Fødsler 21. november', 'Kategori:Fødsler i 1694', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Opplysningstidens filosofer', 'Kategori:Personer fra Paris', 'Kategori:Science fiction-forfattere', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Voltaire']

Voltaire, døpt François-Marie Arouet, (født 21. november 1694, død 30. mai 1778) var en fransk historiker og forfatter av essay og filosofiske avhandlinger i opplysningstiden, kjent for sin skarpe intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, inkludert religionsfrihet og frihandel. Voltaire var en produktiv forfatter og skrev verker i bortimot hver eneste litterære form og sjangre, inkludert skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelige verker, mer enn 20 000 brev og mer enn 2000 bøker og pamfletter. Han var frimodig talsmann for sosiale reformer, til tross for sensurlover og harde straffer for de som brøt lovene. Som en satirisk polemiker benyttet han hyppige sine skrifter og bøker for å kritisere den katolske kirkens dogmer og franske institusjoner i sin samtid. Han var en ledende representant for deisme, en tenkning som hevdet at det fins en gud som har skapt alt, men som ikke styrer verden.Voltaire var en av flere kjente forfattere i opplysningstiden, sammen med blant annet Charles Montesquieu, John Locke og Jean-Jacques Rousseau, som påvirket andre betydelige tenkere som igjen hadde innflytelse på både den franske som den amerikanske revolusjon.

Voltaire, døpt François-Marie Arouet, (født 21. november 1694, død 30. mai 1778) var en fransk historiker og forfatter av essay og filosofiske avhandlinger i opplysningstiden, kjent for sin skarpe intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, inkludert religionsfrihet og frihandel. Voltaire var en produktiv forfatter og skrev verker i bortimot hver eneste litterære form og sjangre, inkludert skuespill, poesi, romaner, essayer, historiske og vitenskapelige verker, mer enn 20 000 brev og mer enn 2000 bøker og pamfletter. Han var frimodig talsmann for sosiale reformer, til tross for sensurlover og harde straffer for de som brøt lovene. Som en satirisk polemiker benyttet han hyppige sine skrifter og bøker for å kritisere den katolske kirkens dogmer og franske institusjoner i sin samtid. Han var en ledende representant for deisme, en tenkning som hevdet at det fins en gud som har skapt alt, men som ikke styrer verden.Voltaire var en av flere kjente forfattere i opplysningstiden, sammen med blant annet Charles Montesquieu, John Locke og Jean-Jacques Rousseau, som påvirket andre betydelige tenkere som igjen hadde innflytelse på både den franske som den amerikanske revolusjon. == Biografi == === Tidlig liv === François Marie Arouet (Voltaire) ble født i Paris som den yngste av fem barn (hvor kun tre overlevde barndommen) i en middelklassefamilie. Faren var François Arouet (1650 – 1. januar 1722), en notarius som en mindre posisjon ved statskassen, og hans hustru Marie Marguerite d'Aumart (ca. 1660 – 13. juli 1701). Moren, som han mistet da han var 7 år gammel, kom fra en bedre familie i Poitou. Voltaire fikk sin utdannelse ved jesuittskolen Collège Louis-le-Grand (1704–1711) hvor han lærte latin og gresk; senere i livet behersket han flytende italiensk, spansk og engelsk.François Marie var meget lærenem. Til tross for at han var et svakelig barn kunne han tre år gammel utenat dikt. Han var så svak ved fødselen at han ikke var forventet å leve, og var siden syk og hypokondrisk resten av livet. Hans biografer har antydet at som stadig sengeliggende utviklet han et livlig sinn. Selv som ung student var han kjent for sin intelligens, vittighet og impulsive vesen. Hans søster og mor, som sto ham nær, døde mens han var ung, og han skilte lag med sin bror over spørsmålet religiøs toleranse.Det var guttens fritenkelige gudfar, abbeden av Châteauneuf, som innførte ham i litteraturens verden og preget ham til å mislike overtro og fanatisme, foruten å lære gutten å skrive dikt. Han var derfor godt forberedt da han begynte på jesuittskolen hvor han begeistret tilegnet seg jesuittenes blanding av klassisisme og verdensklokskap, lærte seg retorisk stilkunst, de store poetiske sjangrene eposet og tragedien, og den resonnerende prosa som dialogen. Tolv år gammel skrev han poengtert selskapsdikt og ble introdusert for Ninon de l'Enclos, den gamle dame og tidligere kurtisane, som etterlot ham penger i sitt testamente for å kjøpe bøker. Ved den tiden hvor han forlot skolen hadde Voltaire allerede besluttet å bli forfatter, men i mot ønskene til hans far som ville at han skulle bli sakfører. Voltaire, som lot som han arbeidet for en advokat i Paris, tilbrakte det meste av sin tid med å skrive poesi. Da hans far oppdaget dette sendte han sønnen til Caen i Normandie for å studere juss. Voltaire fortsatte uansett å skrive, produserte essay og skrifter om historie som ikke alltid utmerket seg for sin nøyaktighet. Voltaires intelligens gjorde ham populær blant en del av de aristokratiske familiene som han omgikk. Hans far skaffet ham en jobb som sekretær for den franske ambassadøren i Nederlandene. Her ble Voltaire forelsket i en fransk flyktning ved navn Catherine Olympe Dunoyer; «vakker, men knapt utdannet». Hans far oppdaget dette forholdet og tvang sønnen til å komme tilbake til Frankrike. Tilbake i Paris i 1714 arbeidet Voltaire en stund for en advokat, men var i økende grad mest opptatt av litteraturen, noe også hans far etterhvert begynte å akseptere. Han bevegde seg innenfor de litterære og intellektuelle sirkler, og kom seg også innenfor aristokratiske hjem hvor han ble populær med satiriske dikt. En av de mest eksklusive adresser var det mindre hoffet til en akseptert sønn utenfor ekteskap av Ludvig XIV av Frankrike, hertugen av Maine og hans hustru Bénédicte. Ludvig XIV, som døde i 1715, hadde innsatt sin nevø, Filip II av Orléans, som regent for den unge konge Ludvig XV av Frankrike. I 1716 leste Voltaire for hertugen av Maine et satirisk dikt hvor han ga hentydninger til ryktet at Filip II hadde et incestuøs forhold til sin egen datter. Denne skandalen lekket ut, og i egenskap av være regent fikk Filip II bannlyst Voltaire fra Paris. Etter å ha tilbragt flere måneder som gjest ved slottet til den unge hertugen av Sully fikk han tillatelse til å komme tilbake om han adresserte epistel formet som en bønn og en hyllest til Filip II. Ikke før Voltaire var tilbake i Paris før han komponerte et satirisk dikt om regenten. Denne gangen ble straffen langt mer alvorlig. I mai 1717 ble han fengslet i Bastillen. Takket være innblandingen til innflytelsesrike beskyttere ble han løslatt etter elleve måneder, men ble forvist fra Paris. Først i oktober 1718, bortimot et og halvt år senere, kom han tilbake, og da med et nytt navn; Voltaire. I fengselet kunne han uforstyrret jobbe med sin ånd og kom ut av fangenskapet med en ferdig tragedie, tragedien Œdipe, sitt første skuespill, og utkast til et heltedikt. Dennes suksess ved oppsetningen den 8. november 1718 etablerte hans omdømme. Stykket gjorde ikke noe forsøk på nyvinninger av Ødipusmyten, men forsøkte å gjenoppdage den antikke greske enkelhet. Allerede her gjør han seg til talsmann for en mistro til religionen og dens representanter: «Våre prester er på ingen måte det som et tåpelig folk tar dem for; det er vår godtroenhet som er grunnlaget for alt hva de vet: Nos prêtres ne sont point ce qu’un vain peuple pense. Notre crédulité fait toute leur science.»Etter at han kom ut av Bastillen i april 1718 kalte han seg for Arouet de Voltaire eller bare Voltaire. Bakgrunne til dette navnet er hyppig diskutert. Den vanligste antagelsen er at det er et anagram av en variant av hans dåpsnavn, Arouet l.j., det vil si Arouet le jeune (Arouet den yngre). U er byttet ut med v og j med i, noe som var vanlig på den tiden. Det er som Monsieur de Voltaire hans navn blir kjent over hele Europa.Voltaire hadde to store ønsker; han ville bli rik og en stor forfatter. Etter farens død i 1722 arvet han noen midler. Allerede tidlig plasserte han penger ved gode venners hjelp i heldige investeringer, like dristige som dyktige, og tjente stort på leveranser til hæren og oversjøisk handel. Senere i England levde han hos en rik handelsmann som han ikke bare lærte om engelsk samfunnsliv, men også om økonomi og forretninger. Voltaire ble med tiden en umåtelig rik mann. Materiell framgang var for Voltaire en målestokk på samfunnets framskritt. === Eksil og politikk === EnglandVoltaire hadde en særlig begavelse for å være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til duell, men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig lettre de cachet, et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel. Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre det franske rettssystemet. Voltaires eksil i Storbritannia varte i bortimot tre år, og hans engelske erfaringer påvirket mange av hans ideer. Under sitt opphold i England ble han tiltrukket av filosofien John Locke og skriftene til matematikeren Isaac Newton, og han studerte den filosofiske retningen rasjonalisme og ikke minst naturvitenskapene. Han bodde i Wandsworth utenfor London hos en rik kjøpmann ved navn Everard Falkener. Han ble kjent med Alexander Pope, William Congreve og John Gay. Han kunne selv lite engelsk da han kom til England, men alle med bedre utdannelse kunne snakke fransk, og i teateret lærte han seg selv engelsk. Han utviklet en interesse for tidlig engelsk litteratur, særlig dramaene til William Shakespeare, som fortsatt var lite kjent på kontinentet på denne tiden. Til tross for at han pekte ut Shakespeares avvik fra nyklassisismens standarder, anså Voltaire at Shakespeare var et forbilde som franske forfattere burde se opp til, ettersom franske drama, til tross for de var mer polerte, manglet Shakespeares scenedrama. I England jobbet han videre med et heltedikt han hadde påbegynt under sitt fengselsopphold i Bastillen, utgitt første gang i 1723 under tittelen La Ligue ou Henri le Grand. Denne «Henrik den store» er den folkekjære Henrik IV som avsverget sin protestantiske tro for kronen og fredens skyld. Den bearbeidede utgaven Le Henriade (Henriaden) ble utgitt i 1728, tilegnet den britiske dronning. Det var et storslått epos i versemålet aleksandriner i ti sanger, i det ytre et nyklassisistisk paradenummer i det episke apparatet til Vergil, Lucanus og Torquato Tasso. Istedenfor klassiske guder benyttes personfiseringer av striden, la Discorde, av religionen og fanatismen. Med bred retorisk pensel skildret han 1500-tallets blodige religionskriger og lovpriste toleransen. I renessansen og klassisismen var det en nasjonal prestisjesak å forfatte et høyverdig epos i klassisk ånd, men før Voltaire hadde alle forsøk vært mislykket. Henriaden oppfylte alle samtidens krav til et stort mesterverk og verkets «stilistiske og metriske eleganse kunne ikke engang Voltaires fiender fornekte». Diktverket ble meget godt likt, og ble utgitt gjentatte ganger, men den franske kongen Ludvig XV og kirken var mindre begeistret ettersom Henriaden priste religionsfriheten og talte mot religiøs undertrykkelse, noe som ble betraktet som et angrep på det bestående. === Tilbake i Frankrike === Da Voltaire kom tilbake til Frankrike i begynnelsen av 1729 fortsatte han sin litterære karriere. Ved denne tiden utga han teaterstykker som Brutus, Zaire og Eriphyle. Hans ideal var de store franske tragedier, særlig de til Jean Racine, men han søkte en fornyelse i Shakespeares ånd, særlig i handlingen på scenen, og innførte til dels voldsomme opptrinn. Med Zaire (1732) gjorde han en av århundrets mest elskede tragedier. Handlingen foregikk i Jerusalem i korsfarertiden. Den muslimske sultan Orosmane elsker Zaire, og hun ham. Hun er født i fangenskap og oppdratt muslimsk, men lærer at hun er født kristen og søster av den kristne ridderen Nérestan, og begge er barn av den gamle kong Lusignan. Hun erkjenner sin kristne arv og lover Nérestan å la seg døpe, enda hun elsker sultanen, men da hun vakler blir Orosmane grepet av sinnssyke og dreper henne ved en misforståelse. Orosmane begår deretter selvmord. Hos Voltaire er religiøsitet og fanatisme en tosidig sak, og når sjalusi kan drepe er kjærlighetens pasjon også suspekt. Innenfor den særegne voltairske tragedien framstiller han dramatiske scener i pittoresk miljø, men innenfor den klassiske tragedies tre enheter i tradisjonelle aleksanderiner. Han utga i Rouen (uten å forelegge den for sensuren) også sitt syn på britiske holdninger i henhold til regjering, litteratur, og religion i en samling med essay i brevs form som fikk tittelen Lettres philosophiques sur les Anglais (Filosofiske brev om de engelske). Ettersom han betraktet det britiske konstitusjonelle monarki som mer utviklet og mer respektfullt for menneskerettigheter, særlig religiøs toleranse, enn den franske motpart, førte disse essayene til stor strid i Frankrike. Noe av de som tiltalte Voltaire med England var at det var flere trossamfunn: «Hvis det bare var én religion i England, kunne man frykte dens despotisme; hvis det var to, ville de skjære halsen over på hverandre. Men det er tredve av dem, og de lever i fred og forsoning.»Voltaire fryktet med rette myndighetenes reaksjon ved at boken var sprengstoff ved at den utilslørt propaganderte for fritt land i religiøst og politisk henseende. Av den grunn ventet han helt til 1733 før han utga den, først i engelsk oversettelse og på fransk året etter. Den franske utgivelsen ble sett på som ytterst farlig og ble forbudt den 10. juni 1734, ble beslaglagt og dømt til å brennes: «sønderrives og brennes av bøddelen som forargerlige, stridende mot religionen, gode seder og den respekt man skylder autoritetene». En arrestasjonsordre på forfatteren ble utsendt og hans hjem gjennomsøkt. Voltaire hadde allerede flyktet og satt trygt i det selvstendige hertugdømmet Lorraine hos markien, matematikeren, fysikeren og forfatteren Émilie du Châtelet som han hadde innledet et forhold til allerede året i forvegen. Han flyttet inn i hennes slott i Cirey, på grensen mellom det franske distriktet Champagne og Lorraine. Forfølgelsen av boken gjorde den til allemannseie, da alle ville se hva som hadde ført til slik oppstandelse, og i allmennhetens øyne ble Voltaire «filosofen» framfor noen andre. === Årene i Cirey === Voltaire ble i Cirey hos Émilie du Châtelet i ti år. Slottet ble renovert og ble bygget om for Voltaires penger, og ble et hjem for ham selv, madame du Châtelet og tidvis også for hennes tolerante ektemann, Louis Marie Florent du Châtelet, når han kom på besøk. Forholdet, som varte i 15 år, var et betydelig intellektuelt samarbeid. De samlet over 21 000 bøker, et enormt antall for sin tid. Sammen studerte de disse bøkene og utførte naturvitenskapelige eksperimenter. Voltaires eksperimenter inkluderte blant annet et forsøk på å avgjøre ildens elementer. Med sine tidligere erfaringer med autoritetene sørget Voltaire for å holde seg på fysisk avstand, og nekte for ethvert besværlig ansvar. Han fortsatte å skrive mange skuespill, som blant annet Mérope (eller La Mérope française) og fortsatte sine langvarige undersøkelser av vitenskap og historie. Madame du Châtelet oppmuntret Voltaires interesse for naturvitenskap. De gjorde optiske eksperiment sammen og skrev et verk om Isaac Newton og hans arbeid i Eléments de la philosophie de Newton (Elementer i Newtons filosofi). Igjen var den viktigste kilden til inspirasjon hans lange opphold i England hvor han ble sterkt påvirket av Newton. Engelskmannen som hadde oppdaget at hvitt lys er komponert av alle fargene i spektrum, ble eksperimentert med på Cirey, og tyngdekraften, historien om Newton og eplet som falt fra treet er nevnt i Voltaires Essai sur la poésie épique (Essay om episk poesi). Selv om både Voltaire og Émilie du Châtelet var nysgjerrige på filosofien til Gottfried Leibniz, en samtidig og rival av Newton, forble de «newtonianere» og baserte sine teorier på Newtons verker og ideer. Hans samtidig ville tilskrive hele arbeidet til Voltaire, men nyere forskning har påvist at begge hadde del i arbeidet. Fra mars 1735 kunne Voltaire igjen vise seg i Paris, men han holdt seg mest i Cirey. Ved årsskiftet 1736/1737 havnet han igjen kontrovers på grunn av diktet Le Mondain hvor han uttrykte seg respektløst om Bibelens Adam og Eva, og han tilbrakte tre måneder i Nederlandene. Vel tilbake i Cirey henga han seg, foruten skrivearbeidet, i fysikalske eksperimenter sammen med sin elskerinne i det fysikklaboratorium som de hadde fått innredet på slottet. Samtidig skrev Voltaire Discours en vers sur l'homme, teaterstykket Aizire og L'enfant prodigue (1736). Han fullførte også La Pucelle (Jomfruen), en satire og et uanstendig komisk epos over Jeanne d’Arcs liv som hykler overfor religionen og kirken, men madame du Châtelet fungerte også som hans litterære rådgiver og sørget inntil videre at han ikke utga den i rimelig frykt for reaksjonene. Diktet ble først trykt i 1755. Voltaire og Émilie du Châtelet studerte også historie, særlig de historiske personer som hadde bidratt til sivilisasjonen. Voltaires andre essay på engelsk var Essay upon the Civil Wars in France (Essay om borgerkrigen i Frankrike). Han skrev et biografisk essay om Karl XII av Sverige, Historie de Charles XII (1731), som også var en del av hans kritikk av etablerte religioner. For Voltaire var den svenske kongen helten som erobrer og ikke ofrer sitt folk en tanke, og opp mot dette primitive idealet stilte han et annet ideal, «den store mannen» som med fredelige midler arbeider for å høyne sitt folks materielle og kulturelle nivå. Her idealiserte han tsar Peter I av Russland. Til tross for manglende objektivitet har verket mange interessante aspekter, særlig psykologiske. Historieverket vant ham en posisjon som historiker ved kongens hoff. Sammen med Émilie du Châtelet studerte de også filosofi, særlig metafysikk, det som ikke kunne bli bevist, om det var eller ikke var en Gud, og de analyserte Bibelen og forsøkte å oppdage dens samtids gyldighet. Voltaires kritiske syn på religionen er reflektert i hans overbevisning om at kirken og staten burde være atskilt, og religionsfrihet, ideer som han hadde dannet seg i England. På begynnelsen av 1740-tallet reiste Voltaire til flere steder i Europa. De framgangsrike teaterstykkene Profeten Mahomet fra 1742, hvor han framstilte islams grunnlegger Muhammed som en hevnlysten bedrager, og Mérope fra 1743, som han skrev i Brussel. Han levde også en tid som hoffmann. I 1745 fikk han en medalje fra pave Benedikt XIV og han dediserte stykket Profeten Mahomet til ham. Han skrev også underholdning og hylningsdikt til hoffet. I forbindelse med bryllupet til dauphin, kronprinsen, i 1745 satte han opp, sammen med komponisten Jean-Philippe Rameau ballettkomedien La Princesse de Navarre og litt senere sin operette Le Temple de la Gloire (Berømmelsens tempel), igjen med musikk av Rameau. Han ble nå protesjé av madame de Pompadour, kongens nye elskerinne, som han hadde kjent nærmere tidlig på 30-tallet, og han fikk en viss anerkjennelse ved hoffet og ble utpekt til historiographer du roi, kongelig historiograf, og ble utpekt som en kandidat for posisjon som gentilhomme la chambre, kongelig kammerherre. I 1746 mottok han posisjonen og ble offisielt framhevet til adelen. Det samme året ble, ikke minst grunnet hans langvarige suksess med tragedien Merope innvalgt som medlem av Académie française, det franske akademi. Hans posisjon ved det franske hoffet forble usikker. En hendelse med kongen, som ikke likte ham, ved dronningens bord i 1747, fikk ham til å minste gunsten. Voltaire hadde advart madam du Châtelet på engelsk, et språk de færreste franskmenn behersket, for falskspillere blant adelen. Med hoffets intriger rettet mot ham, og madam de Pompadour lei av ham, reiste Voltaire i unåde tilbake til Cirey. Den lille fortellingen Zadig ou la destinée (Zadig eller skjebnen) fra samme år er en karikatur av Voltaires korte karriere ved hoffet i Versailles.Selv om Voltaire fortsatt elsket Émilie du Châtelet fant han i 1744 livet ved slottet innskrenket. På et besøk i Paris det samme året fant han en ny forelskelse; sin egen niese. Helt fra begynnelsen av var tiltrekningen til Marie Louise Mignot åpenbart seksuell; han skrev brev til henne (som først ble oppdaget i 1957) som var av en slik privat art at de oppfattes som pornografiske av utenforstående, eksempelvis «Min sjel kysser din; mitt lem, mitt hjerte, er forelsket i deg. Jeg kysser din vakre rumpe…» Senere levde de sammen som ektefeller uten at de noen ganger giftet seg, og de forble sammen til Voltaire døde i 1778. Livet på slottet i Cirey var mindre idyllisk enn det tidligere hadde vært da Voltaire uten å bryte med sin intellektuelle venninne brakte med seg sin unge niese og følgesvenn. Da Émilie du Châtelet selv hadde funnet seg en ny elsker samtidig som ektemannen også vandret i bakgrunnen ble situasjonen tilnærmet farseaktig, men den fikk en tragisk utgang da Madame du Châtelet, 43 år gammel, døde i barselseng i 1749. Voltaire tok med takknemlighet imot en innbydelse fra Fredrik II av Preussen, som lenge hadde bedt den berømte dikteren om å besøke Berlin. Voltaire hadde i et brev til Fredrik II erklært at du Châtelet var «en stor mann hvis eneste feil var å være en kvinne». Muligens var det barseldøden han tenkte på som hadde frarøvet verden en stor intellektuell kapasitet. === Preussen === Etter Madam du Châtelets død 1749 aksepterte Voltaire en invitasjon fra kong Fredrik II av Preussen om å komme til hans hoff i Berlin. Kongen var en stor beundrer av romanforfatteren og dramatikeren. Voltaire dro kortvarig tilbake til Paris og i 1750 til Potsdam. Kongen hadde gjentatte ganger invitert franskmannen til sitt palass, og ga ham i 1751 en årslønn på 20 000 franc. Voltaire ble i rundt tre år i Preussen, til tross for at han ikke hadde legning som hoffpoet, hverken i personlighet eller i det han skrev. Det er mulig at Voltaire hadde en tanke om at han spille rollen som den rådgivende filosofen ved den opplyste despotens side. Han fikk en storslått mottagelse. I kongens krets kunne han sole seg omgangen av meget begavede personligheter fra mange nasjonaliteter. Selv om livet i begynnelsen gikk bra, i 1752 skrev han Micromégas, en tidlig form for samfunnspolitisk science fiction som handlet om ambassadører fra andre planeter som ble vitne til menneskehetens tåpeligheter. Året før hadde han skrevet Le Siècle de Louis XIV, om solkongen Ludvig XIV av Frankrikes århundre. Egentlig ble dette utledet fra verket Essai sur les Moeurs et l'Esprit des Nations (Avhandling om folkeslagenes seder og ånd, 1756), men arbeidet med det sistnevnte hadde vokst umåtelig og avslutningen var ment å være om det store århundret, franskmennenes storhet, som det fremste den menneskelige sivilisasjon noen gang hadde framskapt. Oversikten vokste til et stort selvstendig arbeid som ikke var uten problemer å få utgitt. Utgivelsen ble derfor gjort i hemmelighet under et annet forfatternavn. Essai sur les Moeurs var Voltaires historiefilosofi i konkret framstilling hvor han inkluderte Asias og Amerikas historie til den tradisjonelle europeiske. I sin endelige form, fra Karl den store til Ludvig XIV, i utgivelsen fra 1769 besto verket på 197 kapitler. Dens tendens var en polemikk mot biskop Jacques-Bénigne Bossuets historiske syn som kom særlig til uttrykk i dennes senere Discours sur l'histoire universelle (1679): Verdens historie formes ikke av et guddommelig forsyn, men ved et samspill av tilfeldigheter og små årsaker, «en bråte forbrytelser, galskaper og ulykker».Forholdet til Fredrik II begynte etterhvert å surne. Som realpolitiker avviste kongen brysk alle forsøk fra Voltaire på å blande seg inn i politikken. Voltaires fiender passet godt på å spre ytringer der hvor de gjorde mest skade. Han kom også i konflikt med Pierre Louis Maupertuis, som truet Voltaire med søksmål. I den anledning skrev Voltaire satiren Diatribe du docteur Akakia (Doktor Akakias stridsskrift) som ble utgitt i 1752 og som drev gjøn med Maupertuis. Boken førte til en konflikt ikke bare med Maupertuis, som var president i Vitenskapsakademiet i Berlin, men også med den tyske keiseren selv. Boken ble forbudt og ble brent. I 1753 fant Voltaire det best å forlate Fredriks hoff, og på tilbakereisen lot kongen franskmannen bli bevisst fornedret da han lot Voltaire ble arrestert på en kro for en forseelse, og holdt igjen i noen dager.Til tross for sin økende rikdom manglet den snart 60 år gamle Voltaire et eget hjem. Da han forlot Preussen fikk han ikke tillatelse til bosette seg i Paris, heller ikke besøkte byen eller dens omgivelser, på papiret ikke en gang i Frankrike. I nærheten av Genève kjøpte han en stor eiendom som han ga navnet Les Délices (Deiligheten). Det er nå han ble den store jordeieren som etter tiden husker ham som. === Ferney === Voltaire bosatte seg på godset Les Délices rett utenfor Genève hvor han blant annet opprettet et eget teater og spilte selv på scenen. Han begynte også en høflig brevveksling med byens mest berømte innbyggere, Jean-Jacques Rousseau, men Voltaires harde kritikk av kristendommen førte til at de kom til utkjempe harde debatter. Genève hadde mottatt Voltaire åpent i begynnelsen, men deretter følte byen den berømte mannens nærvær som belastende, særlig etter utgivelsen av den uanstendige La Pucelle d'Orléans (Jomfruen fra Orléans) i 1755. Genèves lov tillot ikke teaterforestillinger overhodet, noe Voltaire også måtte finne seg i. Han søkte i derfor et annet sted å slå seg ned på hvor han kunne nyte Genèves politiske frihet og Frankrikes sosiale frihet. I slutten av 1758 kjøpte han eiendom i Ferney, en halvannen mil fra Genève, men på fransk jord. Her lot han bygge et slott hvor han bodde resten av livet, i rundt tyve år. Herfra utøvet han en utrolig innflytelse på den europeiske mening, og mange av tidens berømte og innflytelsesrike mennesker, som James Boswell, Giacomo Casanova, Edward Gibbon, og den svenske kongen Gustav III, valfartet til Ferney for å treffe Voltaire. Etter at han selv hadde opplevd vanskeligheter med å avfinne seg hofflivet i Frankrike og Preussen, kunne han selv hoff, skjønt selv kalte han seg «Europas krovert».Med seg i den landlige idyll hadde han Marie Louise Mignot. «Vi bygger rom for våre venner og høns,» skrev han i et brev. I og med at stedet lå på grensen kunne han raskt slippe unna om den politiske situasjonen endret seg for ham. Han var ikke bare filosof i ordet, men også i handling i opplysningstidens ånd. Han forbedret sitt gods, fikk grøftet myrer, plantet trær, forbedret avlen med fe og bygde den første kirken på stedet. I kirken står inskripsjonen «Deo erexit VOLTAIRE» («Reist til Gud av VOLTAIRE»), Voltaires navn var skrevet med de største bokstavene. Ved siden av landbruk begynte han med industri, opprettet et garveri, fabrikkerte ullstrømper og satte i gang en urfabrikk. Og ikke minst, med et stikk til myndighetene i Genève, bygde han et teater som satte opp hans egne stykker, og publikum var Genèves bedre borgerskap. Det som hadde vært et sted med rundt 40 mennesker vokste til en by på rundt 1200 mennesker. Ferney het opprinnelig Fernex, men Voltaire endret «x» til en «y» grunnet det store antallet landsbyer i området med navn som endte på «x». Etter den franske revolusjonen ble byens navn endret til «Ferney-Voltaire» i hans ære. Her begynte Voltaire å skrive Candide, ou l'Optimisme (Candide, eller optimismen) i 1759. Det var en satire blant annet på Gottfried Leibniz' filosofi, dennes optimistiske determinisme, og boken er kanskje det verk som Voltaire er best kjent for. Inspirasjonen var delvis påvirket av Voltaires reaksjon på hvordan hans samtid reagerte og tolket det store jordskjelvet i Lisboa noen år tidligere. Voltaire skrev øyeblikkelig et dikt om naturkatastrofen som kostet 30 000 mennesker livet, La Destruction de Lisbonne (Lisboas ødeleggelse, 1756), og reviderte diktet og uttrykte seg krassere samme år under tittelen Le Désastre de Lisbonne (Lisboas katastrofe). Tragedien i Portugal ga Voltaires tro på en verdensorden en knekk, og forholdet til Gud ble problematisk, noe han forsøkte å uttrykke i romanen Candide. Hovedperson, hvis navn Candide kan bety «åpen» eller «troskyldig» opplever burleske opplevelser nær verden over, og det meste går ham imot; krig, slaveri og naturkatastrofer. Til sist er den filosofi hovedperson kan trekkes ut er å arbeide uten å filosofere, når enhver yter sitt er det mulig å holde ut tilværelsen. Hans hovedverk de siste årene var likevel hans Dictionnaire Philosophique portatif ou la Raison par alphabet (Filosofisk lommeleksikon eller Fornuften i alfabetisk orden, 1764), en Wikipedia-lignende bok som ble større for hver utgave. Den besto av korte og lange filosofiske essay som dekket alle slags problemer, politisk, sosiale, økonomiske, filosofiske, religiøse, estetiske og lignende. Utgaven fra 1764 inneholdt rundt hundre artikler mens nyere opplag fra 1772 hadde antallet seksdoblet seg. Hans utallige skrivende gjester fikk utdelt oppgaver alle slag, en hektisk oppgave i opplysningens tjeneste. Intensiteten i hans arbeid kan også karakteriseres at han egenhendig besvarte seks tusen brev bare mens han bodde på Ferney. Han hadde en slik posisjon i Europas åndsliv at myndighetene måtte betrakte ham som en reell maktfaktor. Det kom til syne da Voltaire med hell grep inn i en rekke rettssaker som besto av opplagte justismord. 1760-tallet ble han en forkjemper for urettmessig forfulgte mennesker, saken om Jean Calas er den mest kjente. Denne protestantiske hugenotten, en handelsmann fra Toulouse, ble torturert til døde i 1762 med begrunnelsen at han hadde drept sin sønn for at sønnen hadde konvertert til katolisismen. Hans eiendeler ble konfiskert og hans døtre ble tatt fra hans enke og tvunget inn i et kloster. Voltaire så dette som et opplagt sak av religiøs forfølgelse og intoleranse, og greide å tvinge fram en ny rettssak som førte til full frifinnelse og erstatning for familien Calas i 1765. Andre saker som Voltaire engasjerte seg i var Pierre-Paul Sirven, som lignet Calas’, og François-Jean de la Barre og dennes venn Gaillard d'Etalonde, som i motsetningen til la Barre kunne flykte til Sveits mens la Barre ble torturert og brent på bålet i 1766 for at han ikke tok av seg hatten overfor en religiøs prosesjon. === Død og begravelse === I februar 1778 kom Voltaire tilbake til Paris for første gang på tyve år. En årsak var for å være til stede ved premieren av hans siste tragedie, Irène. Med den nye kongen, Ludvig XVI var det igjen blitt mulig å være i Paris. Han ble mottatt som en fyrste, feiret i Akademiet og på Théâtre Français, og hans byste ble avduket på scenen. Den fem dagers reisen var dog anstrengende for den 83 år gamle dikteren. Han hadde lidd av blødninger og hadde besvær med vannlatningen. I gledesrusen var han sikker på å dø, og den 28. februar skrev han: «Jeg dør i tilbedelse av Gud, elsker mine venner, hater ikke mine fiender, og avskyr overtro.» Imidlertid kom han seg igjen og overvar premieren av Irène i mars hvor han ble tatt imot av publikum som en hjemvendt helt. Imidlertid ble han snart syk igjen, og døde den 30. mai 1778. Prester maste på ham for å få ham til gi fra seg rettroende erklæringer, og da han på dødssengen ble krevd av en prest til å fornekte djevelen og vende seg til Gud, skal han ha sagt: «For Guds skyld, la meg dø i fred!»På grunn av hans velkjente kritikk av kirken – en kritikk han ikke ville trekke tilbake før han døde – ble Voltaire nektet en kristen begravelse. Venner av ham greide å få ham begravd i hemmelighet i klosteret i Scellières i Champagne før dette forbudet ble kjent. Hans hjerte og hjerne ble balsamert hver for seg. I juli 1791 fikk Nasjonalrådet, som så på Voltaire som en forløper til den franske revolusjonen, bragt hans jordiske levninger tilbake til Paris for å bli oppbevart ved siden av Rousseau i Panthéon. Det er beregnet at rundt en million mennesker deltok i prosesjonen som strakte seg gjennom hele Paris. Det var en omfattende seremoni, komplett med orkester, og musikken inkluderte et stykke som André Grétry hadde komponert spesielt for anledningen og som omfattet en del for «tuba curva». Dette var et instrument som hadde sin opprinnelse i romersk tid som cornu, men nylig gitt en renessanse under et nytt navn.En anekdote som hevder at levningene av Voltaire ble stjålet av religiøse fanatikere i 1814 eller 1821 da Panthéon ble restaurert, og kastet i en søppelkasse, ikke medfører riktighet. Ryktene førte imidlertid til at kisten ble åpnet for nærmere undersøkelser i 1897, og det ble bekreftet at hans levninger fortsatt var intakte. == Voltaires ettermæle og arv == I løpet av sin levetid var Voltaire først og fremst kjent som en dramatiker, men i dag er han kanskje mer kjent for romanen Candide, hans satire over Gottfried Leibniz' filosofi, og for et stort antall aforismer. Han er også kjent for sitt skarpe intellekt, sine skrifter innenfor filosofi og som en markant forsvarer av menneskerettigheter som retten til en rettferdig rettsgang og religionsfrihet. Som satirisk polemiker anvendte han flittig sin penn for å kritisere de franske institusjoner i sin tid, religiøse dogmer i alminnelighet og den katolske kirkens maktovergrep i særdeleshet. Hans opposisjonelle stil og frimodighet førte både til fengselsstraff og landflyktighet. Spesielt i Frankrike er han husket som en modig debattør som utrettelig arbeidet for menneskerettigheter og angrep det rådende regimets hykleri og urettferdigheter. En del av hans kritikere, som skotske viktorianske forfatteren Thomas Carlyle (som hadde større beundring for tysk kultur enn den fransk motpart), har hevdet at selv om Voltaire var uovertruffen i litterær form har selv ikke de mest gjennomarbeidede av hans verker større substans og at han aldri uttrykte en vesentlig idé som helt og holdent var hans egen. Voltaire mistrodde demokrati og så på det demokratiske system som en måte å la massenes dumhet få råde. Han mente at den franske borgerklassen var for liten og for ineffektiv til at den kunne bidra til endringer av samfunnet, at aristokratiet var en parasitt og for korrumpert, at de vanlige medborgerne og flest var uvitende og at kirken var en statisk kraft som kun var nyttig som en balanserende motkraft til monarkiet. For Voltaire var det bare en opplyst monark som med råd fra filosofer, en som ham selv, som kunne bidra til endringer, ettersom det lå i den franske kongens egen interesse i å forbedre Frankrikes makt og rikdom. Voltaire var sterkt imot den kristne troen. Han mente at evangeliene var oppdiktet og preget av selvmotsigelser og at Jesus ikke hadde eksistert, men at begge var et produkt av dem som ville skape Gud i sitt eget bilde. De som forsvarte kristendommen på Voltaires tid lot seg dog ikke overbevise, og unnlot å lese hans verker enn å gå i polemikk med ham. Voltaire var dog ikke ateist, men som mange andre opplysningsfilosfer en deist. Han trodde på en høyere makt som hadde skapt universet, men som mennesker ikke kan ha noen kunnskap om og som heller ikke griper inn eller styrer verdensforløpet (se Teodicéproblemet). Voltaires tekster, og særlig hans private brev, inneholdt stadig ordet l'infâme (det «beryktede», «nedrige», «infame» eller «fryktelige») og uttrykket écrasez l'infâme («knus det fryktelige»). Enkelte har hevdet at med dette har Voltaire henvist til Jesus Kristus, men det er trolig en misforståelse. «Det fryktelige» i Voltaires vokabular behøver ikke tolkes som Gud, Kristus eller kristendommen. Han rettet derimot sin kritikk mot samtidens katolske kirkes maktapparat og dens privilegerte gruppe av «rettenkende» som hadde både makt og myndighet til å forfølge og true de som mente eller trodde på noe annet. Representanter for denne privilegerte gruppen opplevde Voltaire selv både i kirken som i andre maktsfærer, og han fikk selv føle deres makt da han ble tvunget i eksil og når hans bøker ble konfiskert og brent. Den religiøse undertrykkelsen i Voltaires Frankrike rammet enkeltpersoner som Jean Calas og François-Jean de la Barre på den mest bestialske måte, noe som engasjerte Voltaire dypt. Mens Voltaire ofte benyttet seg av Kina, Siam og Japan som eksempler på framstående ikke-europeiske sivilisasjoner og kritiserte slaveri strengt, om enn nedsettende mot svarte, var han ekstremt fordomsfull mot oldtidens jøder som han hevdet var «et uvitende og barbarisk folk», skjønt han sa lignende om andre oldtidsfolk. Likevel var hans stadige angrep mot jødedommen generelt og jøder spesielt svært negativt og fordomsfull ladet, særlig med de pågående jødeforfølgelser i Europa i Voltaires samtid. Det har blitt hevdet at Voltaires angrep på jødene må ses i lys av hans generelle angrep på også andre religioner, som islam og katolisismen, og at han generelt anses for å være en foregangsmann for å fremme et tolerant syn på folk og kulturer. Voltaire var framtidsrettet i kreve toleranse for det religiøse mindretall, men kunne ikke selv fri seg fra religiøse fordommer. Av de 118 filosofiske artiklene i hans Philosophical Dictionary Dictionaire er det omtrent 30 artikler hvor jøder blir forklart som «det mest forferdelige folk på jorden». Den lengste artikkelen er den om jøder og utslagsgivende antisemittiske beskrivelsen er dens første del: «…uvitende og barbariske folk, som har lenge vært det mest groveste griskhet med det mest motbydelige overtro, og kombinerer uovervinnelig hat mot alle andre folk som tolererer dem og som gjør dem rike…»«Jeg snakker med beklagelse om jødene: Denne nasjonen er i mange henseende det mest foraktelige som noen gang har tilsmusset jorden.» Det var fra dette rike antisemittiske kildematerialet som det nazistiske regime i Frankrike under den andre verdenskrig var i stand til å sette sammen en bok på 250 sider kalt Voltaire Antijuif (Voltaire Antijøde).Ferney, den lille byen hvor Voltaire bodde de siste 20 årene av sitt liv, ble i 1878 til hans ære omdøpt til Ferney-Voltaire og hans hjem har blitt museum. Hans eget bibliotek finnes bevart i Det russiske nasjonalbiblioteket i St. Petersburg. Det var Russlands herskerinne, Katarina II av Russland, som viste sin beundring for Voltaire ved å kjøpe hans store bibliotek. Hun korresponderte med Voltaire i femten år, fra hennes tronbestigelse til hans død. Voltaire er kjent for mange minneverdige aforismer, som «Si Dieu n'existait pas, il faudrait l'inventer» («Om Gud ikke hadde eksistert, måtte vi ha oppfunnet ham»), som ble fremmet i en epistel på vers i 1768, Épître à l'Auteur du Livre des Trois Imposteurs (Brev til forfatteren av De tre bedragere), adressert til en anonym forfatter av et kontroversielt verk, Avhandlingen om de tre bedragere. Men langt fra å være en kynisk bemerkning som den ofte blir oppfattet som var den ment som et svar på tiltale til en rekke ateistiske forfattere som baron d'Holbach, baron Grimm, og andre. Det sitatet som hyppigst siteres med referanse til Voltaire, «Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem», er dog ikke opprinnelig hans. Sitatet ble skrevet av Evelyn Beatrice Hall 128 år etter Voltaires død i hennes bok Voltaires venner fra 1906. Halls hensikt med sitatet var å sammenfatte Voltaires holdning mot Claude Adrien Helvétius og hans kontroversielle bok De l'esprit. Ettersom sitatet ble skrevet i første person entall har det blitt misforstått som et faktisk sitat av Voltaire selv.Voltaire var kjent som en forkjemper for kaffe; han skal etter sigende ha drukket minst 30 kopper om dagen. Det er blitt antatt at den store mengden koffein han fikk i seg, fungerte som en mental stimulans for hans voldsomme kreativitet.Voltaire ble innviet i Frimurerordenen en måned før sin død. Den 4. april 1778 ble Voltaire ledsaget av Benjamin Franklin til Loge des Neuf Soeurs i Paris og ble en lærling, muligens kun for å tilfredsstille Franklin. == Forfatterskap == Voltaire var en særdeles produktiv forfatter som skrev i nesten alle litterære former: dramatikk, poesi, romaner, essay, historiske og vitenskapelige verk, politiske pamfletter og over 20 000 brev. === Poesi === Fra tidlig alder viste Voltaire et talent for å skrive vers, og noe det første han utga var poesi. Han skrev to lange diktverk, La Henriade (Henriaden) og La Pucelle d'Orléans (Jomfruen fra Orleans), som hver for seg er svært forskjellige. Det første var et høyverdig epos, det siste en grov satire. I tillegg skrev han flere kortere dikt som en del kritikere har framhevet som kvalitetsmessig bedre enn de to titlene over.Henriaden var skrevet som en etterligning av Vergil, som i verseformen aleksandriner kan virke monotont for moderne lesere, men var en enorm suksess på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, utgitt 65 utgaver og oversatt til flere språk. Det episke diktet omformet den franske kong Henrik IV av Frankrike til en nasjonalhelt for hans forsøk på å innstifte toleranse med Ediktet i Nantes i 1598, en ordning som var ment å beskytte franske hugenotter fra overgrep. Jomfruen fra Orleans var på den andre siden et burlesk dikt om overmenneskelige krefter tilskrevet møydom til legenden om Jeanne d’Arc. Diktet har blitt beskrevet som både «slibrig» og «uanstendig» Diktet ble brent og forbudt over hele Europa inntil Voltaire selv ble beskjemmet og utga en renslig utgave 30 år etter som manglet det meste av den opprinnelige spottingen og satiriske kommentarene. === Romaner === Det meste av Voltaires prosaverker og romanser, vanligvis komponert som pamfletter, ble skrevet som polemikker. Candide angrep passiviteten som ble inspirert av Leibniz' optimismefilosofi; L'Homme aux quarante ecus, bestemte sosiale og politiske syn i samtiden; romanen Zadig ou la Destinée, og andre skrifter, bestemte former for moral og metafysiske ortodoksi; og en del ble skrevet for å gjøre narr av Bibelen. I disse verkene er Voltaires ironiske stil, fri for overdrivelser, tydelig, særlig den selvbeherskelse og enkelhet i den verbale behandlingen. Candide er det beste eksempelet på hans stil. Voltaire har også, på samme måte som Jonathan Swift, blitt regnet for en forløper for science fictionsjangerens filosofiske ironi, særlig i Micromégas. === Historie === Blant Voltaires historiske verk finnes de to bindene om den svenske krigerkongen, Karl XII, og dessuten hans store bok om Ludvig XIVs århundre, Le Siècle de Louis XIV, et lignende verk om Ludvig XV, et verk om den russiske tsaren Peter den store (i Voltaires framstilling den positiv utgaven av svenske Karl XII), og et større antall mindre verk. Som historiker var Voltaire til dels fordomsfull og hadde en klar farget agenda i sin framstilling. Hans gjennomslagskraft var dog stor og hans bok om eksempelvis Karl XII preget bildet av den svenske kongen i lang tid framover. Voltaire var til dels nyskapende for sin tid ved å ta opp sosiale og økonomiske aspekter. Voltaire hadde et bevisst historiesyn, og hadde metodologiske og filosofiske grunn for et bevist fokus på moderne historie i motsetning til oldtidens historie. === Filosofi === Det fremste verket av Voltaires egentlige filosofiske arbeid er Dictionnaire philosophique (Filosofisk oppslagsverk) som inneholder de artikler som Voltaire skrev til den store franske encyklopedien, pluss flere mindre stykker. Verket inneholder kritikk av de franske politiske institusjoner likeledes som polemikk mot Voltaires personlige fiender, men det meste er rettet mot Bibelen og den katolske kirken. Arbeidet er for mangfoldig og overflatisk til å kategoriseres som filosofi på samme nivå som Immanuel Kant eller John Rawls, men inneholder skarpe og innsiktsfulle observasjoner av konkrete problem. Det lille formatet og den vittige og samtidig aggressive stilen hadde gjennomslagskraft til forme opinionen i hele Europa. === Andre skrifter === I hans generelle kritikk og løse skrifter var det han skrev sammenlignbar til det han ellers skrev. Bortimot det meste av hans mer vesentlige verker, om et var poesi eller prosa, er presentert med et forord av en eller annen type som er preget av hans bitende dog sosial tone. I et stort mangfold av alle mulige former for pamfletter og skrifter har framvist sin dyktighet i journalistikk og i behandlingen av det dagsaktuelle. I det som var ren litterær kritikk var hans hovedverk Commentaire sur Corneille, skjønt han skrev flere tilsvarende verker – noen ganger (som i hans verk om livet og kritikken av Molière) uavhengig og tidvis som en del av hans Siècles. I disse typene av tekster kan Voltaire dog framstå som ikke spesielt kunnskapsrik om sitt eget språk eller litteratur. I sin litteraturkritikk kan han framvise både begrensninger og konvensjoner i teologiske, etiske og politiske spørsmål, noe som til dels kan skyldes den utrolige energi som han skrev. === Korrespondanse === Voltaires brevskriving var enorm, som kom toppen av alt det andre han skrev. Denne store tekstmasse er nødvendigvis den som best gir tilgang til Voltaires personlighet. Gjennom hele brevmengden viser han stor energi og mangfold, dyktig til å smigre når han velger å smigre, skånselløs sarkastisk når han velger å være sarkastisk, og med stor besluttsomhet til å ta i bruk alle midler for å ramme sine fiender. Rundt 20 000 brev etterlot han seg. Theodore Besterman samlede utgave av disse brevene, fullført i 1964, fyller 102 bind. En historiker har karakterisert brevene som «et gjestebud ikke bare i intelligens og taleferdighet, men også av varmt vennskap, menneskelig medfølelse og skarp tenkeevne.» == Litteratur == (no) Publikasjoner av Voltaire i BIBSYS === Om Voltaire === Camilla Kolstad Danielsen Opplysningens stjerne Voltaire 1694-1778, Humanist forlag 2014 ISBN 9788282820899 === Av Voltaire === Œdipe, drama, 1718 La Henriade, 1728 Histoire de Charles XII, roi de Suède, 1730 – norsk oversettelse 1943: Karl den tolvte oversatt av A. Trampe Bødtker. Brutus, 1730 Zaïre, drama, 1732 Le temple du goût, 1733 Lettres anglaises ou Lettres philosophiques, 1734 – norsk oversettelse 1990: Filosofiske brev ISBN 82-03-16317-3 Adélaïde du Guesclin, 1734 Mahomet, drama, 1736 Mondain, 1736 La Mort de César, drama, 1736 Epître sur Newton, 1736 Traité de métaphysique, 1736 L’Enfant prodigue, 1736 Essai sur la nature du feu, 1738 Eléments de la philosophie de Newton, 1738 Zulime, 1740 Le fanatisme ou Mahomet le prophète, 1741 Mérope, 1743 Zadig (La Destinée), 1748 – norsk oversettelse 1861 Le monde comme il va, 1748 Nanine, ou le Péjugé vaincu, 1749 Le Siècle de Louis XIV, 1751 Micromégas, 1752 Poème sur le désastre de Lisbonne, 1756 Essai sur les mœurs et l'esprit des Nations, 1756 Histoire des voyages de Scarmentado écrite par lui-même, 1756 Candide ou l'Optimisme, 1759 – norsk oversettelse 1930, og ny oversatt av Paul René Gauguin i 1946/75 Candide, eller Optimismen Tancrède, 1760 Histoire d'un bon bramin, 1761 La Pucelle d'Orléans, 1762 Traité sur la tolérance, à l'occasion de la mort de Jean Calas, 1763 – norsk oversettelse 2005: Traktat om toleransen oversatt og med forord av Birger Huse ISBN 82-03-19018-9 Ce qui plait aux dames, 1764 Dictionnaire philosophique portatif , 1764 Jeannot et Colin, 1764 De l'horrible danger de la lecture, 1765 Petite digression, 1766 Le Philosophe ignorant, 1766 L'ingénu, 1767 La Princesse de Babylone, 1768 Canonisation de saint Cucufin, 1769 Questions sur l'Encyclopédie, 1770 Les lettres de Memmius, 1771 Il faut prendre un parti, 1772 Le Cri du Sang Innocent, 1775 De l’âme, 1776 Dialogues d’Euhémère, 1777 Correspondance avec Vauvenargues, 2006 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Voltaire – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Voltaire – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Voltaire – sitater (en) Voltaire på Internet Movie Database (en) Voltaire hos The Movie Database (en) Voltaire hos Internet Broadway Database (en) Voltaire på Apple Music (en) Voltaire på Discogs (en) Voltaire på MusicBrainz (en) Verker av Voltaire i Prosjekt Gutenberg Works by Voltaire i fri lydformat fra LibriVox Voltaire's writings from Philosophical Dictionary. Utvalg og oversatt av H. I. Woolf, 1924 En analyse av Voltaires tekster (i emnet «textes», på fransk VisitVoltaire.com med 100 bilder Arkivert 5. februar 2009 hos Wayback Machine., på fransk, tysk og engelsk Voltaire Foundation, Oxford, England Worldly and Personal Influences on Voltaire’s Writing En komplett bibliografi Biography and quotes of Voltaire The Life of Voltaire, essay av Caspar J. M. Hewett Voltaire's works: verker, liste over tekst, samstemmighet og frekvenser Sitater på et nettsted for ateisme

Lycée Voltaire er en videregående skole for generell og teknologisk utdanning lokalisert i 11. arrondissement i Paris.

https://no.wikipedia.org/wiki/Bygdeh%C3%A5ndverk

2023-02-04

Bygdehåndverk

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Håndverk']

Bygdehåndverk er en type håndverk som ble drevet på landsbygda, og er en motsetning til byhåndverk. I norsk (og nordisk) håndverkshistorie er dette en klassisk to-deling som er sterkt gjeldende for 17- og 1800-tallet.

Bygdehåndverk er en type håndverk som ble drevet på landsbygda, og er en motsetning til byhåndverk. I norsk (og nordisk) håndverkshistorie er dette en klassisk to-deling som er sterkt gjeldende for 17- og 1800-tallet. == Referanser ==

Bygdehåndverk er en type håndverk som ble drevet på landsbygda, og er en motsetning til byhåndverk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Krokstrand_holdeplass

2023-02-04

Krokstrand holdeplass

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1947', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Rana']

Krokstrand holdeplass på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass med kryssingsspor 10. desember 1947. Holdeplassen mistet persontrafikken i 1972 og ble nedlagt 28. mai 1989. Her står en stasjonsbygning som var tegnet av Bjarne Friis Baastad. Den er av en type som (med variasjoner) er brukt en rekke steder på strekningen, som Bolna, Søfting, Drevvatn, Semska, Holandsvika og Grønfjelldal. Til denne hørte en vedbu av samme type som ved Grønfjelldal, Bolna og Hjartåsen. Stasjonsbygningen ble ifølge Banedata 2004 solgt rundt 1983–84. Den og vedbua står per 2022 fortsatt på sørsiden av sporet. NSBs bygningsregistrering omtaler også en vokterbolig ved 561,67 km som per 1993 var i bruk som hvilebu. Denne sies å være tegnet av A/S Norsk Trekonstruksjon, som står bak standardiserte vokterboliger på strekningen. Den tidligere vokterboligen ser ut til å være revet.

Krokstrand holdeplass på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass med kryssingsspor 10. desember 1947. Holdeplassen mistet persontrafikken i 1972 og ble nedlagt 28. mai 1989. Her står en stasjonsbygning som var tegnet av Bjarne Friis Baastad. Den er av en type som (med variasjoner) er brukt en rekke steder på strekningen, som Bolna, Søfting, Drevvatn, Semska, Holandsvika og Grønfjelldal. Til denne hørte en vedbu av samme type som ved Grønfjelldal, Bolna og Hjartåsen. Stasjonsbygningen ble ifølge Banedata 2004 solgt rundt 1983–84. Den og vedbua står per 2022 fortsatt på sørsiden av sporet. NSBs bygningsregistrering omtaler også en vokterbolig ved 561,67 km som per 1993 var i bruk som hvilebu. Denne sies å være tegnet av A/S Norsk Trekonstruksjon, som står bak standardiserte vokterboliger på strekningen. Den tidligere vokterboligen ser ut til å være revet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 132–133. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 3. NSB Arkitektkontoret. s. 45–54. == Eksterne lenker == (no) Krokstrand holdeplass i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Krokstrand holdeplass på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass med kryssingsspor 10. desember 1947.

https://no.wikipedia.org/wiki/Aufles_holdeplass

2023-02-04

Aufles holdeplass

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1972', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1940', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Vefsn']

Aufles holdeplass på Nordlandsbanen (Rosvold i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedlagt 28. mai 1972. Ved holdeplassen stod en bygning som ligner på vokterboliger på strekningen, og den hadde uthus. Bygningene er ikke omtalt i NSBs bygningsregistrering fra 1993, og heller ikke i Banedata 2004, hvilket tyder på at de ble revet før 1993.

Aufles holdeplass på Nordlandsbanen (Rosvold i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedlagt 28. mai 1972. Ved holdeplassen stod en bygning som ligner på vokterboliger på strekningen, og den hadde uthus. Bygningene er ikke omtalt i NSBs bygningsregistrering fra 1993, og heller ikke i Banedata 2004, hvilket tyder på at de ble revet før 1993. == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 126–127. ISBN 82-90286-28-7. == Eksterne lenker == (no) Aufles holdeplass i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Aufles holdeplass på Nordlandsbanen (Rosvold i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedlagt 28.

https://no.wikipedia.org/wiki/1718_i_Frankrike

2023-02-04

1718 i Frankrike

['Kategori:1710-årene i Frankrike', 'Kategori:1718 etter land', 'Kategori:1718 i Frankrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Begivenheter i året 1718 i Frankrike.

Begivenheter i året 1718 i Frankrike. == Statsleder == Monark – Ludvig XV, konge av Frankrike (1715-1774) Regent – Filip II av Orléans == Fødsler == == Dødsfall == == Referanser ==

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Toven_stasjon

2023-02-04

Toven stasjon

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1941', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Namsskogan']

Toven stasjon på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass 15. mars 1941, og ble oppgradert til stasjon 1. juni samme år. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. mai 1958. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år. Stasjonsbygningen ble tegnet ved NSB Arkitektkontor. Den ble revet i 1978. En vokterbolig tegnet av Gunnar Nordtvedt er omtalt i NSBs bygningsregistrering, hvilket betyr at den fortsatt stod på stedet i 1993.

Toven stasjon på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass 15. mars 1941, og ble oppgradert til stasjon 1. juni samme år. Statusen ble nedgradert til holdeplass 1. mai 1958. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år. Stasjonsbygningen ble tegnet ved NSB Arkitektkontor. Den ble revet i 1978. En vokterbolig tegnet av Gunnar Nordtvedt er omtalt i NSBs bygningsregistrering, hvilket betyr at den fortsatt stod på stedet i 1993. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 124–125. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen 2. NSB Arkitektkontoret. s. 57–62. == Eksterne lenker == (no) Toven stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Toven stasjon på Nordlandsbanen åpnet som holdeplass 15. mars 1941, og ble oppgradert til stasjon 1.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ludvig_XVI_av_Frankrike

2023-02-04

Ludvig XVI av Frankrike

['Kategori:Artikler hvor barn forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor mor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med bilde forskjellig fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1793', 'Kategori:Franske monarker', 'Kategori:Fødsler i 1754', 'Kategori:Henrettede franskmenn', 'Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)', 'Kategori:Henrettede stats- og regjeringssjefer', 'Kategori:Huset Bourbon', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Versailles', 'Kategori:Personer fra den franske revolusjon', 'Kategori:Personer henrettet ved giljotinering', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Ludvig XVI (fransk: Louis XVI) (født 23. august 1754, død 21. januar 1793) var Frankrikes konge fra 1774 til 1792. Han var den siste franske eneveldige konge, og ble til slutt offer for revolusjonen. Med én stemmes overvekt ble han dømt til døden, og henrettet ved giljotinering den 21. januar 1793.

Ludvig XVI (fransk: Louis XVI) (født 23. august 1754, død 21. januar 1793) var Frankrikes konge fra 1774 til 1792. Han var den siste franske eneveldige konge, og ble til slutt offer for revolusjonen. Med én stemmes overvekt ble han dømt til døden, og henrettet ved giljotinering den 21. januar 1793. == Liv og virke == Ved kroningen i 1775 var Ludvig populær blant folket. Men på denne tid var det nødvendig med store samfunnsreformer på grunn av den voksende uro i landet. Ludvig hadde gode intensjoner, men den rådende situasjonen i landet krevde en bestemt og selvstendig regent. Ludvig var imidlertid usikker og vankelmodig, og helt uinteressert av å regjere. Det er sagt at han heller ville vie seg til låsesmedhåndverk og til jakt på hjort, enn å være konge.I utenrikspolitikken, som var det område der Ludvig viet regjeringsgjerningen en viss personlig interesse, lot han seg fremst bli styrt av Charles Gravier de Vergennes, som klarte å gjenvinne en hel del av Frankrikes tapte internasjonale anseelse. På det økonomiske området gikk det verre. Ludvig var redd for adelen og deres makt, og våget derfor ikke å støtte de reformvennlige ministrene.Populariteten han opprinnelig nøt, tapte seg i takt med Frankrikes stigende problemer i årene frem mot den franske revolusjon. Som den fremste representanten for statsmakten fikk Ludvig skylden for landets vanskeligheter, og han ble mistenkeliggjort og latterliggjort i de revolusjonære kretsene. Ettertiden har imidlertid bedømt ham annerledes. Historikerne er i dag enige om at Ludvig XVI som person var velmenende og genuint opptatt av sine undersåtters ve og vel. Med sitt lettpåvirkelige sinn var han imidlertid helt uskikket til den posisjon han var tvunget inn i som eneveldig monark. Hans politiske beslutninger var i stor grad styrt av maktkyniske personer ved hoffet og korrupte rådgivere. I tur og orden gjorde Anne-Robert-Jacques Turgot, Jacques Necker, Charles Alexandre de Calonne og Étienne Charles de Loménie de Brienne forsøk på å reformere statsfinansene, men deres bestrebelser mislyktes på grunn av hoffmennenes motstand.Selv etter at et møte for generalstendene ble tvunget frem, valgte Ludvig å søke støtte hos høyadelen. Han opptrådte tafatt og uforstående overfor opposisjonen, noe som bidro til den voldsomme omveltningen som skulle komme. Da revolusjonen brøt løs i 1789, fremstod Ludvig som nærmest handlingslammet. Da Bastillen ble stormet, befant Ludvig seg på jakt. Det påstås at han da fikk meddelelsen om situasjonen i Paris, spurte han «Er det opprør?»" og fikk til svar Non Sire, c'est une révolution «Nei, Deres Majestet, det er revolusjon.» Samme dag skrev han i sin dagbok Rien, «Intet», og siktet med dét til at han ikke hadde klart å skyte en eneste hare under jakten.Den kongelige familien ble tvunget til å forlate slottet i Versailles og bo i Tuileriepalasset i Paris.I 1791 gjorde den kongelige familien - med den svenske Axel von Fersens hjelp - et mislykket fluktforsøk til byen Varennes nord i Frankrike. Der ble Ludvig, som var forkledt som lakei, gjenkjent av byens borgermester. Han ble arrestert og kongefamilien ble ført tilbake til Paris. Fluktforsøket kom til å undergrave kongeparets stilling ytterligere.Den 10. august 1792 ble Tuileriepalasset inntatt og kongefamilien fengslet. Den 21. september samme år ble Ludvig avsatt. Med 683 av 721 stemmer dømte nasjonalkonventet den 15. januar 1793 Ludvig XVI (eller «borger Capet» som han ble kalt) skyldig i landssvik. Dagen etter ble han dømt til døden, med 361 stemmer mot 360. Han opptrådte med stor verdighet under rettssaken der dødsstraffen ble avsagt. De mest radikale revolusjonære, jakobinerne, ville fremfor alt bli kvitt kongen av innenrikspolitiske grunner. Men dette var ikke den eneste grunnen til at kongen ble anklaget for landsforræderi. Virkelig graverende for kongen var hans kontakter med de landsflyktige franske adelsmenn, som fra blant annet Koblenz planla angrep på fedrelandet i kontrarevolusjonær hensikt. Dette fikk kongen til å fremstå som alliert med den ytre hovedfienden, Østerrike, som også var den hardt kritiserte dronning Marie-Antoinettes fødeland.Ludvig XVI ble giljotinert den 21. januar 1793 på Place de la Révolution, som er den nåværende Place de la Concorde i Paris. == Familie == Ludvig XVI var sønn av dauphinen Ludvig Ferdinand og kronprinsesse Maria Josepha Carolina av Sachsen. Hans far, som var kong Ludvig XVs eneste sønn, døde ung og kom aldri på tronen. Ludvig XVI var gift med Marie-Antoinette av Østerrike. Med henne fikk han fire barn: Marie-Therese-Charlotte (1778–1851) Louis-Joseph-Xavier-Francois (1781–1789) Ludvig XVII (1785–1795) Marie Sophie Hélène Béatrice (1786–1787) == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Louis XVI of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Louis XVI of France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Ludvig XVI av Bourbon på Historiesajten The Execution of Louis XVI, 1793 fra Eyewitness to history

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Guldvik

2023-02-04

Albert Guldvik

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 21. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1955', 'Kategori:Fødsler 12. august', 'Kategori:Fødsler i 1866', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bankfolk', 'Kategori:Ordførere i Jøssund', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Albert Kristian Guldvik (1866–1955) var en småbruker og sparebankkasserer i tidligere Jøssund (nå i Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1920 til 1931 ordfører i Jøssund kommune.Guldvik var kasserer i Jøssund Sparebank i 46 år, og var også forretningsfører for Trøndelag fartøyassurance og agent for forsikringsselskapet Norske Alliance. Han skrev en jubileumsberetning for sparebanken.

Albert Kristian Guldvik (1866–1955) var en småbruker og sparebankkasserer i tidligere Jøssund (nå i Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1920 til 1931 ordfører i Jøssund kommune.Guldvik var kasserer i Jøssund Sparebank i 46 år, og var også forretningsfører for Trøndelag fartøyassurance og agent for forsikringsselskapet Norske Alliance. Han skrev en jubileumsberetning for sparebanken. == Referanser ==

Albert Kristian Guldvik (1866–1955) var en småbruker og sparebankkasserer i tidligere Jøssund (nå i Ørland) kommune i Trøndelag. Han var fra 1920 til 1931 ordfører i Jøssund kommune.

https://no.wikipedia.org/wiki/Christoffer_Rosengaard

2023-02-04

Christoffer Rosengaard

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 17. mai', 'Kategori:Dødsfall i 1593', 'Kategori:Lensherrer', 'Kategori:Menn']

Christoffer Rosengaard til Herlufstrup (–1593) var en dansk godseier og lensherre. Han var sønn av Jens Tetzsen Rosengaard (d. 1561) og Margrethe Nielsdatter Arenfeldt. I 1566 var kan kongens dreng, i årene 1567–85 hoffsinde. I 1574 var han forlent med Meltofte Birk, og i 1581 med Idd og Marker len i Norge. Sistnevnte len beholdt han til sin død, hvoretter det overgikk til skotten Alexander Durham. I årene 1585–88 var Rosengaard høvedsmann på Københavns slott, 1588 på Ravnsborg og Halsted kloster. Han døde i 1593 på gården Herlufstrup som slekten Rosengaards siste mann.

Christoffer Rosengaard til Herlufstrup (–1593) var en dansk godseier og lensherre. Han var sønn av Jens Tetzsen Rosengaard (d. 1561) og Margrethe Nielsdatter Arenfeldt. I 1566 var kan kongens dreng, i årene 1567–85 hoffsinde. I 1574 var han forlent med Meltofte Birk, og i 1581 med Idd og Marker len i Norge. Sistnevnte len beholdt han til sin død, hvoretter det overgikk til skotten Alexander Durham. I årene 1585–88 var Rosengaard høvedsmann på Københavns slott, 1588 på Ravnsborg og Halsted kloster. Han døde i 1593 på gården Herlufstrup som slekten Rosengaards siste mann. == Referanser ==

Christoffer Rosengaard til Herlufstrup (–1593) var en dansk godseier og lensherre.

https://no.wikipedia.org/wiki/1736_i_Frankrike

2023-02-04

1736 i Frankrike

['Kategori:1730-årene i Frankrike', 'Kategori:1736 etter land', 'Kategori:1736 i Frankrike', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Begivenheter i året 1736 i Frankrike.

Begivenheter i året 1736 i Frankrike. == Statsleder == Monark – Ludvig XV, konge av Frankrike (1715-1774) == Hendelser == 26. mai – Slaget ved Ackia (sør for dagens Tupelo, Mississippi): Britiske og Chickasaw-indianere beseirer franske tropper 19. juni – Det franske vitenskapsakademiets ekspedisjon ledet av Pierre Louis Maupertuis, med Anders Celsius, begynner arbeidet med å måle en meridianbue i Meänmaa i Finland. == Fødsler == == Referanser ==

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Bjugn_Sparekasse

2023-02-04

Bjugn Sparekasse

['Kategori:Artikler hvor hovedkontor hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Næringsliv i Ørland', 'Kategori:Tidligere norske banker']

Bjugn Sparekasse var en sparebank som eksisterte i daværende Bjugn kommune i Trøndelag fra 1881 til 1970.Banken ble opprettet i 1881 fordi det ble oppfattet som for lang reiseavstand til den daværende Ørlandets og Bjugn Sparebank på Brekstad. Banken fikk approbasjon som sparebank i 1926. Sparekassa var en lillebror i Bjugn, og hadde i 1938 en forvaltningskapital på 362.000 kr, mens Bjugn Sparebank (opprettet 1891) samme år hadde en forvaltningskapital på 1,26 millioner kr. Banken ble fusjonert med Bjugn Sparebank i 1970.Initiativtakeren til banken var den senere ordføreren Johan G. Haugen, og bankens første styreformann ble lærer og ordfører Hilmar M. Romstad. Andre menn med verv i banken har vært Claus Lien, Gustav Hyllmark, Chr. Brun Jenssen, Einar Furunes og Erling Hansen.

Bjugn Sparekasse var en sparebank som eksisterte i daværende Bjugn kommune i Trøndelag fra 1881 til 1970.Banken ble opprettet i 1881 fordi det ble oppfattet som for lang reiseavstand til den daværende Ørlandets og Bjugn Sparebank på Brekstad. Banken fikk approbasjon som sparebank i 1926. Sparekassa var en lillebror i Bjugn, og hadde i 1938 en forvaltningskapital på 362.000 kr, mens Bjugn Sparebank (opprettet 1891) samme år hadde en forvaltningskapital på 1,26 millioner kr. Banken ble fusjonert med Bjugn Sparebank i 1970.Initiativtakeren til banken var den senere ordføreren Johan G. Haugen, og bankens første styreformann ble lærer og ordfører Hilmar M. Romstad. Andre menn med verv i banken har vært Claus Lien, Gustav Hyllmark, Chr. Brun Jenssen, Einar Furunes og Erling Hansen. == Referanser ==

Bjugn Sparekasse var en sparebank som eksisterte i daværende Bjugn kommune i Trøndelag fra 1881 til 1970.Morten Haugen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Friedrich_Ludwig_Weidig

2023-02-04

Friedrich Ludwig Weidig

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 23. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1837', 'Kategori:Fødsler 15. februar', 'Kategori:Fødsler i 1791', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Tyske forleggere', 'Kategori:Tyske pedagoger', 'Kategori:Tyske teologer']

Ludwig Friedrich Alexander Weidig (1791–1837) var en tysk evangelisk teolog, pedagog, publisist og turnpioner. I Hessen og Mittelrhein var han en hovedperson i Vormärz og pioner for revolusjonen i Tyskland i 1848. Han ble kjent for sin forlagsvirksomhet der han utga kritiske forfattere, som for eksempel Georg Büchner. Hans selvmord i fengselet fikk politiske konsekvenser, og mobiliserte også utenfor Hessens grenser.

Ludwig Friedrich Alexander Weidig (1791–1837) var en tysk evangelisk teolog, pedagog, publisist og turnpioner. I Hessen og Mittelrhein var han en hovedperson i Vormärz og pioner for revolusjonen i Tyskland i 1848. Han ble kjent for sin forlagsvirksomhet der han utga kritiske forfattere, som for eksempel Georg Büchner. Hans selvmord i fengselet fikk politiske konsekvenser, og mobiliserte også utenfor Hessens grenser. == Biografi == Weidig ble født som sønn av ridende forstmann Christian Ludwig Weidig og Wilhelmina Christina i Oberkleen, i dag en del av kommunen Langgöns i Landkreis Gießen. Etter teologistudiet arbeidet han som lærer og rektor i Butzbach i Hessen. Her tok han opp ideene til turnfaderen Friedrich Ludwig Jahn og grunnla i 1814 en idrettsplass for turn.Han ble i samme tid medlem av en kritisk lese- og debattsirkel. Dermed kom han i 1818 i myndighetenes søkelys, som fant hans skoleundervisning opprørsk og demagogisk. Som representant for liberalismen håpte han på et forent Tyskland og oppfyllelse av de grunnleggende rettigheter i konstitusjonen. Han støttet etableringen av en ny forfatning i Hessen og organiseringen av Hambachfesten. Sammen med sin hustru Amalie støttet han den polske frihetskampen. Amalie Weidig spilte også en viktig rolle for ham i den tiden han satt fengslet.I 1833 traff han Georg Büchner og utga hans skrift Der hessische Landbote. Han vakte oppsikt i 1834 da han påsto at Jesus sto i opposisjon til samfunnets mektige. Et halvt år senere ble han arrestert for opposisjon mot øvrigheten og plassert i en klosterkaserne i Ober-Gleen i Vogelsbergkreis i Hessen. I mer enn to år ble han forhørt og mishandlet, selv om det eksisterte et forbud mot tortur i Hessen. I 1835 ble det gjennomførte en underskriftskampanje for å få satt ham fri, men den førte ikke frem. Til slutt tok Weidig sitt eget liv i fengselet. Selvmordet førte imidlertid til en mer enn ti år lang diskusjon om justisvesenet i Hessen. == Ettermæle == Byen Butzbach der Weidig arbeidet, fikk i 2011 tilnavnet Friederich-Ludwig-Weidig-Stadt. I byen finnes Weidigschule Butzbach.Han regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland. == Referanser ==

Ludwig Friedrich Alexander Weidig (1791–1837) var en tysk evangelisk teolog, pedagog, publisist og turnpioner. I Hessen og Mittelrhein var han en hovedperson i Vormärz og pioner for revolusjonen i Tyskland i 1848.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tata_Steel_Chess

2023-02-04

Tata Steel Chess

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 1938', 'Kategori:Sport i Nederland i 1938', 'Kategori:Tata Steel Chess']

Tata Steel Chess (tidligere Corus Chess Tournament) er en sjakkturnering som arrangeres årlig i januar, i den lille byen Wijk aan Zee i den nordlige delen av Nederland. Den er årets første store sjakkturnering, og er sammen med Linares-turneringen og Dortmund-turneringen blant de mest prestisjefylte sjakkturneringene som arrangeres årlig.Turneringen ble første gang arrangert i 1938.

Tata Steel Chess (tidligere Corus Chess Tournament) er en sjakkturnering som arrangeres årlig i januar, i den lille byen Wijk aan Zee i den nordlige delen av Nederland. Den er årets første store sjakkturnering, og er sammen med Linares-turneringen og Dortmund-turneringen blant de mest prestisjefylte sjakkturneringene som arrangeres årlig.Turneringen ble første gang arrangert i 1938. == Resultater == Magnus Carlsen vant C-gruppen i 2004 og kvalifiserte seg dermed til B-gruppen året etter. I 2005 endte han på ellevteplass i B-gruppen, og i 2006 kvalifiserte han seg til A-gruppen ved å komme på delt førsteplass i B-gruppen. Debuten i A-gruppen i 2007 endte med delt sisteplass med ni remiser og fire tap. Året etter ble det delt førsteplass med Levon Aronjan. I 2010 vant han så turneringen alene, og fulgte opp med å gjenta bedriften i 2013, 2015 og 2016. Han sto over turneringen i 2014, like etter at han hadde blitt verdensmester. == Vinnere == Flere seire angitt i parentes, f.eks. andre seier = (2). === 1938–1967 === === 1968–1999 === === 2000– === == Referanser == == Litteratur == Alexander Münninghoff; Lex Jongsma (1998). 60 jaar Hoogovens Schaaktoernooi 1938-1998 (nederlandsk). Alkmaar: New In Chess. ISBN 90-5691-039-6. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tata Steel chess tournament – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

| arena = De Moriaan kulturhus

https://no.wikipedia.org/wiki/Inopeplinae

2023-02-04

Inopeplinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1908', 'Kategori:Nebbiller']

Inopeplinae er en underfamilie av nebbiller.

Inopeplinae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små (2,4-6,5 millimeter), avlange, flate nebbiller med forkortede dekkvinger, ligner dermed på biller i familien Staphylinidae. Hodet er stort og rundet med ganske små fasettøyne. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Artene er utbredt i tropiske og subtropiske områder over hele Jorda. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Inopeplinae Grouvelle, 1908 Slekten Aciphus Olliff, 1884 Slekten Afropeplus Ślipiński, Lawrence & Escalona, 2021 Slekten Diagrypnodes Waterhouse, 1876 Slekten Eleusima Irmler, 2017 Slekten †Eopeplus Kirejtshuk & Nel, 2009 Slekten Euryplatus Motschulsky, 1859 Slekten Inopeplus Smith, 1851 Slekten Istrisia Lewis, 1895 Slekten Mascaropeplus Ślipiński, Lawrence & Escalona, 2021 Slekten Paederopeplus Ślipiński, Lawrence & Escalona, 2021 Slekten Platopeplus Ślipiński, Lawrence & Escalona, 2021 Slekten Tainiasoma Lawrence et al, 2021 Slekten Uruminopeplus Satô & Hatta, 1998 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == bugguide.net - bildedatabase over nordamerikanske insekter [1] (en) Inopeplinae hos Fossilworks (en) Inopeplinae hos ITIS Inopeplinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Inopeplinae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Butzbach

2023-02-04

Butzbach

['Kategori:50°N', 'Kategori:8°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Byer i Hessen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Butzbach er en by i Wetteraukreis i den tyske delstaten Hessen. Byen fikk 11. januar 2011 tilnavnet Friedrich-Ludwig-Weidig-Stadt, oppkalt etter Friedrich Ludwig Weidig som arbeidet på stedet.

Butzbach er en by i Wetteraukreis i den tyske delstaten Hessen. Byen fikk 11. januar 2011 tilnavnet Friedrich-Ludwig-Weidig-Stadt, oppkalt etter Friedrich Ludwig Weidig som arbeidet på stedet. == Referanser ==

Butzbach er en by i Wetteraukreis i den tyske delstaten Hessen. Byen fikk 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lissodeminae

2023-02-04

Lissodeminae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1833', 'Kategori:Nebbiller']

Lissodeminae er en underfamilie av nebbiller.

Lissodeminae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små, avlange, flate nebbiller. Hodet er stort og rundet med ganske små fasettøyne. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Artene er utbredt over hele Jorda. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Lissodeminae Seidlitz, 1916 Slekten Lissodema Curtis, 1833 Lissodema ainunum Lewis, 1895 Lissodema andrewesi Blair, 1919 Lissodema caesus Seidlitz, 1916 Lissodema ceylonicum Blair, 1919 Lissodema chilensis Solervicens, 2020 Lissodema cursor (Gyllenhal, 1813) - finnes i Norge Lissodema dentatum Lewis, 1895 Lissodema denticolle (Gyllenhal, 1813) Lissodema dentigerum Blair, 1919 Lissodema dolsandoensis Lee & Lim, 2019 Lissodema fallax Seidlitz, 1916 Lissodema frigidum Blackburn, 1891 Lissodema guamense Blair, 1942 Lissodema japonum Reitter, 1877 Lissodema laevipennis Marseul, 1876 Lissodema lewisi Blair, 1919 Lissodema lituratum (A.Costa, 1847) Lissodema minutum Lewis, 1895 Lissodema morimotoi Sasaji, 1988 Lissodema munaguro Sasaji, 1988 Lissodema myrmido Marseul, 1876 Lissodema pictipenne Lewis, 1895 Lissodema plagiatum Lewis, 1895 Lissodema polita (W.J. Macleay, 1871) Lissodema quadridentatum Champion, 1923 Lissodema rosti Reitter, 1897 Lissodema serraticollis (Lea, 1917) Lissodema teruhisai Sasaji, 1988 Lissodema tomaroides Lewis, 1895 Lissodema trifoveicollis (Lea, 1917) Lissodema uenoi Sasaji, 1988 Lissodema unifasciatum Pic, 1919 Lissodema validicorne Lewis, 1895 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Lissodeminae hos Fauna Europaea Lissodeminae – detaljert informasjon på Wikispecies

Lissodeminae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karen_Andersdatter_Mowat

2023-02-04

Karen Andersdatter Mowat

['Kategori:Adelige nordmenn', 'Kategori:Artikler hvor barn hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor ektefelle hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor søsken hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall i 1679', 'Kategori:Kvinner', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Karen Mowat (–1679) var en norsk adelsdame med skotske røtter. Hun var datter av skotskfødte Anders Mowat til Hovland og hustru Else Christoffersdatter Rustung, datter av admiral Christoffer Trondsen. Karen vokste opp med både norsk og skotsk, og kunne dertil begå seg både på italiensk og engelsk. Hun forelsket seg i sin tremenning, Erik Ottesen Orning, og paret giftet seg i 1608. Det nære slektskap gjorde at paret ble landsforvist, og de tok derfor opphold i utlandet, det meste av tiden i Skottland, hvor hun hadde slektninger. Barna fødtes i utlendighet. Etter 18 år fikk paret kongens tilgivelse, hvoretter de vendte hjem og bosatte seg på Vatna. Et par år etter hjemkomsten ble Orning utnevnt til admiral, og senere lensherre på Halsnø og Hardanger len. I tillegg til lenene hadde Karen også medbragt en rekke jordegods inn i ekteskapet.Etter at Orning døde, bodde Karen videre på Vatna eller Orninggaard.

Karen Mowat (–1679) var en norsk adelsdame med skotske røtter. Hun var datter av skotskfødte Anders Mowat til Hovland og hustru Else Christoffersdatter Rustung, datter av admiral Christoffer Trondsen. Karen vokste opp med både norsk og skotsk, og kunne dertil begå seg både på italiensk og engelsk. Hun forelsket seg i sin tremenning, Erik Ottesen Orning, og paret giftet seg i 1608. Det nære slektskap gjorde at paret ble landsforvist, og de tok derfor opphold i utlandet, det meste av tiden i Skottland, hvor hun hadde slektninger. Barna fødtes i utlendighet. Etter 18 år fikk paret kongens tilgivelse, hvoretter de vendte hjem og bosatte seg på Vatna. Et par år etter hjemkomsten ble Orning utnevnt til admiral, og senere lensherre på Halsnø og Hardanger len. I tillegg til lenene hadde Karen også medbragt en rekke jordegods inn i ekteskapet.Etter at Orning døde, bodde Karen videre på Vatna eller Orninggaard. == Referanser ==

Karen Mowat (–1679) var en norsk adelsdame med skotske røtter.

https://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B3n_Halld%C3%B3rsson_(biskop)

2023-02-04

Jón Halldórsson (biskop)

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 2. februar', 'Kategori:Dødsfall i 1339', 'Kategori:Fødsler i 1275', 'Kategori:Ikkeislandske katolske biskoper på Island', 'Kategori:Islandske katolske prester', 'Kategori:Islandske medlemmer av katolske ordener', 'Kategori:Medlemmer av Dominikanerordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske dominikanere', 'Kategori:Norske katolske biskoper', 'Kategori:Norske katolske prester']

Jón Halldórsson (født i 1275 i Norge; død 2. februar 1339 i Björgvin) var katolsk biskop av Skálholt på Island.

Jón Halldórsson (født i 1275 i Norge; død 2. februar 1339 i Björgvin) var katolsk biskop av Skálholt på Island. == Liv og virke == === Bakgrunn === Han anses generelt for å ha vært norsk, men det er kjent at moren hans het Freygerður og det navnet er kun kjent fra islandske kilder, noe som kan tyde på at han var av islandsk avstamning men oppvokst i Björgvin i Norge, hvor broren Kári var, også han en munk. === Dominikanerprest === Han vokste opp i dominikanerklosteret i Björgvin, sluttet seg til deres orden i ung alder og studerte teologi i Paris og kirkerett i Bologna ble ansett som svært godt utdannet og talte i henhold til Lárentíus saga flytende latin som om det var hans morsmål. === Biskop av Skálholt === Han ble valgt til biskop etter Grím Skútusons død og ble bispeviet den 1. august 1322. Han satt i Norge om vinteren men kom til Island i 1323; «Biskop Jón Freygerðarson kom ut», sier Flateyjarannáll, siste delen av Flatøybok. Han fikk gjort en rekke viktige reformer i kirkeretten på Island, men ble hovedsakelig husket som en predikant og en historieforteller. Innledningen til Klári saga sier at den bygger på latinske romanser funnet av ham i Frankrike; mange av dem er beslektet med goliathistoriene i Sør-Europa som finnes i verkene til Francesco Petrarca og Giovanni Boccaccio. Vinteren 1338-1339 var han i Björgvin og oppholdt seg i klosteret hvor han hadde vokst opp. Han ble syk der og døde ved kyndelsmesse i 1339. Han ble ansett for å ha vært en av de mest resolutte av de utenlandske biskopene som var på Island. == Referanser == == Litteratur == Saga Biskupsstólanna. Hólar 2006. Islendzk Aeventyri.; H. Gering, 1882, Bd. II forord Shaun F. D. Hughes, 'Klári saga as an Indigenous Romance' í Romance and Love in Late Medieval and Early Modern Iceland, ritstj. Kirsten Wolf og Johanna Denzin, Islandica 54 (Ithaca, NY: Cornell University Library, 2008), bls. 135-164. Gottskálk Jensson: «Bishop Jón Halldórsson and 14th-Century Innovations in Saga Narrative: The Case of Egils saga einhenda ok Ásmundar berserkjabana.» I Dominican Resonances in Medieval Iceland. Brill, 2021. 59-78.

thumb|Bispedømmene på Island i middelalderen

https://no.wikipedia.org/wiki/Othniinae

2023-02-04

Othniinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1861', 'Kategori:Nebbiller']

Othniinae er en underfamilie av nebbiller.

Othniinae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små (4-5 millimeter), avlange, flate nebbiller. Hodet er stort og rundet med ganske store fasettøyne, antennene har en tre-leddet klubbe. Dekkvingene er gjerne marmorerte i gulbrunt og brunsvart. Kroppen er flekkvis kledt med brunlige eller hvite, nedliggende hår. == Levevis == Disse billene løper raskt og kan overflatisk minne om små sandjegere. == Utbredelse == Artene er utbredt over hele Jorda. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Othniinae LeConte, 1861 Slekten Elacatis Pascoe, 1860 (=Othnius LeConte, 1861) - ca. 45 arter, kosmopolittisk Slekten Macroothnius Pic, 1920 - 2 arter Slekten Parelacatis Chapin, 1923 - 2 arter == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Othniinae hos Fossilworks (en) Othniinae hos ITIS Othniinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Othniinae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvalfors_stasjon

2023-02-04

Kvalfors stasjon

['Kategori:13°Ø', 'Kategori:65°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Gudmund Hoel', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1940', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Vefsn', 'Kategori:Sider med kart']

Kvalfors stasjon på Nordlandsbanen åpnet offisielt med strekningen fra Grong til Mosjøen 5. juli 1940. Ifølge Bane Nor eiendom ble imidlertid stasjonsbygningen med garasje og uthus tatt i bruk allerede i 1933. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 1. juni 1958 og oppgradert til stasjon igjen 27. september 1981. Den mistet persontrafikken i 1989. Banedata 2004 sier ikke eksplisitt at stasjonen er nedlagt, men det gjør Bane Nor eiendom, uten at det fremgår akkurat når. Stasjonen er ikke tatt med i Bane Nors network statement 2022.Stasjonsbygningen ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad ved NSB Arkitektkontor. Den er av Veggli-typen, som er brukt en rekke steder på banen, f.eks. på Harran, som har en speilvendt versjon i forhold til Kvalfors. Privet/vedbu ble tegnet av Baastad og er av Ustaoset-typen. I NSBs bygningsregistrering (1993) omtales også en linjebu. Hos Bane Nor eiendom fortelles ellers at godshuset er ombygget til spiserom og garderober, at det i 1995 ble oppført uthus/garajse i tilknytning til stasjonsbygningen, og at stasjonen er vurdert vernet.

Kvalfors stasjon på Nordlandsbanen åpnet offisielt med strekningen fra Grong til Mosjøen 5. juli 1940. Ifølge Bane Nor eiendom ble imidlertid stasjonsbygningen med garasje og uthus tatt i bruk allerede i 1933. Stasjonen ble nedgradert til holdeplass 1. juni 1958 og oppgradert til stasjon igjen 27. september 1981. Den mistet persontrafikken i 1989. Banedata 2004 sier ikke eksplisitt at stasjonen er nedlagt, men det gjør Bane Nor eiendom, uten at det fremgår akkurat når. Stasjonen er ikke tatt med i Bane Nors network statement 2022.Stasjonsbygningen ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad ved NSB Arkitektkontor. Den er av Veggli-typen, som er brukt en rekke steder på banen, f.eks. på Harran, som har en speilvendt versjon i forhold til Kvalfors. Privet/vedbu ble tegnet av Baastad og er av Ustaoset-typen. I NSBs bygningsregistrering (1993) omtales også en linjebu. Hos Bane Nor eiendom fortelles ellers at godshuset er ombygget til spiserom og garderober, at det i 1995 ble oppført uthus/garajse i tilknytning til stasjonsbygningen, og at stasjonen er vurdert vernet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 124–125. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 181–188. == Eksterne lenker == (no) Kvalfors stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Kvalfors stasjon på Nordlandsbanen åpnet offisielt med strekningen fra Grong til Mosjøen 5. juli 1940.

https://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABRonja_Christopher%C2%BB

2023-02-04

MS «Ronja Christopher»

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med skipslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Norske brønnbåter', 'Kategori:Skip bygget ved Aas Mekaniske Verksted', 'Kategori:Skip fra 2020', 'Kategori:Sølvtrans']

MS «Ronja Christopher» er en norsk brønnbåt bygget ved Aas Mek. Verft som byggenummer 204 i 2020. Skipet ble overlevert til rederiet Sølvtrans, 29. okotber 2020. MS «Ronja Christopher» har en lengde på 69,96 meter, og en bredde på 17,80 meter. MS «Ronja Christopher» er spesialbygget for smolt-transport. Fra 2021 ble skipet kun brukt til frakt av smolt. MS «Ronja Christopher» har en lastekapasitet på rundt 2500 m³, rundt 375 tonn fisk.

MS «Ronja Christopher» er en norsk brønnbåt bygget ved Aas Mek. Verft som byggenummer 204 i 2020. Skipet ble overlevert til rederiet Sølvtrans, 29. okotber 2020. MS «Ronja Christopher» har en lengde på 69,96 meter, og en bredde på 17,80 meter. MS «Ronja Christopher» er spesialbygget for smolt-transport. Fra 2021 ble skipet kun brukt til frakt av smolt. MS «Ronja Christopher» har en lastekapasitet på rundt 2500 m³, rundt 375 tonn fisk. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Ronja Christopher (ship, 2020) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) «Ronja Christopher» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (no) «Ronja Christopher» – Skipsrevyen (no) «Ronja Christopher» – Maritimt Magasin

MS «Ronja Christopher» er en norsk brønnbåt bygget ved Aas Mek. Verft som byggenummer 204 i 2020.

https://no.wikipedia.org/wiki/Prostominiinae

2023-02-04

Prostominiinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1914', 'Kategori:Nebbiller']

Prostominiinae er en underfamilie av nebbiller.

Prostominiinae er en underfamilie av nebbiller. == Utseende == Små, avlange, blanke, gjerne rødlige nebbiller. == Levevis == Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. == Utbredelse == Artene er utbredt over hele Jorda. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Gruppen (infraorden) Cucujiformia Overfamilien heteromerer, Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien nebbiller, Salpingidae Leach, 1815 Underfamilien Prostominiinae Grouvelle, 1914 Slekten Anepsicus Sharp, 1900 Slekten Eurycratus Scott, 1926 Slekten Holosternus Sharp, 1900 Slekten Ipsimorpha Reitter, 1873 Slekten Ocholissa Pascoe, 1863 Slekten Prostominia Reitter, 1889 Slekten Serrotibia Reitter, 1877 Slekten Szekessya Kaszab, 1955 Slekten Trogocryptoides Champion, 1924 Slekten Trogocryptus Sharp, 1900 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae. (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == Bilder av Serrotibia spp.(en) Prostominiinae hos ITIS Prostominiinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Prostominiinae er en underfamilie av nebbiller.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mycterinae

2023-02-04

Mycterinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1845', 'Kategori:Mycteridae', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Mycterider (Mycterinae) er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved. Noen arter har hodet trukket ut til en lang snabel og kan minne om snutebiller av gruppen bredsnutebiller (Entiminae). De kan skilles fra disse blant annet på at antennene ikke er knebøyde, og at for- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. To arter finnes i Mellom-Europa, men ingen i Norge.

Mycterider (Mycterinae) er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved. Noen arter har hodet trukket ut til en lang snabel og kan minne om snutebiller av gruppen bredsnutebiller (Entiminae). De kan skilles fra disse blant annet på at antennene ikke er knebøyde, og at for- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. To arter finnes i Mellom-Europa, men ingen i Norge. == Utseende == Små til middelsstore (2,2 – 10 mm) biller, mer eller mindre avlange og parallellsidige, ofte ganske flate. Oversiden er mer eller mindre kledt med hår eller skjell. Hodet er av sterkt varierende størrelse og form. Hos slekten Mycterus er det lite og mer eller mindre trukket ut til en snute, slik at de ligner på snutebiller. Hos slekten Hemipeplus er hodet ganske stort og flatt, med skarpt markerte bakhjørner. Fasettøynene er temmelig store og flate. Antennene er 11-leddete, trådformede eller sagtakkede, og forholdsvis korte. Pronotum (brystskjoldet) har avrundede sidekanter uten en markert rand. Hos Mycterus er det bredest ved roten, der det er nesten like bredt som dekkvingene, hos Hemipeplus er det bredest ved framhjørnene. Dekkvingene har markerte "skuldre", mangler tydelige punktrekker. Artene i slekten Hemipeplus er lange og tynne, svært flate, og har sterkt forlenget bakkropp. De korte bakbeina når bare omtrent halvveis til bakkroppsspissen. Artene i underfamilien Lacconotinae er også lange og slanke, og skiller seg fra de andre medlemmene i familien på at oversiden er temmelig blank. Beina er middels lange, bortsett fra hos Hemipeplus der de er påfallende korte. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Et eller flere av fotleddene er tolappede. == Levevis == De fleste av artene er trolig knyttet til død ved, men biologien deres er ikke godt kjent. Noen arter synes å være særlig knyttet til palmer. En Hemipeplus-art lever i bladslirene til storvokste gress. Den tynne og flate kroppsformen er en tilpassing til dette miljøet. De voksne billene kan av og til finnes på blomster, særlig tistler. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien Mycterider, Mycteridae Blanchard, 1845 Underfamilien Mycterinae Blanchard, 1845 Slekten Hemipeplus Berthold, 1827 - 7 arter, ofte regnet som en egen underfamilie, Hemipeplinae Slekten Mycterus Clairville & Schellenberg, 1798 - 10 arter, holarktisk Mycterus curculioides (Fabricius, 1781) Mycterus tibialis == Eksterne lenker == (no) Mycterinae hos Artsdatabanken (en) Mycterinae hos Fossilworks (en) Mycterinae hos ITIS (en) Kategori:Mycterinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Mycterinae – detaljert informasjon på Wikispecies Mycterus curculioides: [1]. Mycterus tibialis: [2]. Hemipeplus sp.: [3]

Mycterider (Mycterinae) er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved. Noen arter har hodet trukket ut til en lang snabel og kan minne om snutebiller av gruppen bredsnutebiller (Entiminae).

https://no.wikipedia.org/wiki/Hemipeplinae

2023-02-04

Hemipeplinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1845', 'Kategori:Mycteridae', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Hemipeplinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved.

Hemipeplinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved. == Utseende == Middelsstore, lange og slanke, gulbrune biller. == Levevis == De fleste av artene er trolig knyttet til død ved, men biologien deres er ikke godt kjent. Noen arter synes å være særlig knyttet til palmer. En Hemipeplus-art lever i bladslirene til storvokste gress. Den tynne og flate kroppsformen er en tilpassing til dette miljøet. De voksne billene kan av og til finnes på blomster, særlig tistler. == Systematisk inndeling == Slekten blir ofte plasser i Mycterinae. Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien Mycterider, Mycteridae Blanchard, 1845 Underfamilien Hemipeplinae Blanchard, 1845 Slekten Hemipeplus Berthold, 1827 - 7 arter, ofte regnet som en egen underfamilie, Hemipeplinae Hemipeplus abditus Pollock, 1999 Hemipeplus angustipennis Pollock, 1999 Hemipeplus argentinus Pollock, 1999 Hemipeplus bolivianus Pollock, 1999 Hemipeplus chaos Thomas, 1985 Hemipeplus dominicensis Pollock, 1999 Hemipeplus glabratus Pollock, 1999 Hemipeplus gounellei Grouvelle, 1896 Hemipeplus insularis Grouvelle, 1896 Hemipeplus longiscapus Pollock, 1999 Hemipeplus marginipennis (LeConte, 1854) Hemipeplus mexicanus Grouvelle, 1896 Hemipeplus microphthalmus (Schwarz, 1878) Hemipeplus miyamotoi Kamiya, 1961 Hemipeplus quadricollis Pollock, 1999 Hemipeplus thomasi Pollock, 1999 Hemipeplus tuberculatus Pollock, 1999 Slekten Holopeplus Arrow, 1930 Holopeplus gundlachi (Grouvelle, 1878) == Eksterne lenker == (en) Hemipeplinae hos Fossilworks (en) Hemipeplinae hos ITIS Hemipeplinae – detaljert informasjon på Wikispecies Hemipeplus sp.: [1]

Hemipeplinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved.

https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8len_kraftverk

2023-02-04

Stølen kraftverk

['Kategori:58°N', 'Kategori:7°Ø', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Kraftverk etablert i 1915', 'Kategori:Kraftverk etablert i 2023', 'Kategori:Kraftverk i Kvinesdal', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider med kildemaler uten URL', 'Kategori:Småkraftverk i Agder']

Stølen kraftverk er et vannkraftverk i Kvinesdal kommune i Agder. Det er et elvekraftverk som utnytter et fall på 120 meter i Knabeåna. Finndalsvannet og Bergetjødn er reguleringsmagasin. Installert effekt er 2,6 MW. Årsproduksjon er 7,8 GWh. Det gamle kraftverket kom i 1915 med ca 150 kW.

Stølen kraftverk er et vannkraftverk i Kvinesdal kommune i Agder. Det er et elvekraftverk som utnytter et fall på 120 meter i Knabeåna. Finndalsvannet og Bergetjødn er reguleringsmagasin. Installert effekt er 2,6 MW. Årsproduksjon er 7,8 GWh. Det gamle kraftverket kom i 1915 med ca 150 kW. == Referanser == == Kilder == «NVE Atlas». Vannkraft. Norges vassdrags- og energidirektorat NVE vannkraftdatabase Stølen Kraftverk AS

Stølen kraftverk er et vannkraftverk i Kvinesdal kommune i Agder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Parham_Maghsoodloo

2023-02-04

Parham Maghsoodloo

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med sportslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 11. august', 'Kategori:Fødsler i 2000', 'Kategori:Iranske mestere', 'Kategori:Iranske sjakkspillere', 'Kategori:Juniorverdensmestere i sjakk', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra provinsen Golestan', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Stormestere i sjakk']

Parham Maghsoodloo (persisk: پرهام مقصودلو‎; født 11. august 2000 i Gorgan) er en iransk profesjonell sjakkspiller, som i 2016 ble stormester i sjakk.Han er iransk mester tre ganger (2017, 2018, 2021) og ble juniorverdensmester i 2018.

Parham Maghsoodloo (persisk: پرهام مقصودلو‎; født 11. august 2000 i Gorgan) er en iransk profesjonell sjakkspiller, som i 2016 ble stormester i sjakk.Han er iransk mester tre ganger (2017, 2018, 2021) og ble juniorverdensmester i 2018. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Parham Maghsoodloo – FIDE (en) Parham Maghsoodloo – chessgames.com (en) Parham Maghsoodloo – Chess.com (en) Parham Maghsoodloo – 365Chess.com

Parham Maghsoodloo (; født 11. august 2000 i Gorgan) er en iransk profesjonell sjakkspiller, som i 2016 ble stormester i sjakk.

https://no.wikipedia.org/wiki/Heinrich_Denifle

2023-02-04

Heinrich Denifle

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 10. juni', 'Kategori:Dødsfall i 1905', 'Kategori:Fødsler 16. januar', 'Kategori:Fødsler i 1844', 'Kategori:Katolske teologer', 'Kategori:Kirkehistorikere', 'Kategori:Medlemmer av Dominikanerordenen', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker', 'Kategori:Østerrikske historikere', 'Kategori:Østerrikske katolske prester', 'Kategori:Østerrikske teologer']

Friedrich Heinrich Suso Denifle O.P. (født 17. januar 1844 i Imst i Tyrol i Østerrike-Ungarn, død 10. juni 1905 i München i kongedømmet Bayern i keiserdømmet Tyskland) var en katolsk kirkehistoriker og teolog tilhørende dominikanerordenen.

Friedrich Heinrich Suso Denifle O.P. (født 17. januar 1844 i Imst i Tyrol i Østerrike-Ungarn, død 10. juni 1905 i München i kongedømmet Bayern i keiserdømmet Tyskland) var en katolsk kirkehistoriker og teolog tilhørende dominikanerordenen. == Liv og virke == I 1861 inntrådte han i dominikanerordenen og ble presteviet i 1866. Han var sjelesørger i Kaschau, og senere i en årrekke teologisk lærer ved Dominikanerklostret i Graz, men ble i 1880 kalt til Roma. I 1883 fikk han ansettelse ved Vatikanets arkiver, og i 1896 ble han underarkivar sammesteds. Denifle var en stor kjenner av middelalderens teologi og universitetsvesen og en ualminnelig lærd mann, og han var også en dyktig arkivar. Han utgav et stort antall skrifter, blant hvilke må nevnes »Das geistliche Leben« (1873), «Der Gottesfreund im Oberland und Nikolaus von Basel« (1875), »Das Buch von der geistlichen Armut» (1877), Susos Skrifter (1876-80), «Taulers Bekehrung» (1879), «Die Universitäten des Mittelalters bis 1400» I (1885), «Specimina palaeographica regestorum romanorum pontificum ab Innocentio III ad Urbanum V» (1888) og «Luther und Lutherthum in der ersten Entwickelung» (1904), hvortil slutter seg «Quellenbelege» (1905). Der er kun få skrifter innenfor den datidige moderne teologis frembringelser som vakte et slikt røre som sistnævnte skrift. Denifle søker her å gi en fullt uy historisk skildring av Luther, idet han tilsynelatende bygger på sitater av Luthers og samtidiges skrifter; men ved en ualminnelig uvillig fortolkning får han Luther gjort til et rent uhyre i alle henseender, ikke minst i det sedelige. I den protestantiske leir reiste alle betydelige Luther-forskere seg som én mann mot Denifle, og det fremkom en hel skare motskrifter mot ham, som han atter svarte på med skriftet «Luther in rationalistischer und christlicher Beleuchtung» (1904). Døden overrasket ham innen han fikk sitt verk om Luther gjort ferdig. Annen utgave av det ble avsluttet av A.M. Weiss, som også tilføyde et nytt bind «Lutherpsychologie» (1906). Denifle grunnla i 1885 sammen med Franz Ehrle «Archiv für Litteratur- und Kirchengeschichte des Mittelalters», og sammen med Émile Chatelain utgav han Chartularium universitatis Parisiensis I-IV (Paris 1889-97) og Auctarium chartularii universitatis Parisiensis I-II (Paris 1894-97). == Skrifter == Die Entstehung der Universitäten des Mittelalters bis 1400. (1885), nur der erste Band erschienen. Specimina palaeographica Registrorum Pontificum ab Innocentio III. ad Urbanum V. (1888) Chartularium Universitatis Parisiensis (4 Bände, 1889–1897) und Auctarium Chartularii (2 Bde., 1894–1897) Die Verwüstung der Kirchen, Klöster und Spitäler in Frankreich im 15. Jahrhundert (französisch, 2 Bde., 1897/99) Luther und Luthertum in der ersten Entwickelung quellenmäßig dargestellt. Erster Band, erste Auflage (1904, tatsächlich schon im Herbst 1903 erschienen) Luther und Luthertum in der ersten Entwickelung quellenmäßig dargestellt. Erster Band, I. Abteilung, zweite, durchgearbeitete Auflage (1904) Luther und Luthertum in der ersten Entwickelung quellenmäßig dargestellt. Band 2, bearbeitet von Albert Maria Weiss (1909) Die katholische Kirche und das Ziel der Menschheit (2. Auflage, 1905) == Literatur == (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Heinrich Denifle» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 1258–1259. Martin Grabmann: P. Heinrich Denifle O.P. Eine Würdigung seiner Forschungsarbeit. Mainz 1905. Joachim Köhler: Denifle, Heinrich Suso. In: Theologische Realenzyklopädie. 8, 1981, S. 490–493. Th. Kolde: P. Denifle, Unterarchivar des Papstes, seine Beschimpfung Luthers und der evangelischen Kirche. 2. Auflage. Deichert, Leipzig 1904. (de) Michael Schmaus: «Denifle, Heinrich Suso.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 3, Duncker & Humblot, Berlin 1957, ISBN 3-428-00184-2, s. 595–597 (digitalisering). Denifle, Heinrich, in: Friedhelm Golücke: Verfasserlexikon zur Studenten- und Hochschulgeschichte. SH-Verlag, Köln 2004, ISBN 3-89498-130-X. S. 76–78. Andreas Sohn, Jacques Verger, Michel Zink (Hrsg.): Heinrich Denifle (1844–1905). Un savant dominicain entre Graz, Rome et Paris. Actes du colloque international organisé […] à l’Académie des Inscriptions et Belles-Lettres et à la Fondation Simone et Cino Del Duca, les 6 et 7 décembre 2012, Paris 2015. Otto Weiß: Das Luther-Bild von Heinrich Suso Denifle. In: Mariano Delgado, Volker Leppin (Hrsg.): Luther: Zankapfel zwischen den Konfessionen und „Vater im Glauben“? Freiburg i.Ue. 2016, S. 362–377. Claus Arnold: Henrich Suso Denifle (1844–1905). Die Wirkungen einer historischen Polemik gegen Luther. In: Andreas Holzem u. a. (Hrsg.): Martin Luther: Monument, Ketzer, Mensch. Lutherbilder, Lutherprojektionen und ein ökumenischer Luther. Herder, Freiburg i. Br. 2017, S. 247–268. Antonio Russo: La Scuola cattolica di Franz Brentano: Heinrich Suso Denifle, Trieste, EUT, 2003. Con un carteggio inedito F. Brentano - H. Denifle. Antonio Russo: Franz Brentano e Heinrich S. Denifle, in A. Russo, J. L. Vieillard-Baron, Scritti in onore di X. Tilliette, Trieste, 2004, pp. 203-238. Antonio Russo: Franz Brentano e Heinrich Suso Denifle alla scuola di Aristotile, in Studium, 3, 2003, pp. 333-356. Antonio Russo: Franz Brentano - Heinrich Denifle, Roma, Studium, 2014. == Referanser == (da) Artikkelen bygger på det danske Salmonsens konversationsleksikon 2. utgave (1915–1930).

Friedrich Heinrich Suso Denifle O.P.

https://no.wikipedia.org/wiki/Stephanus_Axters

2023-02-04

Stephanus Axters

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Belgiske dominikanere', 'Kategori:Belgiske historikere', 'Kategori:Belgiske katolske prester', 'Kategori:Dødsfall 2. juli', 'Kategori:Dødsfall i 1977', 'Kategori:Fødsler 15. oktober', 'Kategori:Fødsler i 1901', 'Kategori:Kirkehistorikere', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Brugge', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Stephanus Gerardus Axters (føst 15. oktober 1901 i Brugge i Vest-Flandern i Belgia, død 2. juli 1977 i Lubbeek i Flamsk Brabant i Belgia) var en belgisk katolsk dominikanerpater og akademiker med spesiell interesse for kristen mystikks historie og litteratur.

Stephanus Gerardus Axters (føst 15. oktober 1901 i Brugge i Vest-Flandern i Belgia, død 2. juli 1977 i Lubbeek i Flamsk Brabant i Belgia) var en belgisk katolsk dominikanerpater og akademiker med spesiell interesse for kristen mystikks historie og litteratur. == Liv og virke == Stephanus Axters sluttet seg til dominikanerordenen i 1921 i en alder av 20 år, og studerte i Roma. Etter tidlig arbeid om Thomas Aquinas og Katarina av Siena, ble han ekspert på den flamske mystikkens historie, publiserte en firebinds historie og en rekke artikler om emnet, samt grunnla tidsskriftet Tijdschrift voor Geestelijk Leven (1945). Den 30. november 1957 ble han medlem av Koninklijke Vlaamse Academie voor Taal- en Letterkunde. == Verker == En bibliografi over hans forfattere ble publisert i 1971 for å markere hans 70-årsdag. Den teller 286 elementer. Hans viktigste verk er: Scholastiek Lexicon, Latijn-Nederlandsch (1937) Het Nederlandsche mystieke proza (1944) De Nederlandsche mystieke poëzie (1946) Geschiedenis van de vroomheid in de Nederlanden (4 vols., 1950–1960) Inkeer (1967) Inleiding tot een geschiedenis van de mystiek in de Nederlanden (1967) Bibliotheca Dominicana Neerlandica manuscripta 1224-1500 (1970) "Waartoe mystiek?", Verslagen en mededelingen van de Koninklijke Academie voor Nederlandse taal- en letterkunde (1972), s. 132-138. == Referanser ==

Stephanus Gerardus Axters (føst 15. oktober 1901 i Brugge i Vest-Flandern i Belgia,André Demedts, Pater Stefanus Axters, Vlaanderen, 20:123 (1971), 1-2.

https://no.wikipedia.org/wiki/2023_i_India

2023-02-04

2023 i India

['Kategori:2020-årene i India', 'Kategori:2023 etter land', 'Kategori:2023 i India', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Begivenheter i året 2023 i India.

Begivenheter i året 2023 i India. == Statsledere == == Hendelser == 1. januar - Kashmirkonflikten: fire sivile ble drept og seks skadd da to personer skjøt mot hjemmet til flere hinduer i Rajouri-distriktet, Jammu og Kashmir. 2. januar – Protester oppstod i Jammu og Kashmir etter drapene 1. januar. Høyesterett i India opprettholder lovligheten til regjeringens beslutning om å fjerne 500 rupi og 1000-rupi-sedlene med Mahatma Gandhi som motiv. Disse sedlene utgjør 86% av landets pengesedler. Rajouri – to barn ble drept og fire andre skadet i en skplosjon utenfor hjemmet til en av de fire som ble drept 1. januar. 4. januar – Det indiske konkurransetilsynet avslo en klage fra Google, der Google påklagde konkurransetilsynets avgjørelse i oktober 2022 om at Googles dominerende posisjon i søkemotormarkedet og kontrollen over Google Play er et brudd på Indias violated India's antitrustlover. == Planlagte hendelser == Februar til desember – Valgene i India 2023 India er beregnet å passere Kina i antall innbyggere i 2023. == Sport == Januar - VM i landhockey for menn 2023 Oktober og november - VM i cricket 2023 arrangeres i India. == Referanser ==

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Ahlfors

2023-02-04

Lars Ahlfors

['Kategori:Arbeid pågår', 'Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsstudenter hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor doktorgradsveileder hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor far hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor gravlagt hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor institusjoner hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kjent for mangler oversettelse', 'Kategori:Artikler hvor medlem hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor sted presiseres med kvalifikator fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utmerkelser hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 11. oktober', 'Kategori:Dødsfall i 1996', 'Kategori:Fieldsmedaljen', 'Kategori:Finlandssvensker', 'Kategori:Finske matematikere', 'Kategori:Fødsler 18. april', 'Kategori:Fødsler i 1907', 'Kategori:Matematikere fra USA', 'Kategori:Matematisk analytikere', 'Kategori:Medlemmer av Kungliga Vetenskapsakademien', 'Kategori:Medlemmer av United States National Academy of Sciences', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Helsingfors', 'Kategori:Personer fra USA av finsk opphav', 'Kategori:Personer fra Winchester i Massachusetts', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:Vitenskapelig ansatte ved Harvard University', 'Kategori:Wolfprisen i matematikk']

Lars Valerian Ahlfors (født 18. april 1907, død 11. oktober 1996) var en finsk-amerikansk matematiker.Han tok doktorgraden ved Helsingfors universitet i 1930. I årene 1938–1944 var han professor ved Helsingfors universitet, og i 1945 og 1946 i Zürich. Fra 1946 til 1977 var han professor ved Harvard University i USA. Ahlfors publiserte flere gode arbeid om riemann-flater og analytiske funksjoner – på disse områdene fortsatte han med arbeidet til læreren sin Rolf Nevanlinna. Ved den internasjonale matematikerkongress i Oslo i 1936 ble Ahlfors tildelt Fields-medaljen i gull.

Lars Valerian Ahlfors (født 18. april 1907, død 11. oktober 1996) var en finsk-amerikansk matematiker.Han tok doktorgraden ved Helsingfors universitet i 1930. I årene 1938–1944 var han professor ved Helsingfors universitet, og i 1945 og 1946 i Zürich. Fra 1946 til 1977 var han professor ved Harvard University i USA. Ahlfors publiserte flere gode arbeid om riemann-flater og analytiske funksjoner – på disse områdene fortsatte han med arbeidet til læreren sin Rolf Nevanlinna. Ved den internasjonale matematikerkongress i Oslo i 1936 ble Ahlfors tildelt Fields-medaljen i gull. == Referanser ==

Lars Valerian Ahlfors (født 18. april 1907, død 11.

https://no.wikipedia.org/wiki/Erkelenz

2023-02-04

Erkelenz

['Kategori:51°N', 'Kategori:6°Ø', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten kilder', 'Kategori:Byer i Nordrhein-Westfalen', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart']

Erkelenz er en by i Rheinland i det vestlige Tyskland som ligger 15 km sørvest for Mönchengladbach på den nordlige kanten av det tyske Lowland, halvveis mellom Niederrheinregionen og elven Meuse. Byen er den største i Heinsbergdistriktet i Nordrhein-Westfalen. Selv om byen har mer enn 1 000 år med historie og tradisjon, måtte den østlige delen av området i 2006 vike plass for RWEs (Rheinisch-Westfälisches Elektrizitätswerk AG) dagbrudd Garzweiler, der det utvinnes brunkull og som er planlagt å være i drift frem til 2045. Over 5 000 mennesker fra ti landsbyer har måttet flyttes som et resultat. Siden 2010 har innbyggerne i den østligste landsbyen Pesch dratt og de fleste har flyttet til de nye landsbyene Immerath og Borschemich.

Erkelenz er en by i Rheinland i det vestlige Tyskland som ligger 15 km sørvest for Mönchengladbach på den nordlige kanten av det tyske Lowland, halvveis mellom Niederrheinregionen og elven Meuse. Byen er den største i Heinsbergdistriktet i Nordrhein-Westfalen. Selv om byen har mer enn 1 000 år med historie og tradisjon, måtte den østlige delen av området i 2006 vike plass for RWEs (Rheinisch-Westfälisches Elektrizitätswerk AG) dagbrudd Garzweiler, der det utvinnes brunkull og som er planlagt å være i drift frem til 2045. Over 5 000 mennesker fra ti landsbyer har måttet flyttes som et resultat. Siden 2010 har innbyggerne i den østligste landsbyen Pesch dratt og de fleste har flyttet til de nye landsbyene Immerath og Borschemich. == Referanser == == Eksterne lenker == (de) Offisielt nettsted (en) Erkelenz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (en) Erkelenz – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Erkelenz er en by i Rheinland i det vestlige Tyskland som ligger 15 km sørvest for Mönchengladbach på den nordlige kanten av det tyske Lowland, halvveis mellom Niederrheinregionen og elven Meuse. Byen er den største i Heinsbergdistriktet i Nordrhein-Westfalen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Andrea_Galasso

2023-02-04

Andrea Galasso

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor bilde fra Wikidata også brukes utenfor infoboks', 'Kategori:Artikler hvor dsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor fsted hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Dødsfall 12. august', 'Kategori:Dødsfall i 2022', 'Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i Italia', 'Kategori:Fødsler 10. november', 'Kategori:Fødsler i 1932', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Personer fra Napoli', 'Kategori:Politikere ofre for covidpandemien', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Andrea Galasso (født 10. november 1932 i Napoli i Italia, død 12. august 2022 samme sted) var en italiensk advokat og politiker.

Andrea Galasso (født 10. november 1932 i Napoli i Italia, død 12. august 2022 samme sted) var en italiensk advokat og politiker. == Biografi == Som medlem av Movimento Sociale Italiano satt han i det italienske deputertkammer fra 1972 til1983.Han var senere medlem av partiet Forza Italia. Galasso døde av covid-19 den 12. august 2022 i en aler av 89 år. == Referanser ==

thumb|Andrea Galasso

https://no.wikipedia.org/wiki/St._Louis_Gunners

2023-02-04

St. Louis Gunners

['Kategori:1931 i Missouri', 'Kategori:1940 i Missouri', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Idrettslag etablert i 1931', 'Kategori:Idrettslag opphørt i 1940', 'Kategori:Sport i Missouri', 'Kategori:Tidligere lag i National Football League']

St. Louis Gunners var et uavhengig profesjonelt amerikansk fotballag basert i St. Louis i Missouri som erstattet Cincinnati Reds i de tre siste kampene av National Football Leagues 1934-sesong etter at Reds ble suspendert. De vant den første kampen mot Pittsburgh Pirates (nå Steelers) 6–0, og tapte de to siste mot Detroit Lions (40–7) og Green Bay Packers (21–14). Seks av Reds’ spillere signerte for Gunners i de to siste kampene. Laget hadde hovedkvarter i St. Louis National Guard Armory, som er opphavet for lagets navn.

St. Louis Gunners var et uavhengig profesjonelt amerikansk fotballag basert i St. Louis i Missouri som erstattet Cincinnati Reds i de tre siste kampene av National Football Leagues 1934-sesong etter at Reds ble suspendert. De vant den første kampen mot Pittsburgh Pirates (nå Steelers) 6–0, og tapte de to siste mot Detroit Lions (40–7) og Green Bay Packers (21–14). Seks av Reds’ spillere signerte for Gunners i de to siste kampene. Laget hadde hovedkvarter i St. Louis National Guard Armory, som er opphavet for lagets navn. == Historie == === Opphav === I 1931 annonserte 128th Field Artillery av Missouri National Guard gjennom en talsperson at de ville sponse et lag før den neste sesongen av amerikansk fotball. Laget het originalt Batter A Gunners basert på tilknytningen til nasjonalgarden. Den fremtidige Pro Football Hall of Fameren Jimmy Conzelman ble lagets første hovedtrener, og Bud Yates var lagets general manager. === 1931–1933 === Gunners gikk 5–2–1 i 1931, men tapte 26–6 mot NFLs Chicago Cardinals. Etter kampen kalte Cardinals’ kaptein Ernie Nevers beskrev Gunners som «det beste uavhengige laget vi har møtt». En kamp mot et annet lag i NFL, New York Giants, ble planlagt og senere kansellert samme sesong for å unngå en konflikt med en annen kamp mot et lag bestående av All-Stars fra University of Notre Dame. I lagets andre sesong var Bullet Baker hovedtreneren. Mesteparten av lagets kjerne forble, men Gunners hentet også inn Dick Thornton og Mack Gladden fra University of Missouri. Yates forlot laget til fordel for å spille for St. Louis Veterans. I 1932 gikk Gunners 7–4–1. Laget spilte tre kamper mot rivalene Memphis Tigers, hvor lagene tok en seier hver (St. Louis 6–0, Memphis 12–0) og en kamp endte uavgjort. Senere samme år påstod både Tigers, Gunners og Oklahoma City Chiefs at de hadde vunnet et uoffisielt «uavhengig mesterskap». To av lagets kamper i sesongen kom mot NFL-lag, Cardinals 20–7 og Portsmouth Spartans 12–0. Innen 1933 hadde laget endret navn til St. Louis Gunners og de fleste tilknytningene de hadde til nasjonalgarden var borte. Spillerne måtte for eksempel ikke lenger bo i Battery A-brakkene, som de måtte tidligere. Dick Frahm, Babe Lyon og Charley Malone ble hentet inn fra Washington Redskins, og laget gikk 11–2–3 i 1933, et år hvor de klarte å sikre seiere over flere av NFL-lagene de møtte. De slo NFLs Brooklyn Dodgers 21–2 og Chicago Cardinals 28–7. Laget klarte også å sikre en målløs uavgjort mot Chicago Bears. De eneste NFL-lagene Gunners tapte mot var Green Bay Packers og Cincinnati Reds. I løpet av sesongen scoret de 297 poeng, og tillot kun 72 for motstanderlagene. === Medlemskap i NFL === Den 8. august 1934, før sesongstart i NFL, kjøpte St. Louis NFLs Cincinnati Reds for $20 000. Gunners trenger allikevel godkjennelse fra de andre eierne i ligaen for å fullføre salget, og først med denne godkjennelsen ville de være offisielle medlemmer. Den 17. august valgte eierne å avslå budet, trolig fordi St. Louis ble sett på som for langt borte fra de andre lagene, og de årlige turene for kamper ville ha for høye kostnader. Gunners takket samtidig nei til et tilbud om å bli med i American Football League, som resulterte i at den nye ligaen stiftet St. Louis Blues. Blues hentet Dick Frahm fra Gunners og tok over leieavtalen med Public Schools Stadium, og Gunners måtte da flytte hjemmekamper til Sportman's Park. Samtidig ble Chile Walsh lagets fjerde hovedtrener på fire år. Gunners startet 1934-sesongen med fem strake seiere mot semiprofesjonelle lag, mens de fortsatte jakten på mer kompetitiv motstand. Den 6. november 1934 godkjente NFL salget av Cincinnati Reds til St. Louis for en pris mellom $20 000 og $30 000. Gunners ble offisielt medlemmer av ligaen og fikk spille de siste 3 kampene som var satt opp for Reds i 1934-sesongen. To dager senere ble Blues flyttet til Kansas City for å unngå å konkurrere med Gunners om tilskuerne i St. Louis. === NFL-sesongen i 1934 === Gunners vant lagets første NFL-kamp 6–0 mot Pittsburgh Pirates, men tapte 40–7 mot Detroit Lions uken etter. Laget klarte igjen å vinne over PIrates, 10–0, men Gunners hadde fremdeles vært et uavhengig lag da kampen ble planlagt og den talte derfor ikke mot lagets ligaresultat. Uken derpå tapte Gunners 21–14 mot Green Bay Packers, før de tapte mot 17–14 mot Dodgers. Gunners avsluttet 1934-sesongen med en 7–0 seier over Kansas City Blues. Etter sesongen flyttet laget til den American Football League, hvor de spilte en sesong før laget ble oppløst. == Sesongresultater == == Referanser == Carroll, Bob (1983). «The St. Louis Gunners» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Professional Football Researchers Association. 4 (Annual): 1–14. Besøkt 31. desember 2022. Carroll, Bob (1982). «Pro Football Spreads South» (PDF). Coffin Corner (engelsk). Professional Football Researchers Association. 4 (Annual): 1–2. Besøkt 31. desember 2022.

| historikk = St. Louis Gunners (1931–1940)

https://no.wikipedia.org/wiki/Daniel_Kj%C3%B8rberg_Siraj

2023-02-04

Daniel Kjørberg Siraj

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata – biografi', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor parti hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler 23. juli', 'Kategori:Fødsler i 1975', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bedriftsledere', 'Kategori:Personer fra Lund kommune', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn']

Daniel Kjørberg Siraj (f. 1975) er en norsk næringslivsleder. Siraj er konsernsjef i OBOS. Han er oppvokst på Moi i Rogaland.Siraj er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo. Han har også vært politisk aktiv i Kristelig Folkeparti (KrF) mellom 1988 og 2007, senest som byrådssekretær for nærings- og byutvikling i Oslo og varamedlem til Oslo bystyre.

Daniel Kjørberg Siraj (f. 1975) er en norsk næringslivsleder. Siraj er konsernsjef i OBOS. Han er oppvokst på Moi i Rogaland.Siraj er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo. Han har også vært politisk aktiv i Kristelig Folkeparti (KrF) mellom 1988 og 2007, senest som byrådssekretær for nærings- og byutvikling i Oslo og varamedlem til Oslo bystyre. == Referanser ==

Daniel Kjørberg Siraj (f. 1975) er en norsk næringslivsleder.

https://no.wikipedia.org/wiki/Richard_Gjems

2023-02-04

Richard Gjems

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor nasjonalitet hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmpersonlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med musikklenker fra Wikidata', 'Kategori:Fødsler i 1976', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske bluesmusikere', 'Kategori:Norske munnspillspillere']

Richard Gjems (1976–) er en norsk bluesmusiker og munnspiller, og har vært aktiv på musikkscenen siden slutten av 1990-tallet. Han har blant annet spilt med alt fra bluesstørrelser som Rusty Zinn, Big Bill Morganfield, Kid Ramos, Gary Smith, Taildragger og Bill Sims til norske artister som Christoffer "Kid" Andersen, Steinar Albrigtsen, Stein Torleif Bjella, Roy Lønhøiden, Reidar Larsen, Amund Maarud, Ottar «Big Hand» Johansen, Vestlandsfanden og DumDum Boys, samt medvirket på et utall av album og soundtrack innen ulike genre. Gjems har vært nominert til Spellemannprisen flere ganger og opptrådt på alt fra munnspillfestivaler i Moskva til Royal Albert Hall. Hans tre album med pianisten Tor Einar Bekken, Songs from a Forest (2009), Slaveriet (2013) og Spell (2018), beveger seg i grenselandet mellom blues, jazz og folkemusikk, og har høstet gode kritikker her hjemme så vel som i utlandet. I 2022 slapp Gjems det kompromissløse og kritikerroste soloalbumet The YouTube Sessions 2020/21 på That’s Entertainment Records.Gjems har spesialisert seg på å spille diatoniske munnspill i mange ulike stemminger, og han har siden 2009 brukt munnspill produsert av den tyske produsenten C. A. Seydel Söhne.

Richard Gjems (1976–) er en norsk bluesmusiker og munnspiller, og har vært aktiv på musikkscenen siden slutten av 1990-tallet. Han har blant annet spilt med alt fra bluesstørrelser som Rusty Zinn, Big Bill Morganfield, Kid Ramos, Gary Smith, Taildragger og Bill Sims til norske artister som Christoffer "Kid" Andersen, Steinar Albrigtsen, Stein Torleif Bjella, Roy Lønhøiden, Reidar Larsen, Amund Maarud, Ottar «Big Hand» Johansen, Vestlandsfanden og DumDum Boys, samt medvirket på et utall av album og soundtrack innen ulike genre. Gjems har vært nominert til Spellemannprisen flere ganger og opptrådt på alt fra munnspillfestivaler i Moskva til Royal Albert Hall. Hans tre album med pianisten Tor Einar Bekken, Songs from a Forest (2009), Slaveriet (2013) og Spell (2018), beveger seg i grenselandet mellom blues, jazz og folkemusikk, og har høstet gode kritikker her hjemme så vel som i utlandet. I 2022 slapp Gjems det kompromissløse og kritikerroste soloalbumet The YouTube Sessions 2020/21 på That’s Entertainment Records.Gjems har spesialisert seg på å spille diatoniske munnspill i mange ulike stemminger, og han har siden 2009 brukt munnspill produsert av den tyske produsenten C. A. Seydel Söhne. == Utgivelser == === Samarbeidsalbum === Med Tor Einar Bekken: 2009: Songs from a Forest 2013: Slaveriet 2018: Spell (Live På Herr Nilsen) (Som Bekken & Gjems)Med Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund: 2015: Blått Rom 2016: Blått Rom, Vol. 2 === Soloalbum === 2022: The YouTube Sessions 2020/21 == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Richard Gjems på Apple Music (en) Richard Gjems på Discogs (en) Richard Gjems på MusicBrainz (en) Richard Gjems på SoundCloud (en) Richard Gjems på Spotify (en) Richard Gjems på AllMusic (en) Richard Gjems på Internet Movie Database Richard Gjems' kanal på YouTube Intervju på musikkbloggen Blues GR Intervju på Tradmunnspill.no Intervju på Harmonica Happy Hour Podcast

Richard Gjems (1976–) er en norsk bluesmusiker og munnspiller, og har vært aktiv på musikkscenen siden slutten av 1990-tallet. Han har blant annet spilt med alt fra bluesstørrelser som Rusty Zinn, Big Bill Morganfield, Kid Ramos, Gary Smith, Taildragger og Bill Sims til norske artister som Christoffer "Kid" Andersen, Steinar Albrigtsen, Stein Torleif Bjella, Roy Lønhøiden, Reidar Larsen, Amund Maarud, Ottar «Big Hand» Johansen, Vestlandsfanden og DumDum Boys, samt medvirket på et utall av album og soundtrack innen ulike genre.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tolga

2023-02-04

Tolga

['Kategori:11°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger presiseringer', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Tolga']

Tolga er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord og øst til Os, i sør til Engerdal og Rendalen, i vest til Tynset. Kommunen er over 1 100 km² i utstrekning, men har færre enn 1 700 innbyggere. 2,4 % av arealet er dyrket mark, mens 2/3 av arealet er snaufjell. Største arbeidsgiver er Tolga kommune, og over 25 % av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene. Befolkningen er svakt synkende. Nærmere 20 % av arealet i kommunen er vernet, og Forollhogna nasjonalpark, som delvis ligger i kommunen, er størst og mest kjent. Kommunen samarbeider med de andre kommunene i Fjellregionen, som består av Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen.

Tolga er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord og øst til Os, i sør til Engerdal og Rendalen, i vest til Tynset. Kommunen er over 1 100 km² i utstrekning, men har færre enn 1 700 innbyggere. 2,4 % av arealet er dyrket mark, mens 2/3 av arealet er snaufjell. Største arbeidsgiver er Tolga kommune, og over 25 % av befolkningen er sysselsatt i primærnæringene. Befolkningen er svakt synkende. Nærmere 20 % av arealet i kommunen er vernet, og Forollhogna nasjonalpark, som delvis ligger i kommunen, er størst og mest kjent. Kommunen samarbeider med de andre kommunene i Fjellregionen, som består av Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen. == Geografi == Tolga ligger langs Glåma, som renner gjennom kommunens hoveddalføre. Kulturlandskapet i landbruksbygda Vingelen nordvest for Glåma, er bemerkelsesverdig. Grendene sørøst for Glåma ligger langs Holavassdraget som renner ut i Trysilelva via Isteren. === Klima === Tolga har innlandsklima med lite nedbør, kalde vintrer og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. == Samfunn == De fleste tolgingene bor i «stasjonsbyen» Tolga (eller «på Tolga»). Den nest største grenda er Vingelen, som fremdeles har barneskole. Grendene langs Hola er Hodalen, Kåsa, Holøyen og Øversjødalen. Tolga prestegjeld har samme utstrekning som kommunen, og tilhører Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme. Det ligger kirker i tettstedet Tolga, Vingelen, Hodalen og Holøydalen. Kommunen har utstrakt interkommunalt samarbeid med Os, og deltar også i samarbeidet i Fjellregionen, sammen med Alvdal, Folldal, Rendalen, Tynset, Os, Røros og Holtålen. I 2011 ble boka Tolga og Os gjennom tidene. Fra steinalder til om lag 1840 av Jon Ola Gjermundsen, Amund Haugen Steinbakken og Thea Sørensen utgitt av Tolga kommune og Os kommune. == Næringsliv og kommunikasjon == Næringslivet er i hovedsak orientert rundt landbruk. Tradisjonelt har landbruket i kommunen vært dominert av melkeku og sau, og det er fortsatt ca. 90 leverandører av kumelk i kommunen. Kyllingproduksjon har fått et stort oppsving den senere tid, og det er nå cirka ti kyllingprodusenter i kommunen. Det blir også bygd flere hus for rugeggproduksjon. Tolga-Os Sparebank er sammen med Grue Sparebank de eneste gjenværende lokalbankene i Hedmark. Banken har hovedkontor på Tolga, avdelinger på Os, Tynset, Folldal og Elverum. Filialene i Vingelen og Dalsbygda ble lagt ned i 2008.TINE Meieriet Øst hadde et av sine meierianlegg like sør for sentrum. Produksjonen besto blant annet av smør, fløteblanding for iskrem, syrekasein og løpekasein. Meieribygget er moderne, og ble bygget så sent som på 1990-tallet, men allikevel bestemte TINE i 2008 seg for å legge ned meieriet. Staur Foods AS driver i dag blant annet pizzaproduksjon i de gamle meierilokalene. Avisa Arbeidets Rett, som kommer ut på Røros, og Østlendingen, som gis ut i Elverum, har begge god dekning av begivenheter i Tolga. Rørosbanen går gjennom kommunen, og Tolga stasjon ligger midt i sentrum. Jernbanen går på østsiden av Glåma. På vestsiden av Glåma går Fylkesvei 30, kjører du sørover kommer du til Tynset, og nordover til Os og Røros. I Tolga sentrum går Fylkesvei 26 sørøstover gjennom Hodalen og Øversjødalen mot Femunden, Engerdal og Trysil. == Historikk == Tolga vokste frem i tilknytning til Tolgen smeltehytte, og fossekraft og rikelig tilgang på furuvirke var det som gjorde at Røros Kobberverk bygde ei smeltehytte på Tolga på 1660-tallet.Tolga ble opprettet som Tolga formannskapsdistrikt i 1837. 1. januar 1911 ble det gjennomført grensejusteringer i Tolga, Trysil, Ytre- og Øvre Rendal kommuner for å opprette Engerdal kommune. Et område med 201 innbyggere fra Tolga ble overført til den nye kommunen. I 1926 ble Tolga delt og Os skilt ut som egen kommune. Etter delingen hadde Tolga 1 917 innbyggere. 1. januar 1966 ble Tolga og Os kommuner slått sammen til den nye Tolga-Os kommune. Tolga hadde ved sammenslåingen 1 944 innbyggere. 1. januar 1976 ble Tolga-Os igjen delt i Tolga og Os. Tolga kommune hadde et innbyggertall på 1 865 etter delingen. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === == Kultur == Tolgamålet er en av de få norske dialektene med kasusformer. Kommunevåpenet er beskrevet slik: Tolga kommunes våpen blir: I rødt ei gull klokke. Tolga kommunes flagg blir: I rødt ei gul klokke. Motivet er klokka fra den gamle smelthytta på Tolga, og det er tegnet av Jarle Skuseth og ble godkjent i 1989. === Museer === I sentrum finner vi Dølmotunet gardsmuseum, et komplett gammelt gårdsbruk med mange bygninger som er fylt med aktiviteter, dyr og budeier på sommerstid. Sætersgårds Samlinger ligger i Tolga Skoles lokaler, og inneholder lokale gjenstander fra steinalder til 1800-tallet. I Rausjødalen, sørøst i kommunen, ligger Rausjødalen Setermeieri som fra 1856 var Norges første samvirkemeieri. I Vingelen ligger Vingelen kirke- og skolemuseum, med vekt på skole- og kirkehistorie. Det ligger også en gammel Østerdalsstue ved museet. Den er fra 1697, og har sist vært brukt som dikterstue for Eystein Eggen. Hangar 10 (H-10) i sentrum har en stor utstilling av gjenstander/fragmenter som viser fly og militærhistorie i Østerdalen/Fjellregionen. Hangaren kan skilte med flere sjeldne gjenstander. === Idrett === I Tolga kommune finner man flere idrettslag. Det største er Tolga Idrettslag, der langrenn, hopp og kombinert er de største idrettene, mens Vingelen Idrettslag har aktive grupper innen skiskyting og orientering. Andre idrettslag er Hodalen Idrettslag og Øversjødalen Idrettslag. Turskirennet Egebergrennet går i påsken. På Tolga er det sjekkpunkt for Femundløpet. Fotballklubben Tolga-Vingelen FK har bemerket seg mye for sin sosiale markedsføring på og utenfor fotballbanen. Sætergårds stadion er hjemmebane for TVFK og er også langrennsarena om vinteren. NM del 2 med blant annet femmil og tremil ble arrangert på stadionet i 2010 og skal igjen være sted for NM del 2 i 2023. På slutten av 1950- og starten av 1960-tallet var det en rekke internasjonale skøyteløp på arenaen. Svenske Jonny Nilsson satte 23. mars 1963 verdensrekord på 3000 meter på banen. På Tolga ligger også hopp- og skilekanlegget Hamran med bakker med k-punkt opp til 60 meter. == Tusenårssted == Kommunens tusenårssted er Tolgen Hytteplass. Røros Kobberverk anla i 1660-åra ei smeltehytte her, Tolgen smeltehytte, som var i drift fram til 1. januar 1871. == Kjente tolginger == Eystein Eggen (1886–1973), lyriker og lokalhistoriker Egil Storbekken (1911–2002), folkemusiker, instrumentmaker og komponist Arnljot Eggen (1923–2009), lyriker Egil Nygård (1936–), skiskytter Olav Jordet (1939–), skiskytter Esten Gjelten (1942–), skiskytter Eystein Eggen (1944-2010), forfatter og statsstipendiat Eli Storbekken (1953–), folkemusiker Tone Hulbækmo (1957–), folkemusiker og sanger == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Tolga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Tolga i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Tolga - Statistisk sentralbyrå (no) Musea i Nord Østerdalen Tolga (no) Historiske bilder fra Tolga i Nasjonalbibliotekets arkiv (no) Tolgadialekta

Tolga prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Tolga og Os kommuner i Hedmark fylke, og hovedkirken var Tolga kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Alvdal

2023-02-04

Alvdal

['Kategori:10,6°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Alvdal', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler som trenger referanser', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med kart', 'Kategori:Sider som bruker magiske ISBN-lenker']

Alvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Tynset, i øst og sør mot Rendalen, i sør mot Stor-Elvdal, og i vest mot Folldal. Bygda er kanskje mest kjent for multikunstneren Kjell Aukrust, som la handlingen i flere av sine bøker til sin hjembygd. Aukrusts tegninger og fortellinger står sentralt i den faste utstillingen i Aukrustsenteret. Øst for riksvei 3, mellom Alvdal og Tylldal ligger Tron (1 666 moh.) som var bosted for den indiske filosofen Swami Sri Ananda Acharya. Navnet Alvdal er fastsatt som bygdas navn ved kongelig resolusjon av 3. november 1917. Den eldste navneformen er Elfuerdale øfra (Øvre Elvedalen) som er nevnt i et kjøpebrev for Steien datert 1. juli 1381. På 1500-, 1600- og 1700-tallet benevnes bygda som Elvedalen eller Lille Elvedalen med ulike skrivemåter (Elffudalen (1578), Ellffuedallen (1624), Lille Ellffuedahlen (1652)). Alvdal ble eget herred i 1864 under navnet Lille Elvedalen. Alvdal sentrum ligger 23 km sør for regionsenteret Tynset. Riksvei 3 går midt gjennom kommunen fra nord til sør. Rørosbanen går gjennom kommunen parallelt med Rv 3. Fra Alvdal går fylkesvei 29 vestover gjennom Folldal til Europavei 6 ved Hjerkinn. Glåma (Glomma) renner parallelt med Rv 3, og elva Folla parallelt med Fv 29. Alvdal har 2 445 innbyggere (1. januar 2022) og et areal på 918,9 km², det vil si ca. 2,6 innb/km², for Hedmark er tallet nesten 7 og for landet ca. 14. Kommunevåpenet er et par ski i sølv på blå bakgrunn. Det ble vedtatt av kommunestyret i 1988 og skal symbolisere skiløpingens betydning i området. Skiene henspiller også på funnet av en Norges eldste ski - datert til 600-tallet e.Kr. - som er gjort nettopp i Alvdal.

Alvdal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord mot Tynset, i øst og sør mot Rendalen, i sør mot Stor-Elvdal, og i vest mot Folldal. Bygda er kanskje mest kjent for multikunstneren Kjell Aukrust, som la handlingen i flere av sine bøker til sin hjembygd. Aukrusts tegninger og fortellinger står sentralt i den faste utstillingen i Aukrustsenteret. Øst for riksvei 3, mellom Alvdal og Tylldal ligger Tron (1 666 moh.) som var bosted for den indiske filosofen Swami Sri Ananda Acharya. Navnet Alvdal er fastsatt som bygdas navn ved kongelig resolusjon av 3. november 1917. Den eldste navneformen er Elfuerdale øfra (Øvre Elvedalen) som er nevnt i et kjøpebrev for Steien datert 1. juli 1381. På 1500-, 1600- og 1700-tallet benevnes bygda som Elvedalen eller Lille Elvedalen med ulike skrivemåter (Elffudalen (1578), Ellffuedallen (1624), Lille Ellffuedahlen (1652)). Alvdal ble eget herred i 1864 under navnet Lille Elvedalen. Alvdal sentrum ligger 23 km sør for regionsenteret Tynset. Riksvei 3 går midt gjennom kommunen fra nord til sør. Rørosbanen går gjennom kommunen parallelt med Rv 3. Fra Alvdal går fylkesvei 29 vestover gjennom Folldal til Europavei 6 ved Hjerkinn. Glåma (Glomma) renner parallelt med Rv 3, og elva Folla parallelt med Fv 29. Alvdal har 2 445 innbyggere (1. januar 2022) og et areal på 918,9 km², det vil si ca. 2,6 innb/km², for Hedmark er tallet nesten 7 og for landet ca. 14. Kommunevåpenet er et par ski i sølv på blå bakgrunn. Det ble vedtatt av kommunestyret i 1988 og skal symbolisere skiløpingens betydning i området. Skiene henspiller også på funnet av en Norges eldste ski - datert til 600-tallet e.Kr. - som er gjort nettopp i Alvdal. == Geografi == Størstedelen av Alvdals areal utgjøres av fjellområdet Vestfjella som avgrenses av Østerdalen i øst, Folldal i nord og Atndalen i vest og sør. Fra Breisjøen vest i fjellområdet renner elva Sølna mot nordøst og ut i elva Folla like før Folla renner ut i Glåma. Sølna kraftverk ligger ved utløpet av Sølna. Sideelva Veslesølna renner fra Veslesølnsjøen. Lenger sørvest renner Auma ut i Glåma. Fjellområdet har en villreinstamme som regnes for å være av de få stammer i Norge som ikke er oppblandet med tamrein. Sølnkletten villreinområde er ca. 1 500 km² og hadde i 1992 en villreinbestand på ca. 740 dyr.Høyeste fjelltopper i området er Store Sølnkletten (1 827 moh.) som er Alvdals høyeste fjell, Veslsølnkletten (1 456 moh.), Gravskardhøgda (i Folldal, 1 767 moh.), Skjellåkinna (1 706 moh.), Kyrkjekletten (1 545 moh.), Korsberghøa (1 429 moh.), Fjøshøa (1 382 moh.), Øykjekletten (1 265 moh.). Det er en betjent turisthytte i området, Breisjøseter Turisthytte, som har samarbeidsavtale med Den Norske Turistforening. I tillegg er det to ubetjente DNT-hytter – Korsberghytta og Storgrytdalsseter. DNT har dessuten planer om å reise en ny hytte ved Follandsvangen. Det drives fortsatt aktiv setervirksomhet på Follandsvangen. === Geologi === I Alvdal er det grunnfjellforekomst sør i kommunen, det sk. Atnesjøvinduet, som består av rød, grovkornet granitt og gabbro. Over grunnfjellet ligger en sparagmittformasjon fra pre-kambrisk periode. Over dette igjen finner man en silurformasjon, jevnt over lenger nord i kommunen. Tron og Høgåsen er vulkanske fjell med vesentlig gabbro. Landskapet er preget av isskuring og bresjøer fra istiden. I tillegg til Jutulhogget mellom Østerdalen og Rendalen må også gjelet Hestespranget i elva Folla nevnes. Sør i kommunen, mellom Østerdalen og Rendalen, ligger Jutulhogget. Den regnes som Norges og Nord-Europas nest største canyon (etter Sautso i Altaelva) med en dybde 100-250 meter og en lengde på ca. 2,5 km. === Klima === Alvdal har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, relativt varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. == Demografi == Av kommunens ca. 2 445 innbyggere bor 779 i tettstedet Alvdal (som i dagligtale kalles Steia), dvs. området rundt jernbanestasjonen. Området Plassen 4–5 km fra Steia er det andre større befolkningsområdet. Grender ellers er Strømmen og Brandvoll nord i kommunen, Strålsjøåsen i nordvest og Strand/Barkald i sør. Delområder og grunnkretser: Alvdal er inndelt i to delområder og 22 grunnkretser. Folkemengde den 1. januar 2005: STEIGEN: 1 362 Strand/Barkald: 120 Kveberg: 171 Baugen: 132 Sørhus: 83 Kvernbekken: 143 Alvdal stasjon: 402 Steilia: 152 Grimshaugen: 43 Sandegga: 6 Finnbudalen: 0 Svartbekkjølen: 0 Tegningdalen: 110 PLASSEN: 1 033 Brandvoll: 49 Auma: 42 Sivildalen: 158 Måna: 81 Brekkli: 226 Hyttemoen: 68 Plassmoen: 197 Lian: 148 Egnund: 0 Sølndalen: 64 Uoppgitt bosted: 21TOTALT: 2 416 == Historie == Funn av dyregraver og jernblæsterplasser viser at det har vært menneskelig aktivitet i området siden eldre steinalder (før 4000 f.Kr.) og også i jernalderen (fra 400 f.Kr.). Alvdølene Halldor Nyeggen og Erling Flaten har i nyere tid registrert rundt 4 000 kulturminnefunn i utmarka i Alvdal. Pr. 2002 skriver Nyeggen at antall funn er: 813 dyregraver, 139 jernblestrer, 44 kølgroper, 37 tjurumiler, 2 156 kølbotner, 1 017 kojetufter, 8 gruver, 2 klebersteinsbrott, 2 kalksteinsbrott, 1 skiferbrott og flere hellebrott (gråstein). Kulturminnene er tegnet inn på kart. Ved opprettelsen av herredskommunene i 1837 var Alvdal et anneks under Tynset prestegjeld. Alvdal ble eget herred under navnet Lille Elvedalen fra 1. januar 1864. Størstedelen av området var utskilt fra Tynset (Tønset) herred. I tillegg omfattet herredet Nedre Foldalen. Dette området ble senere skilt fra Lille Elvedalen (1. januar 1914) da Folldal ble egen kommune. I 1917 skiftet kommunen navn til Alvdal.I årene 2010-11 fikk Alvdal betydelig medieoppmerksomhet på grunn av overgrepssaken kjent som «Alvdal-saken». I januar 2011 startet rettssaken, der moren ble den første kvinnen i Norge som er dømt til forvaring i en sedelighetssak. I lagmannsretten ble hun dømt til fjorten års forvaring for seksuelle overgrep mot sin eldste datter mens familien bodde i Gjerdrum 1990-98, dvs. fra jenta var fem år gammel. == Gruvedrift == Det har vært gruvedrift i Alvdal fra ca. 1656 da de første funn av kobbermalm ble gjort i Baugsberget rett vest/nordvest for det som i dag er Steia (Alvdal sentrum). I forbindelse med gruvedriften ble det bygget en smeltehytte nedenfor Sølnfossen, der hvor Sølna renner ut i Folla. Gruvedriften var ikke særlig lønnsom med den tids utvinningsmetoder, og driften ble innstilt midt på 1680-tallet. På 1720-tallet ble det ny gruvevirksomhet i Fådalen (nå i Tynset kommune) og det ble bygd en smeltehytte – Strøms hytte – i det som i dag er grenda Strømmen i 1722. I 1745 ble det gjort kobberfunn i Folldal, i det området som i dag heter Verket. Gruvedriften i Folldal ble drevet av Frederiks Gaves Verk som etter hvert kom i forretningsmessige stridigheter med Røros Kobberverk, blant annet om tilgangen til trevirke som det krevdes store mengder av i forbindelse med gruvedriften. På grunn av lite tilgang til trevirke i Folldal ble det i 1747 bygd en ny smeltehytte der den gamle hadde ligget ved Sølnfossen. Denne smeltehytta fikk navnet Lovise Hytte. Det var mindre ressurskrevende å frakte malmen nedover til Alvdal enn å frakte trevirke oppover til Folldal. I 1751 ble det også gjort malmfunn i Rødalen, i nåværende Folldal kommune. Gruva fikk navnet Joachims Gruve etter bergverksmester Joachim Hagerup. Malmen fra denne gruva ble kjørt til Strøms Hytte. Bosettingen i Strålsjøåsen kom opprinnelig på bakgrunn av gruvedriften i Rødalen. I 1776 ble det også gjort malmfunn i Tronfjellet. Størst aktivitet og omsetning hadde gruvedriften i Alvdal på 1760-tallet. Under storflommen i 1789 ble Rødalsgruva fylt med vann og driften ble innstilt. Strøms Hytte ble tatt av flommen. Generelle nedgangstider, mindre skog og mindre malmfunn førte til at gruvedriften omtrent stoppet helt opp rundt 1826. Fra 1905 ble det ny drift i Folldal og dette ga grunnlag for taubane fra Folldal til Alvdal for å frakte malm. Taubanen, som var 34 km lang, var i drift fra 1907 til 1970. == Politikk == Utdypende artikkel: Ordførere i Alvdal === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Næringsliv/industri/sysselsetting == Største private bedrift i Alvdal er Synnøve Finden Meierier ASA som i 2008 sysselsatte ca. 160 personer. Tall for øvrig fra 2002 viser 178 sysselsatte i jordbruk, 88 i bygg/anlegg (største bedrift er Br. Gjermundshaug Anlegg A/S), 71 i trelast/treindustri (største bedrifter er A/L Alvdal Skurlag og A/S Malmlaft), 63 i varehandel, 53 i hotell og restaurant (største bedrift er Taverna Alvdal AS) og 31 i transport (største bedrift er Espeland Transport). 287 var sysselsatt i kommunal tjenesteyting, og Alvdal kommune er største arbeidsgiver. Alvdal har kraftinntekter fra fallrettigheter i Savalen kraftverk og Sølna kraftverk. == Oppvekst/utdanning/skolevesen == Det første som er nevnt om skolevesenet i Alvdal er at herr Rasmus Larsen Næsteby benevnes som skoleholder i 1739. Dette er to år før den kongelige forordning av 1741 om skolevesenet på landet. I 1760 kommer Lovise Hyttes skole i gang som den første faste skole i regionen. I 1840-åra er det skoler ved Lovise Hytte (Plassen), Strømmen, Kveberg, Baugen og Egnund (Nedre Folldal). Etter delingen av Tynset herred (1864) var det seks faste skoler i Alvdal: Egnund skole (oppført 1863), Steien skole (oppført 1869), Strand skole ( oppført 1869), Strømmen skole (opprinnelig oppført 1850 på Basmoen), Kveberg skole (1850), Plassen skole (daværende bygning oppført 1790 el. 1808). Senere på 1800-tallet var det også skoler på Barkald (1894) og Brandvoll (1896). Framhaldsskole ble startet i Alvdal i 1901. Realskole fra 1939. I 1960 var det bare 2 barneskoler igjen i kommunen, disse ble nedlagt i 2018 og erstattet av en ny barneskole på Sjulhustunet med 226 elever og 35 ansatte (2018). Alvdal ungdomsskole ble bygd i 1964 til erstatning for den gamle realskolen. Ungdomsskolen har ca. 100 elever, og Storsteigen videregående skole (tidl. Storsteigen landbruksskole) har ca. 70 elever. Kommunen har tre barnehager, Øwretun barnehage (tre avdelinger), Plassen barnehage (tre avdelinger) og Strømmen barnehage (en avdeling). == Idrett == Alvdal Idrettslag ble stiftet 21. desember 1902. Det første skirennet i klubbens historie ble avholdt i januar 1904. Samme år ble også det første hopprenn i Sandeggbakken avholdt med et lengstehopp på 20 ½ meter. Skiløpere fra Alvdal hevdet seg godt på nasjonalt og internasjonalt nivå i 1930-åra. Per Sætermyrmoen og Per Samuelshaug har seire i Holmenkollens 50-kilometer, Magne Gjermundshaug hevdet seg i kombinert før 2. verdenskrig, og etter krigen dominerte brødrene Ottar, Magne og Olav Gjermundshaug. Også senere har alvdøler hevdet seg i skisporet. Navn som kan nevnes er Erling Bjørn, Torgeir Bjørn og Jan Erik Bjørn, Anne Berit Gjermundshaug og Astrid Dæhlie. I herrefotball spilte laget seg opp til 2. divisjon i 1985-sesongen. Kvinnefotball ble organisert i distriktet på midten av 1970-tallet, og Alvdal vant det første kretsmesterskapet i 1977. Kvinnelaget spilte i 1. divisjon fra 1981 til 1986. Alvdal Skytterlag – stifta 1877 som Lilleelvedalen Skytterlag. Skytterlaget eier og driver skytebanen på Stormoen. Ingvar Brohaug fra Alvdal Skytterlag ble skytterkonge i 1999. Idrettslagets hovedarena ligger på Steimoegga. Anlegget har oppvarmet kunstgressbane fra 2008. Vinterstid har anlegget lysløype og skiskytterarena. Hoppbakken Sandeggbakken ble bygd i 1903 rett ved Glomma øst for Baugsberget. Bakken har blitt udødeliggjort gjennom Kjell Aukrusts novelle ”Halv meter for kort” som ble gjengitt i boka ”Simen” fra 1958. Aukrust beretter her levende om sin hoppkarriere i 1930-åra som kulminerte med et hopp på 29 ½ meter i Sandeggbakken – eller ”til den øverste Nationen” som hans far som var lengdemåler uttrykte det. Sandeggbakken er senere – i 1997 – bygd ut til to bakker med k-punkt 52 meter og 40 meter. Solan Gundersens Vinterleker, det uoffisielle NM i hopp og kombinert for barn i alderen 12-14 år, arrangeres årlig i bakken. Alvdal Turforening ble stiftet 31. januar 1981 og har stor oppslutning og høyt aktivitetsnivå. Det arrangeres turer sommer og vinter, og vinterstid kjøres det totalt 120 km løyper i kommunen. Turforeningen driver skihytta Allmannstua. == Kultur == === Media === Siden 2011 har kommunen en lokal nettavis, Alvdal midt i væla. === Tusenårssted === Huset Aukrust (tidl. Aukrustsenteret) er kommunens tusenårssted. === Severdigheter === ==== Kulturbygg ==== Alvdals kulturelle storstue, Huset Aukrust, ble innviet av kong Harald V i 1996. Bygget er tegnet av arkitekten Sverre Fehn. Huset Aukrust er viet ulike sider av kunstneren Kjell Aukrust og har fast utstilling av en rekke av hans tegninger, malerier og oppfinnelser. Det vises dessuten enkelte separatutstillinger av andre kunstnere. Bygget inneholder også kinosal (Flåklypasalen) med 120 sitteplasser. Bygdemuseet Husantunet består av et unikt bygdetun med 17 bygninger som står i sitt opprinnelige miljø fra 1700-tallet. Museet er i dag en del av Nordøsterdalsmuseet som har hovedkontor på Ramsmoen museumssenter i Tynset og er et av museene i Anno museum. Den første kirka man har kjennskap til i Alvdal var St. Nicolai kirke som ble innviet av biskop Ole Bårdsen Dopp i 1639, men det antas at det har vært kirke i bygda siden 11-1200-tallet. Dagens kirke er en trekirke som ble tegnet av arkitekten Christian H. Grosch og innviet 12. oktober 1861. Altertavla er malt i 1883 av nordmannen Carl Fridtjof Smith i München. Den har to klokker som er støpt henholdsvis i 1740 og 1778. === Musikk === Alvdal har rike folkemusikktradisjoner, først og fremst representert ved spellemannen Malena-Knut (Knut Torsplass 1843 – 1928). I nyere tid er musikktradisjonen videreført, bl.a. av felespilleren Olav Kjernmoen. Alvdal har et variert og levende musikkliv. For barn/ungdom finnes det både skolekorps og skolekor, og det har tidvis vært drevet et juniororkester. Av aktive musikk- og sanggrupper for voksne nevnes: Alvdal Spell- og Danselag Strømmen Spellmannslag Toraderjutulan Alvdal Blandetkor Alvdal MannskorAlvdal Musikkråd ble opprettet i 1968 og arbeider for å fremme musikklivet i kommunen ved å tilrettelegge, samordne og utvikle opplærings- og studievirksomheten i musikken. Blant annet er Alvdal Blandetkor, Alvdal Mannskor, Alvdal Janitsjarorkester, Alvdal Skolekorps, Alvdal Spellmannslag, Toraderjutulan medlemmer. Alvdal Musikkråd ga i 2004 ut boka «Fra sullabenk til rockefot. Alvdals musikkhistorie» skrevet av Leif Braseth. === Forfattere === Alvdal har også hatt flere kjente diktere og forfattere. Presten, anarkisten og dikteren Ivar Mortensson-Egnund arbeidet en del sammen Arne Garborg den perioden Garborg bodde ved Savalen i Alvdal. Kjell Aukrust er sannsynligvis den mest kjente alvdølen med en stor produksjon av bøker. Nevnes må også forfatteren Ola Jonsmoen som har gitt ut en rekke bøker fra 1959 og utover. Mange av bøkene hans er illustrert av hans kone Unni-Lise Jonsmoen. Forfatteren og historikeren Einar Steimoeggen ga ut den første utgaven av Alvdal Bygdebok i tre bind fra 1966 til 1973. En ny bygdebok er utgitt av bygdebokforfatteren Alf Eggset. Forfatteren og skolemannen Leif Braseth har gitt ut flere bøker med stoff fra Alvdals historie. == Kjente alvdøler == Knut Torsplass (Malena-Knut (1843-1928), folkemusiker Swami Sri Ananda Acharya (Baral) (1881-1945), filosof Ivar Mortensson-Egnund (1857-1934), forfatter Arvid Nilssen (1913-1976), skuespiller Odd Aukrust (1915-2008), sosialøkonom Kjell Aukrust (1920-2002), forfatter Ola Jonsmoen (f.1932), forfatter Leif Braseth (f. 1932), forfatter Unni-Lise Jonsmoen (f. 1936), kunstner Ingrid Vollan (f. 1956), skuespiller Torgeir Bjørn (f. 1964), skiløper Ingvar Brohaug (f. 1969), skytter Tore Reppe (f. 1963), musiker Anne Nørdsti (f. 1977), musiker == Referanser == == Litteratur == Einar Steimoeggen: Alvdal – Ei bygdebok, bd. 1-3, 1966 Leif Braseth: Drømmen om den store malmåra, 1995, ISBN 82-991797-2-6 Alf Eggset: Sølv! Glitrende sølv! Alvdalsidretten gjennom 100 år, 2002, ISBN 82-996489-0-4 Leif Braseth: Fra sullabenk til rockefot. Alvdals musikkhstorie, 2004, ISBN 82-996489-1-2 == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Alvdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Alvdal i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Alvdal - Statistisk sentralbyrå (no) Opplev Alvdal (no) Huset Aukrust - visitnorway.no (no) Kultur i Alvdal på kart fra Kulturnett.no (no) Lokale historier fra Alvdal - historier.no

Alvdal prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Tolga og Os kommuner i Hedmark fylke, og hovedkirken var Alvdal kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Kvikne_prestegjeld

2023-02-04

Kvikne prestegjeld

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Prestegjeld i Hamar bispedømme', 'Kategori:Tynsets historie']

Kvikne prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Kvikne kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Kvikne kirke.

Kvikne prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Kvikne kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Kvikne kirke. == Historikk == Ved reskript 30.9.1735 ble Tynset prestegjeld delt i tre: Tynset sogn, Lille-Elvedalen sogn og Tylldal sogn utgjorde Tynset prestegjeld. Innset sogn og Kvikne sogn utgjorde Kvikne prestegjeld. Tolgen sogn, Vingelen sogn og Dalsbygden sogn utgjorde Tolgen prestegjeld.Ved kgl. res. 26.2.1965 med virkning fra 1.1.1966 ble Innset sogn overført til Rennebu prestegjeld i Sør-Trøndelag. Ved kgl. res. 30.9.1966 med virkning fra samme dato ble Kvikne prestegjeld nedlagt, og Kvikne sogn overført til Tynset prestegjeld. == Referanser == == Eksterne lenker == Prestegjeld og sogn i Hedmark

Kvikne prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Kvikne kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Kvikne kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Folldal

2023-02-04

Folldal

['Kategori:10,0°Ø', 'Kategori:62°N', 'Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten våpenbilde i infoboks med våpenbilde på Wikidata', 'Kategori:Folldal', 'Kategori:Sider hvor Wikidata har lenker til OpenStreetMap relation', 'Kategori:Sider med duplikatargumenter i malkall', 'Kategori:Sider med kart']

Folldal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord til Oppdal og Tynset, i øst mot Alvdal, i sør mot Stor-Elvdal, Sør-Fron og Sel, og i vest mot Dovre. Gruvedriften ved Folldal Gruver hadde avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til den siste gruva stengte i 1993. Administrasjonssenteret i Folldal kommune er tettstedet Folldal.

Folldal er en kommune i Østerdalen i Innlandet. Den grenser i nord til Oppdal og Tynset, i øst mot Alvdal, i sør mot Stor-Elvdal, Sør-Fron og Sel, og i vest mot Dovre. Gruvedriften ved Folldal Gruver hadde avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til den siste gruva stengte i 1993. Administrasjonssenteret i Folldal kommune er tettstedet Folldal. == Geografi == Folldal kommune har landets høyest beliggende kommunesenter (712,5 meter over havet) og preges av storslått natur med fjell og vakre seterdaler. Bygda ligger ved foten av Rondane og Snøhetta. Området har også mange interessante spor etter siste istid, så vel som fra de første fangstkulturene. Innen kommunen finnes Norges lengste seterdal (55 kilometer), Einunndalen. I Einunndalen er det fortsatt aktiv setring om sommeren på setere bygd allerede på 1700-tallet. Nesten halvparten av kommunens areal er vernet gjennom landskapsvernområder og nasjonalparker. Deler av Rondane nasjonalpark og Dovre nasjonalpark ligger i Folldal. Folldalen er en sidedal til Østerdalen og Folla er en viktig sideelv til Glomma. Navnet betyr trolig «den brede». Litt øst for gruven og tettstedet går en dialektgrense der det snakkes østerdalsdialekt i nedre Folldal og gudbrandsdalsdialekt i øvre Folldal. Bakgrunn for dialektgrensen var tilflytting fra henholdsvis Østerdalen og Gudbrandsdalen. === Klima === Folldal har stabilt innlandsklima med lite nedbør (blant de tørreste i Norge), svært kalde vintrer(ofte blant de steder i Norge med lavest minimumstemperatur om vinteren) og relativt kjølige somrer grunnet kommunens høyde over havet. Det er betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normalverdier for perioden 1961−1990 er gitt i tabellen nedenfor. I mars 2018 ble det målt - 41,8 Grader i Folldal (Fredheim gård) dette er den laveste marstemperaturen registrert i Sør-Norge. I januar 2010 ble det uoffisielt målt −45,6 °C på Grimsbu i Folldal. På samme sted ble det målt 52 kuldegrader nyttårsdagen i 1979. Sistnevnte ville vært Norgesrekord dersom målingen var offisiell. == Politikk == === Kommunestyrevalget 2019 === === Kommunestyrevalget 2015 === == Kirker == Det er tre kirker i Folldal. Folldal kirke ble først oppført i 1751. Før det måtte folldølene reise til Dovre eller Lilleelvedalen (Alvdal) for å få utført kirkelige handlinger. Kirken var en korskirke med tårn over midtpartiet. Denne ble revet i 1881, og erstattet av en langkirke som fortsatt er i bruk. Kirkens altertavle er fra den første kirken, men skal opprinnelig ha tilhørt en gammel kirke i Fron. Dalen kyrkje ligger nord i bygda og ble bygget i 1935 etter initiativ av Dalen og Slåens kvinneforening. Egnund kapell ble bygget i 1975 som en gave gitt til Egnund krets av Magne Mortensson. Denne ligger sør i Folldal, i rolige omgivelser i skogen. == Næringsliv == Næringslivet i Folldal var frem til nedleggelsen av gruvedriften i 1993 dominert av bergverk og primærnæringene jord- og skogbruk. Landbruket står fortsatt sterkt og utgjør i dag 20 % av sysselsettingen. Jordbruksarealet består hovedsakelig av eng og beite, og inntektene på gardene kommer derfor fra husdyrhold. Rike fjellbeiter og gode seterbilveier gjør at seterbruket har stor betydning. Klimaet gjør at skogbruket er av relativt lite omfang, men malmfuru danner grunnlag for en utstrakt trebearbeidings-virksomhet, blant annet innen lafting. Folldal kommune er den største arbeidsgiveren i bygda. == Historie == Det er ikke dokumentert fast bosetning i Folldalen før svartedauden. Fra 1620 ble de første gårdene i Øvre Folldal ryddet av tilflyttere fra Dovre. Folldalen hadde fin slåttemark langs Folla, vide beiter og god tilgang på tømmer. Rydningsgårdene lå i kongens allmenning og de første bygslene (festeløyve) ble gitt av fogden rundt 1640. Øvre Folldal sognet opprinnelig til kirken i Dovre og kirkeveien gikk gjennom Grimsdalen. Bøndene i Øvre Folldal hadde arbeidsplikt på kirkegårdsmuren i Dovre inntil bygda fikk egen kirke i 1748. Gårdene i nedre Folldal ble ryddet av tilflyttere fra Glåmdalen. Gårdene ligger på rundt 700 meter over havet eller høyere. Det var lite bosetning før begynnelsen av 1700-tallet. Gruvearbeiderne fikk jord og ryddet små plasser som ble utvidet til gårder.Fra 1735 til 1863 hørte Alvdal og Nedre Folldal til Tynset prestegjeld og presten holdt 6 gudstjenester årlig i kirken der. Øvre Folldal og Dovre hørte til Lesja og presten i Lesja kom 6 ganger årlig for å holde gudstjeneste. Øvre Folldal hørte til Gudbrandsdalen sorenskriverembete.Lenge før det ble fast bosetting i Folldal ble området ofte besøkt av fangstmenn som jaktet på rein. Det finnes nærmere 1000 dyregraver i Folldal og rester av et større massefangstanlegg er datert til 1200-tallet. Også andre steder i Rondane er det massefangstanlegg og dyregraver som vitner om omfattende fangst av rein. En fangstgrop sør i bygda er utgravd og datert til 900-tallet. Ifølge lokale sagn var den første folldøl en mann som var lyst fredløs; Torkjell Barfrost. Et boplassfunn fra slutten av 900-tallet knyttes til sagnet. Ifølge Færøyingesaga skal Sigmundur Brestisson og fetteren Tóri Beinisson ha gått seg vill i en snøstorm på Dovrefjell da de var på vei for å møte Håkon jarl av Norge. De skal da ha møtt Torkjell Barfrost og ble boende hos ham, kona Ragnhild og dattera Turid i seks år før de dro videre. Sigmundur Brestisson og Tóri Beinisson skal senere ha talt Torkjells sak på Frostatinget slik at Torkjell ble frikjent og ble sysselmann i Orkdal. Torkjells datter Turid giftet seg med Sigmundur Brestisson og flyttet med ham tilbake til Færøyene. Gruvedrift har hatt avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til i dag. Folldal Verk leverte kobber, sink og svovel. Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet formelt opp i 1748. I perioder sysselsatte gruva opptil 550 personer. I tiden fram til 1878 ble malmen fraktet med hest til Lovise smeltehytte i Alvdal. Fra 1878 til 1906 var det et opphold i driften. Ved oppstartingen igjen i 1906 ble malmen fraktet med taubane den samme strekningen. Den 34 km lange taubanen var Nord-Europas lengste. Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet på flere andre forekomster i området frem til 1968. Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 30 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i 1993. Folldal kommune inngikk i Hedmark fylke inntil sammenslåingen med Oppland til Innlandet i 2020. == Kultur/aktiviteter == Det er rik anledning til å utøve jakt (elg, rein og rype), fiske og friluftliv for alle innbyggere. Om vinteren finnes det et vidstrakt løypenett for skiaktiviteter. Folldal byr også på aktiviteter som elvepadling, ridning, hundekjøring, isklatring, juving og moskusfesafari. Idrettslaget Folldal IF har aktive grupper innen fotball, håndball, skiskyting, langrenn, hopp og orientering. I Folldal finnes også en motorcrossbane hvor det er mulighet til å leie crossykkel på treningsdagene. Folldalsdagene arrangeres hvert år siste helg i juli, med blant annet hundeutstilling og konserter. Månedsbladet Folldals Marked utgis i Folldal. === Tusenårssted === Folldal Gruver er kommunens tusenårssted. === Severdigheter === Folldal Gruver (kulturminnesmerke) Folldal Bygdetun (Uppigard Streitlien) Stormoegga Skiarena == Kjente folldøler == Knud Øyen (1865–1942), justisminister (H) 1926–1928, fylkesmann i Hedmark 1926–1935 Olav Dalgard (1898–1980), forfatter, filmregissør, kunsthistoriker, president i Human-Etisk Forbund 1965–1977 Oddmund Husum (1919–1998), direktør ved Folldal gruver Arne Kjølle (1925–), sivilingeniør og professor ved NTNU Trond Furuhovde (1939–2006), generalmajor og fredsmekler Hans Einar Krokan (1945–), prisbelønnet kreftforsker, professor ved NTNU Sverre Morken (1945–), norsk grafiker/gravør og frimerkekunstner Thomas Breen (1972–), stortingsrepresentant (Ap) 2009–2013 == Folldal flyplass == Folldal har egen småflyplass, Grimsmoen flyplass, Folldal, med ICAO-kode: ENGN, grusbane 1 000 m lang, høyde over havet: 2 263 fot, rullebaneretning 07–25, radiofrekvens 123,500 MHz. Plassen ligger på Grimsmoen. På grunn av fjellbølger som dannes av nærliggende fjellpartier, brukes plassen en del til seilflyging. == Referanser == == Litteratur == Bjarne Øygarden, red. (1993). Hedmark: Vegviser til kultur og opplevelser. Hamar: Hedmark fylkeskommune. s. 126–128. ISBN 82-7518-036-8. == Eksterne lenker == Offisielt nettsted (en) Folldal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons (no) Folldal i Store norske leksikon (no) Kommunefakta Folldal - Statistisk sentralbyrå (no) Folldalsportalen (no) Stiftelsen Folldal Gruver

Folldal prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Folldal kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Folldal kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Os_prestegjeld_(Hedmark)

2023-02-04

Os prestegjeld (Hedmark)

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Os historie', 'Kategori:Prestegjeld i Hamar bispedømme']

Os prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Os kommuner i Hedmark fylke, og hovedkirken var Os kirke.

Os prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Os kommuner i Hedmark fylke, og hovedkirken var Os kirke. == Historikk == Ved kongelig res. 23. april 1982, med virkning fra 1.5. s.å. ble Os sogn fradelt Tolga prestegjeld og skilt ut som et eget Os prestegjeld.Fra 2004 ble prestegjeldet som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk det også ut av lovverket.Os prestegjeld og dets sogn er nå en del av Os kirkelige fellesråd underlagt Hamar domprosti. == Referanser == == Eksterne lenker == Prestegjeld og sogn i Hedmark

Os prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Nord-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Os kommuner i Hedmark fylke, og hovedkirken var Os kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Everything_for_Sale_(1921)

2023-02-04

Everything for Sale (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Everything for Sale er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank O'Connor.

Everything for Sale er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank O'Connor. == Handling == Etter å ha fullført utdannelsen sin, flytter Helen Wainwright inn hos tanten sin fru Wainwright. Tanten ønsker at Helen skal gifte seg med millionæren Lee Morton. I mellomtiden fornyer Helen bekjentskapet med sin barndomskjæreste, Donald Scott. Lee avslutter forholdet med elskerinnen sin, Lillian Lord, og forlover seg i stedet med Helen. Men den dagen Helen skal gifte seg, kommer Donald tilbake fra en forretningsreise og tar henne med på en båttur. De blir strandet på en øy, og tvunget til å overnatte der en natt. Den rasende Lee avbryter derfor hele forlovelsen, og vender tilbake til Lillian. Dette gjør at Helen og Donald endelig står fritt til å gifte seg med hverandre. == Skuespillere == May McAvoy som Helen Wainwright A. Edward Sutherland som Donald Scott Kathlyn Williams som Mrs. Wainwright Edwin Stevens som Mr. Wainwright Richard Tucker som Lee Morton Betty Schade som Lillian Lord Dana Todd som Billy Mitchell Jane Keckley som Sarah Calmm == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Everything for Sale på Internet Movie Database (en) Everything for Sale på AllMovie

Everything for Sale er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank O'Connor.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Exit_the_Vamp

2023-02-04

Exit the Vamp

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Exit the Vamp er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank Urson.

Exit the Vamp er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank Urson. == Handling == Marion Shipley er lykkelig og hengiven til ektemannen sin John. Men Mrs. Willy Strong forsøker å vinne kjærligheten hans. En smykke-selger informerer snart Marion om ektemannens affære, etter at John og Mrs. Strong hadde besøkt smykke-butikken hans sammen. Marion følger deretter etter ektemannen sin til en restaurant, hvor hun blir vitne til at Mrs. Strong gir John en nøkkel til leiligheten hennes. Marion får snart tilgang til konkurrentens hjem. Hun tar på seg Mrs. Strongs klær og sminke, og forsøker å gjøre seg selv ugjenkjennelig for John i det svake lyset. == Skuespillere == Ethel Clayton som Marion Shipley T. Roy Barnes som John Shipley Fontaine La Rue som Mrs. Willy Strong Theodore Roberts som Shipley William Boyd som Robert Pitts Michael D. Moore Mattie Peters == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Exit the Vamp på Internet Movie Database (sv) Exit the Vamp i Svensk Filmdatabas (en) Exit the Vamp på AllMovie (en) Exit the Vamp på Rotten Tomatoes

Exit the Vamp er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Frank Urson.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Experience_(1921)

2023-02-04

Experience (1921)

['Kategori:Artikler hvor bilde er hentet fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Experience er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av George Fitzmaurice.

Experience er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av George Fitzmaurice. == Handling == Youth forlater moren sin etter oppfordring av Ambition, og reiser sammen med Hope og Love til storbyen, hvor han møter Pleasure. Men Opportunity forlater ham. Ved Primrose Path (en kabaret) blir Youth introdusert for Beauty, Wealth, Fashion og Temptation. Youths mor dør, og Love sender ham et telegram - men denne beskjeden blir plukket opp av Temptation. Så når Love kommer til byen, blir hun sendt vekk fra Primrose. Men han mister alle pengene sine på gambling. Deretter møter han Vice og Habit, før han slår seg sammen med Crime for å rane Wealths hjem. Men på veien dit hører han et kirke-kor synge, og bestemmer seg for å reise hjem. Men Ambition er fremdeles forelsket i Youth, og ønsker å begynne et nytt liv sammen med ham. == Skuespillere == Richard Barthelmess som Youth Reginald Denny John Miltern som Experience Marjorie Daw E. J. Ratcliffe som Ambition Betty Carpenter som Hope Kate Bruce == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Experience på Internet Movie Database (da) Experience i Danmark Nationale Filminstitut (en) Experience på AllMovie

Experience er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av George Fitzmaurice.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Das_Experiment_des_Prof._Mithrany

2023-02-04

Das Experiment des Prof. Mithrany

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Tyske stumfilmer']

Das Experiment des Prof. Mithrany er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Dimitri Buchowetzki.

Das Experiment des Prof. Mithrany er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Dimitri Buchowetzki. == Skuespillere == Max Landa Hanni Weisse Margit Barnay Robert Scholz == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Das Experiment des Prof. Mithrany på Internet Movie Database

Das Experiment des Prof. Mithrany er en tysk stumfilm fra 1921 regissert av Dimitri Buchowetzki.

https://no.wikipedia.org/wiki/Extravagance_(1921)

2023-02-04

Extravagance (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

Extravagance er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Phil Rosen.

Extravagance er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Phil Rosen. == Skuespillere == May Allison som Nancy Brown Robert Edeson som Richard Vane Theodore Von Eltz som Dick Vane William Courtwright som Pa Brown Grace Pike som Ma Brown Lawrence Grant som Mark == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Extravagance på Internet Movie Database (en) Extravagance på Turner Classic Movies

Extravagance er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Phil Rosen.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Face_of_the_World

2023-02-04

The Face of the World

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Face of the World er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Irvin Willat.

The Face of the World er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Irvin Willat. == Skuespillere == Edward Hearn som Harold Mark Barbara Bedford som Thora Harry Duffield Lloyd Whitlock som Duparc Gordon Mullen som Ivar Holth J.P. Lockney som Dr. Prahl Fred Huntley som Attorney Gundahl == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

The Face of the World er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Irvin Willat.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Faith_Healer

2023-02-04

The Faith Healer

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Faith Healer er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av George Melford.

The Faith Healer er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av George Melford. == Handling == En omreisende predikant har gjennom sin religiøse tro kraften til å helbrede folk han møter. Men han mister denne muligheten etter at han blir forelsket. == Skuespillere == Milton Sills som Michaelis Ann Forrest som Rhoda Williams Fontaine La Rue som Mary Beeler Frederick Vroom som Matthew Beeler Loyola O'Connor som Martha Beeler Mae Giraci som Annie John Curry som Abe == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Faith Healer på Internet Movie Database (sv) The Faith Healer i Svensk Filmdatabas (en) The Faith Healer på AllMovie

The Faith Healer er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av George Melford.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Fall_Guy_(1921)

2023-02-04

The Fall Guy (1921)

['Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

The Fall Guy er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Larry Semon og Norman Taurog.

The Fall Guy er en amerikansk stumfilm fra 1921, regissert av Larry Semon og Norman Taurog. == Handling == Larry havner i en konflikt med en ettersøkt kriminell som går under kallenavnet Gentleman Joe, som driver en salong full av kjeltringer og skumle revolver-menn. == Skuespillere == Larry Semon som Larry Norma Nichols som Prima Donna Oliver Hardy som Joe Frank Alexander William Hauber Al Thompson == Referanser == == Eksterne lenker == (en) The Fall Guy på Internet Movie Database (en) The Fall Guy på AllMovie

The Fall Guy er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Larry Semon og Norman Taurog.

https://no.wikipedia.org/wiki/False_Kisses

2023-02-04

False Kisses

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Filmer fra 1921', 'Kategori:Stumfilmer fra USA']

False Kisses er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Paul Scardon.

False Kisses er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Paul Scardon. == Skuespillere == Miss DuPont som Jennie Pat O'Malley som Paul Lloyd Whitlock som Jim Camilla Clark som Pauline Percy Challenger som John Peters Madge Hunt som Mrs. Simpson Fay Winthrop som Mrs. Glimp Joseph Hazelton som Mr. Glimp Mary Philbin som Mary == Referanser == == Eksterne lenker == Artikkelen har ingen egenskaper for filmdatabaser i Wikidata

False Kisses er en amerikansk stumfilm fra 1921 regissert av Paul Scardon.Catalog|besøksdato=2023-01-16|verk=catalog.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sollia_prestegjeld

2023-02-04

Sollia prestegjeld

['Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Prestegjeld i Hamar bispedømme', 'Kategori:Stor-Elvdals historie']

Sollia prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Sollia kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Sollia kirke.

Sollia prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Sollia kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Sollia kirke. == Historikk == Sollia var eget sokneprestembete i over hundre år, fra 1862 til 1969. Det ble opprettet ved kgl. res. 16.11.1861 med virkning fra 1.3.1862, da ble Sollien annekssokn fraskilt Ringebu prestegjeld og opprettet som eget Sollien prestegjeld. Ved kgl. res. 25.4.1969 med virkning fra 1.6.1969 ble Sollia prestegjeld nedlagt, og Sollia sokn overført til Stor-Elvdal prestegjeld. == Referanser ==

Sollia prestegjeld var et prestegjeld tilhørende Sør-Østerdal prosti i Hamar bispedømme i Den norske kirke. Det omfattet Sollia kommune i Hedmark fylke, og hovedkirken var Sollia kirke.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eurypinae

2023-02-04

Eurypinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Mycteridae', 'Kategori:Taksobokser uten klassifikasjoner']

Eurypinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved.

Eurypinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved. == Utseende == Små til middelsstore, avlange, gulbrune til svarte biller. Gruppen utmerker seg ved store fasettøyne. == Levevis == De fleste av artene er trolig knyttet til død ved, men biologien deres er ikke godt kjent. Noen arter synes å være særlig knyttet til palmer. En Hemipeplus-art lever i bladslirene til storvokste gress. Den tynne og flate kroppsformen er en tilpassing til dette miljøet. De voksne billene kan av og til finnes på blomster, særlig tistler. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien Mycterider, Mycteridae Blanchard, 1845 Underfamilien Eurypinae Thomson, 1860 Slekten Abulia Fairmaire, 1896 Slekten Batobius Fairmaire & Germain, 1863 Slekten †Bertinotus Kirejtshuk & Nel, 2009 Slekten Brasilaccoderus Pollock, 2006 Slekten Cladobradus Pic, 1918 Slekten Cleodaeus Champion, 1889 Slekten Conomorphinus Champion, 1889 Slekten Conomorphus Champion, 1889 Slekten Diegoa Fairmaire, 1899 Slekten †Europoeurypus Alekseev, Bukejs & Pollock, 2020 Slekten Eurypinus Pic, 1921 Slekten Eurypus Kirby, 1818 Slekten Falsopedilus Pic, 1924 Slekten †Glesoconomorphus Alekseev, Pollock & Bukejs, 2019 Slekten Grammatodera Champion, 1916 Slekten Lacconotus LeConte, 1862 Slekten Loboglossa Solier, 1851 Slekten Madrasiindus Pic, 1911 Slekten Mastilius Fairmaire, 1901 Slekten Microconomorphus Pic, 1917 Slekten Mimophyscius Pic, 1935 Slekten Mycteromimus Champion, 1917 Slekten Omineus Lewis, 1895 Slekten Phaeogala Fairmaire, 1896 Slekten Physciolagria Pic, 1930 Slekten Physcius Champion, 1889 Slekten Physiomorphus Pic, 1917 Slekten Stictodrya Champion, 1917 Slekten Stilpnonotus Gray, 1832 Slekten Thisias Champion, 1889 Slekten Thisiomorphus Pic, 1931 Slekten Trichosalpingus Blackburn, 1891 == Eksterne lenker == (en) Eurypinae hos Fossilworks (en) Kategori:Eurypinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Eurypinae – detaljert informasjon på Wikispecies

Eurypinae er en artsfattig underfamilie av biller knyttet til død ved.

https://no.wikipedia.org/wiki/Anthicinae

2023-02-04

Anthicinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1825', 'Kategori:Sandbiller']

Sandbiller (Anthicinae) er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Sandbiller (Anthicinae) er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Små til middelsstore (1,2 – 7 mm) biller, kroppen tydelig oppdelt i hode, bryst og bakkropp med markerte innskjæringer mellom. På farge er de oftest brunlige eller svarte, dekkvingene har ofte lysere flekker eller tverrbånd. Oversiden er fint og sparsomt hårete. Hodet er stort og gjerne mer eller mindre firkantet. Fasettøynene er ganske små og runde. Antennene er 11-leddete, ganske lange og mer eller mindre trådformede. De ytterste leddene kan være sterkt forlengede. Bakerst er hodet kraftig innsnevret, og disse billene har en tydelig, smal "hals", noe som er karakteristisk for familien. Brystskjoldet (pronotum) er temmelig lite, høyst så bredt som hodet og minst så langt som bredt. Ofte er det timeglass-formet sett ovenfra. Hos slekten Notoxus har pronotums fremkant en skjeformet utvekst som nesten dekker hodet sett ovenfra. Dekkvingene er mye bredere enn pronotum, parallellsidige eller ovale, tydelig punkterte, men vanligvis uten markerte punktrekker. Beina er temmelig lange og slanke, men lårene er ofte fortykkede. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. På alle beina er det nest ytterste fotleddet tolappet. == Levevis == Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Anthicinae Lacordaire, 1825 Stammen Anthicini Lacordaire, 1825 Slekten Acanthinus LaFerté-Sénectère, 1849 Slekten Amblyderus LaFerté-Sénectère, 1849 Slekten Anthicomorphus Lewis, 1895 Slekten Anthicus Paykull, 1798 - i Norge: Anthicus antherinus (Linnaeus, 1761) Anthicus ater (Panzer, 1796) Anthicus bimaculatus (Illiger, 1801) Anthicus flavipes (Panzer, 1797) Anthicus sellatus (Panzer, 1797) Slekten Baulius Casey, 1895 Slekten Clavicollis Marseul, 1879 Slekten Cordicollis Marseul, 1879 - i Norge: Cordicollis gracilis (Panzer, 1797) Cordicollis instabilis (Schmidt, 1842) Slekten Cyclodinus Mulsant & Rey, 1866 Slekten Euvacusus Casey, 1904 Slekten Floydwernerius Telnov, 2007 Slekten Formicilla LeConte, 1851 Slekten Hirticollis Marseul, 1879 Slekten Hirticomus Pic, 1894 Slekten Ischyropalpus LaFerté-Sénectère, 1849 Slekten Leptaleus La Ferté-Sénectère, 1849 Slekten Leptanthicus Werner, 1958 Slekten Malporus Casey, 1895 Slekten Nitorus Telnov, 2007 Slekten Omonadus Mulsant & Rey, 1866 - i Norge: Omonadus floralis (Linnaeus, 1758) Omonadus formicarius (Goeze, 1777) Slekten Pseudocyclodinus Telnov, 2003 Slekten Pseudoleptaleus Pic, 1901 Slekten Sapintus Casey, 1895 Slekten Stricticollis Marseul, 1879 Slekten Tanarthrus LeConte, 1851 Slekten Tenuicomus Pic, 1894 Slekten Vacusus Casey, 1895 Slekten Yunnanomonticola Telnov, 2002 Stammen Endomiini Slekten Endomia LaPorte de Castelnau, 1840 Stammen Formicomini Slekten Andrahomanus Pic, 1903 Slekten Anthelephila Hope, 1833 Slekten Chileanthicus Werner, 1966 Slekten Stenidius La Ferte-Senectere, 1847 Stammen Microhorini Slekten Aulacoderus La Ferte-Senectere, 1849 Slekten Falsophilus Kejval, 2015 Slekten Liparoderus La Ferté-Sénectère, 1849 Slekten Microhoria Chevrolat, 1877 Slekten Neocrohoria Telnov, 2019 Stammen Notoxini Slekten Hypaspites Ogilby, 1891 Slekten Leptoprion Myannil & Zaslavskaja, 1985 Slekten Mecynotarsus LaFerté-Sénectère, 1847 Slekten Notoxus Geoffroy, 1762 - i Norge: Notoxus monoceros (Linnaeus, 1761) Slekten Plesionotoxus Chandler, 1978 Slekten Pseudonotoxus Pic, 1899 Slekten Squamanotoxus Chandler, 2001 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (no) Anthicinae hos Artsdatabanken (sv) Anthicinae hos Dyntaxa (en) Anthicinae hos Fauna Europaea (en) Anthicinae hos Fossilworks (en) Anthicinae hos ITIS (en) Kategori:Anthicinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Anthicinae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Sandbiller (Anthicinae) er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Nothing_But_the_Truth

2023-02-04

Nothing But the Truth

['Kategori:Pekere']

Nothing But the Truth har flere betydninger: Nothing But the Truth (film, 1920) Nothing But the Truth (film, 2008)

Nothing But the Truth har flere betydninger: Nothing But the Truth (film, 1920) Nothing But the Truth (film, 2008)

Nothing But the Truth har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/The_Moonstone

2023-02-04

The Moonstone

['Kategori:Pekere']

The Moonstone har flere betydninger: The Moonstone (1909) The Moonstone (1915)

The Moonstone har flere betydninger: The Moonstone (1909) The Moonstone (1915)

The Moonstone har flere betydninger:

https://no.wikipedia.org/wiki/Copobaeninae

2023-02-04

Copobaeninae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1863', 'Kategori:Sandbiller']

Copobaeninae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Copobaeninae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Middelsstore, avlange, blanke, rødbrunlige sandbiller. Antennene er trådformede og tynne. == Levevis == Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. == Utbredelse == Artene er utbredt i det sørlige Sør-Amerika. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Copobaeninae Abdullah, 1969 Slekten Copobaenus Fairmaire & Germain, 1863 Copobaenus argentinensis Abdullah 1969 Copobaenus nobilis Fairmaire & Germain, 1863 Copobaenus ruficeps Pic, 1950 Copobaenus tristis Fairmaire & Germain, 1863 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Copobaeninae hos Fossilworks (en) Copobaeninae hos ITIS Copobaeninae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Copobaeninae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eurygeniinae

2023-02-04

Eurygeniinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Sandbiller']

Eurygeniinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Eurygeniinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Middelsstore (opptil 18 millimeter, dermed de største i familien Anthicidae), avlange, blanke, gråbrunlige sandbiller. Antennene er trådformede og tynne. == Levevis == Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. == Utbredelse == Artene er utbredt i alle verdensdeler, med flest arter i den Nye verden og Australia. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Eurygeniinae LeConte, 1862 Stammen Eurygeniini Slekten Abdullahia Abdullah, 1968 Slekten Atenizodes Gilmour, 1968 Slekten Bactrocerus LeConte, 1866 Slekten Cadogenius Heller, 1918 Slekten Diacalla Pascoe, 1863 Slekten Duboisius Abdullah, 1961 Slekten Egestrina Champion, 1916 Slekten Eurygenius LaFerté-Sénectère, 1849 Slekten Leptoremus Casey, 1904 Slekten Macratriomima Champion, 1916 Slekten Mastoremus Casey, 1895 Slekten Micreurygenius Pic, 1942 Slekten Neoeurygenius Abdullah, 1963 Slekten Neostereopalpus Abdullah, 1967 Slekten †Oisegenius Kirejtshuk & Nel, 2008 Slekten Pergetus Casey, 1895 Slekten Pogonoceromorphus Pic, 1921 Slekten Pseudobactrocerus Abdullah, 1963 Slekten Quadrius Abdullah, 1964 Slekten Retocomus Casey, 1895 Slekten Riettius Abdullah, 1964 Slekten Stereopalpus LaFerté-Sénectère, 1849 Slekten Steriphodon Abeille de Perrin, 1895 Slekten Telesinus Fairmaire, 1903 Stammen Ictistygnini Borchmann, 1937 Slekten Diacallina Champion, 1916 Slekten Egestria Pascoe, 1871 Slekten Egestriomima Champion, 1916 Slekten Ictistygna Pascoe, 1866 Slekten Ictistygnina Champion, 1916 Stammen Mitraelabrini Slekten Mitraelabrus Solier, 1969 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Eurygeniinae hos Fossilworks (en) Eurygeniinae hos ITIS (en) Kategori:Eurygeniinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Eurygeniinae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Eurygeniinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Hverven

2023-02-04

Sigurd Hverven

['Kategori:Artikler hvor beskjeftigelse hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor utdannet ved hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biografistubber', 'Kategori:Fødsler 17. april', 'Kategori:Fødsler i 1991', 'Kategori:Menn', 'Kategori:Norske filosofer', 'Kategori:Norske forfattere', 'Kategori:Små stubber', 'Kategori:Stubber 2023-01']

Sigurd Hverven (født 17. april 1991) er en norsk forfatter og filosof. Han har en doktorgrad i filosofi fra NTNU. I 2018 utga Hverven boken Naturfilosofi. I 2023 kom boken Ville verdier: Naturfilosofi i menneskets tidsalder. Hverven var også blant redaktørene av debattbøkene Ingen mennesker er født frie (2017) og Markedsmennesker (2020).Hverven bor i Drammen.

Sigurd Hverven (født 17. april 1991) er en norsk forfatter og filosof. Han har en doktorgrad i filosofi fra NTNU. I 2018 utga Hverven boken Naturfilosofi. I 2023 kom boken Ville verdier: Naturfilosofi i menneskets tidsalder. Hverven var også blant redaktørene av debattbøkene Ingen mennesker er født frie (2017) og Markedsmennesker (2020).Hverven bor i Drammen. == Referanser ==

Sigurd Hverven (født 17. april 1991) er en norsk forfatter og filosof.

https://no.wikipedia.org/wiki/Riget

2023-02-04

Riget

['Kategori:Artikler hvor medvirkende hentes fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler med filmlenker fra Wikidata', 'Kategori:Bodilprisen for beste danske film', 'Kategori:Danske TV-serier fra 1990-årene', 'Kategori:Danske dramaserier', 'Kategori:Danske komiserier', 'Kategori:Danske miniserier', 'Kategori:Grøsser-serier', 'Kategori:Sider med referanser fra utsagn', 'Kategori:TV-produksjoner på DR']

Riget er en dansk miniserie på åtte episoder som gikk på DR i 1994. Seriens handling er lagt til det danske Rigshospitalet hvor det skjer en rekke merkelige og bisarre hendelser. Serien er skapt av Lars von Trier og er en sjangerblanding mellom komedie, grøsser, drama og såpeopera. Mesteparten av serien er filmet med håndholdt og ustødig kamera. Bildekvaliteten er kornete, og klippingen er grov. Alt dette er gjort bevisst for å få frem en uhyggelig stemning. Serien fra 1994 gikk på NRK1 i 1996. Den ble i 1997 etterfulgt av Riget II. I 2020 ble det kjent at Lars von Trier planla en tredje sesong med arbeidetstittel Riget Exodus. Den tredje serien hadde premiere høsten 2022, og arbeidstittelen ble beholdt.

Riget er en dansk miniserie på åtte episoder som gikk på DR i 1994. Seriens handling er lagt til det danske Rigshospitalet hvor det skjer en rekke merkelige og bisarre hendelser. Serien er skapt av Lars von Trier og er en sjangerblanding mellom komedie, grøsser, drama og såpeopera. Mesteparten av serien er filmet med håndholdt og ustødig kamera. Bildekvaliteten er kornete, og klippingen er grov. Alt dette er gjort bevisst for å få frem en uhyggelig stemning. Serien fra 1994 gikk på NRK1 i 1996. Den ble i 1997 etterfulgt av Riget II. I 2020 ble det kjent at Lars von Trier planla en tredje sesong med arbeidetstittel Riget Exodus. Den tredje serien hadde premiere høsten 2022, og arbeidstittelen ble beholdt. == Handling == På Rigshospitalet i København er den gamle pasienten Sigrid Drusse (Kirsten Rolffes) innlagt. Drusse får høre noen merkelige lyder i sykehusets heissjakt. Lydene kommer fra et gråtende barn. Dette viser seg å være et spøkelse av en ung jente med navn Mary. Drusse forsøker å hjelpe Mary til himmelen, slik at hun slipper å leve et forbannet liv som et gjenferd. Serien har en rekke andre hendelser og sidefortellinger. Blant andre personer vi møter i serien, er den svenske overlegen Stig Helmer (Ernst-Hugo Järegård). Han forsøker å kvitte seg med en rapport som kan sette hans legekarriere på spill. Han har nemlig gjort ungjenta Mona til en «hjernedød snørrunge», som han selv sier. == Roller == == Oppfølgere == Trier og Arnfred regisserte også Riget II fra 1997. Allerede på 1990-tallet var det meningen at de skulle ytterligere en oppfølger, men ettersom skuespiller Ernst-Hugo Järegård døde i 1998, ble prosjektet lagt på is. Seriens andre hovedrolleinnehaver, Kirsten Rolffes, døde i 2000, og følgelig ble det lenge ansett at det var lite sannsynlig at det ville komme en tredje sesong. Høsten 2022 hadde imidlertid Riget Exodus premiere.Stephen King har laget en amerikansk nyinnspilling av Riget. == Referanser == == Eksterne lenker == (en) Riget på Internet Movie Database (no) Riget hos Filmfront (da) Riget i Danmark Nationale Filminstitut (fr) Riget på Allociné (en) Riget på AllMovie (en) Riget på Turner Classic Movies (en) Riget på Rotten Tomatoes Riket hos Den danske film database

Riget II er en dansk TV-serie fra 1997 regissert av Lars von Trier og Morten Arnfred. Den er en oppfølger til de samme regissørenes kultserie Riget fra 1996, og ble i 2022 etterfulgt av en tredje sesong med tittelen Riget Exodus.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ischaliinae

2023-02-04

Ischaliinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1860', 'Kategori:Sandbiller']

Ischaliinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Ischaliinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Middelsstore, avlange, blanke, gulbrunlige sandbiller, dekkvingenes midtparti svart. Antennene er trådformede og tynne. == Levevis == Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. == Utbredelse == Artene er utbredt i alle verdensdeler, med flest arter i den Nye verden og Australia. == Systematisk inndeling == Gruppen blir ofte regnet som ene gene familie, Ischaliidae. Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Ischaliinae Blair, 1920 Slekten Ischalia Pascoe, 1860 Underslekten Eupleurida LeConte, 1862 Ischalia acco Satô & Ohbayashi, 2001 Ischalia aptera Gusakov & Telnov, 2007 Ischalia arakii Satô, 2003 Ischalia arisana Kôno, 1935 Ischalia brachyptera Nikitsky, 1994 Ischalia californica Van Dyke, 1938 Ischalia costata (LeConte, 1861) †Ischalia dohnaturris Bukejs, 2017 Ischalia kunashirica Nikitsky, 1994 Ischalia latemarginata Ohbayashi & Tôyama, 2004 Ischalia luteolineata Pic, 1912 Ischalia martensi Paulus, 1972 Ischalia nigrovittata Pic, 1940 Ischalia nepalensis Paulus, 1972 Ischalia patagiata Lewis, 1879 Ischalia sichuanensis Young, 2008 Ischalia suturalis Blair, 1912 Ischalia takane Saitô, 1994 Ischalia tsuyukii Ohbayashi & Tôyama, 2004 Ischalia uenoi Satô, 1990 Ischalia vancouverensis Harrington, 1892 Underslekten Ischalia (i snever forstand) Ischalia akaishi Telnov & Barclay, 2019 Ischalia anhuiensis Kazantsev & Young, 2011 Ischalia apicalis Pic, 1912 Ischalia aposana Saitô, 2002 Ischalia atricornis Pic, 1938 Ischalia basalis Waterhouse, 1877 Ischalia blairi Pic, 1912 Ischalia bryanti Blair, 1914 Ischalia caerulea Telnov, 2007 Ischalia chinensis Young, 1976 Ischalia dimidiata Blair, 1920 Ischalia dohertyi Telnov & Barclay, 2019 Ischalia fischeri Young, 2008 Ischalia gialaiensis Young, 2008 Ischalia indigacea Pascoe, 1860 Ischalia lama Kazantsev & Young, 2011 Ischalia microps Telnov & Barclay, 2019 Ischalia montana Young, 2014 Ischalia philippina Blair, 1920 Ischalia sasajii Satô & Ohbayashi, 2001 Ischalia semai Telnov & Barclay, 2019 Ischalia sumaoi Satô, 2002 Ischalia yasuakii Satô, 2002 †Ischalia youngi Alekseev & Telnov, 2016 Ischalia zetteli Satô, 2002 Underslekten Nitidischalia Young, 2011 Ischalia barclayi Young, 2011 Underslekten Telnovia Bukejs, 2017 †Ischalia danieli Bukejs, 2017 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Ischaliinae hos Fossilworks (en) Ischaliinae hos ITIS Ischaliinae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Ischaliinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/2023_i_Indonesia

2023-02-04

2023 i Indonesia

['Kategori:2020-årene i Indonesia', 'Kategori:2023 etter land', 'Kategori:2023 i Indonesia', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata']

Begivenheter i året 2023 i Indonesia. Indonesia ligger i Sørøst-Asia, og er verdens fjerdes største land, målt etter innbyggertall.

Begivenheter i året 2023 i Indonesia. Indonesia ligger i Sørøst-Asia, og er verdens fjerdes største land, målt etter innbyggertall. == Statsledere == == Hendelser == 7. januar – Oksibilkonflikten startet: Separatistbevegelsen West Papua National Liberation Army innledet en serie med angrep mot Bintang Mountains Regency i provinsen Highland Papua. 10. januar – et jordskjelv på 7,5 - 7,6 på Richters skala inntraff på havbunnen ved Tanimbarøyene, én dykker mistet livet. == Planlagte hendelser == == Sport == VM i basketball for menn 2023 arrangeres i Indonesia, Japan og Filippinene Liga 1 2022–23, Indonesias toppdivisjon i fotball World Beach Games 2023 == Referanser ==

__NOTOC__

https://no.wikipedia.org/wiki/Oslo_milj%C3%B8pris

2023-02-04

Oslo miljøpris

['Kategori:Artikler med offisielle lenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Miljøvern i Norge', 'Kategori:Norske priser', 'Kategori:Priser og utmerkelser i Oslo']

Oslo miljøpris er en årlig pris som deles ut av Oslo kommune for innsats omkring bymiljøet. Den er blitt delt ut siden 1998, da med navnet Oslo bymiljøpris i løpet av Bymiljøkonferansen som markerte Verdens miljødag. Prisen byttet navn til Oslo miljøpris i 2009, og utdelingen finner sted under en seremoni i Oslo rådhus. Oslo miljøpris deles ut av byråden for miljø og samferdsel. Bymiljøetaten er ansvarlig for gjennomføringen av prisutdelingen.

Oslo miljøpris er en årlig pris som deles ut av Oslo kommune for innsats omkring bymiljøet. Den er blitt delt ut siden 1998, da med navnet Oslo bymiljøpris i løpet av Bymiljøkonferansen som markerte Verdens miljødag. Prisen byttet navn til Oslo miljøpris i 2009, og utdelingen finner sted under en seremoni i Oslo rådhus. Oslo miljøpris deles ut av byråden for miljø og samferdsel. Bymiljøetaten er ansvarlig for gjennomføringen av prisutdelingen. == Kategorier == Oslo miljøpris deles ut i tre kategorier: «Årets frivillige organisasjon»: deles ut til en frivillig organisasjon som har gjort en ekstraordinær innsats for Oslomiljøet. Organisasjonen har stått på, lagt ned et stort arbeid og gjort en betydelig innsats for en grønnere hovedstad. Organisasjonen viser at det nytter å engasjere seg i frivillig arbeid. «Årets grønne innbygger»: deles ut til en person som har gjort en ekstraordinær innsats for å leve mer grønt i hverdagen. Personen har dessuten engasjert familie og venner og fått de med på å leve grønnere. Rett og slett et grønt forbilde. «Årets grønne selskap»: deles ut til en privat næringsvirksomhet som har gjort en ekstraordinær innsats for Oslomiljøet. Bedriften har satset og bidratt betydelig til miljøhovedstaden Oslo, og er et godt eksempel for andre selskaper.Prisvinnerne mottar 50 000 kroner hver i premie. Alle prisvinnere får et innrammet diplom. Alle innbyggere kan sende inn forslag til kandidater til Oslo miljøpris via Oslo kommunes nettsider. == Vinnere == === Oslo bymiljøpris (1998–2008) === 1998: Boris Hansen, Manglerud Hederlig omtale til Åsen Voksenopplæringssenter, Friluftssentralen i Gamle Oslo og Akers Avis Groruddalen1999: Tor Holtan-Hartwig, Nordstrand Hederlig omtale til Grunerløkka Miljøkorps og Savo AS2000: Stiftelsen Holmlia Nærmiljø og Bydel Søndre Nordstrand Hederlig omtale til Elin Tyse og Peppes Pizza2001: Bydel Grefsen-Kjelsås Hederlig omtale til Nils Ranheim, Stovner Selskabet for Oslo Byes Vel og Gamlebyen skole 2002: Lutvann skole og Toyota Sentrum AS – Lutvann skole, for lokalt, nasjonalt og internasjonalt banebrytende pedagogikk i deres uteskolevirksomhet; Toyota Sentrum AS som et forbilde på miljøarbeid; de er bl.a. miljøfyrtårnsertifisert og svært gode på kildesortering. 2003: Østensjøvannets venner – fordi de i 15 år hadde arbeidet for vern og miljøriktig forvaltning av Østensjøvannet, samt spredning av kunnskap om Østensjøvannets miljøverdier. 2004: Øyafestivalen – som en nasjonal spydspiss som miljøvennlig festivalarrangør. De gir også publikum mulighet til å ta miljøansvar gjennom praktisk handling. Hederlig omtale til Matvarehuset Ultra Stovner og Sagene Samfunnshus 2005: Naturvernforbundet i Oslo og Akershus Hederlig omtale til Vann- og avløpsetaten og Friluftsetaten2006: Hotellkjeden Scandic Hederlig omtale til Østmarkas venner, Gamle Oslo Servicesentral og Kim Halvor Hartvig2007: Oslo Elveforum og Sigurd Tønsberg – for å ta vare på det blågrønne Oslo og innsatsen for sikring og gjenåpning av elver og bekker i byggesonen. Hederlig omtale til Ullern videregående skole, for bredt og godt arbeid med miljøfyrtårnsertifisering, organisert gjennom elevrådet, og til Cultura Bank, fordi de hadde forpliktet seg til at innskudd skulle lånes ut til prosjekter som er samfunnsnyttige, respekterer menneskerettighetene, og ivaretar miljøhensyn. 2008: Bydelsrusken i Bydel Grünerløkka – for etablering (2002) og drift av mini-gjenbruksstasjon i Sofienbergparken Hederlig omtale til Eivind Bødker, for hans innsats for bymiljøet i Oslo, og til Thon Hotels Oslo, for å ha miljøsertifisert alle sine 13 hoteller i Oslo. === Oslo miljøpris (2009–) === 2009: Bilkollektivet BA – for å tilby et alternativ til innbyggere i Oslo som ikke ønsker å eie egen bil. Hederlig omtale til Ivar Holtan og Kristina Bjureke: «to ildsjeler som med kunnskap og stor innsats har mobilisert for å bekjempe problematiske fremmede planter i Oslo».2010: Frederica Miller, Gaia arkitekter – «som i over 30 år har glødet og arbeidet for å få økologi innarbeidet som en naturlig del av arkitektfaget». Hederlig omtale til Stein Stoknes, «for å realisere Oslos første passivhus», og til Siri Haavie, for hennes «innsats for å øke bevisstheten og bevare skole- og parsellhager i Oslo».2011: Lønnealléen borettslag, Nordstrand Vel og Johannes Løken – for deres «innsats for å gjøre Oslos boliger Oljefri» Hederlig omtale til Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, som «de første som prøvde en sak etter miljøinformasjonsloven for rettsvesenet», og til Dragen juniorklubb, for klubbens «fokus på miljøriktig forbruk, innkjøp og resirkulering» 2012: Line – «for pionerprosjektet med landstrøm til skipene sine når de ligger til kai i Oslo» Hederlig omtale til Jørgen Randers, «for hans store engasjement og hans viktige stemme i miljø- og klimakampen», og til Friends Fair Trade, «som gir byens forbrukere enklere tilgang til rettferdige og økologiske varer» 2013: Geitmyra matkultursenter for barn – for senterets «arbeid med å lære barn om maten de spiser og bærekraftig matproduksjon» Hederlig omtale til Trine Johnsen, «for hennes innsats i for elveadopsjon og engasjement for å ivareta Oslos blågrønne struktur», og til Ole Jakob Johansen, som «initiativtaker og prosjektleder til biogassanlegget på Bekkelaget som produserer drivstoff basert på avløpsslam» 2014: EVO Elsykler – for selskapets «satsning på elsykler som erstatning for transport med personbil» Hederlig omtale til Anne Dubrau, «for å være en pådriver og pioner for lokale miljøtiltak i Oslo. Hun står bak Epleslang», og til BYBI, MAJOBO og Kompass & Co, «som gjennom samarbeid med mange aktører realiserer gode miljøprosjekter» 2015: Bondens marked – «for å gjøre lokal, kortreist mat tilgjengelig for Oslos befolkning» Hederlig omtale til FutureBuilt, «for å utvikle klimavennlige bygg og byområder gjennom forbildeprosjekter»2016: Matsentralen Oslo – «for å redistribuere overskuddsmat til vanskeligstilte og sikre at store mengder mat som ellers ville blitt kastet blir dermed spist» Hederlig omtale til Lone Jessen og Per Lindberg, «for å være pådriverne for at Langgata 47 er Norges første borettslag med solceller»2017: «Restarters Oslo» – «Initiativtaker Kaja Ahnfelt med samarbeidspartnere arrangerer fiksefester for elektronikk på sentrale møteplasser i byen, der «fiksere» reparerer og vedlikeholder elektronisk utstyr og lærer dem som stikker innom å ta vare på elektronikk i istedenfor å kaste utstyret» Hederlig omtale til «Jobben Oslo», «et arbeidstreningsprosjekt under Frelsesarmeens rusomsorg. Gir dagtilbud til aktive og tidligere rusmisbrukere, med bla.a. skjærgårdstjeneste, gaterydding og gjenbruksverksted»2018: Oslo Natur og Ungdom – for organisasjonens «utrettelige arbeid gjennom 50 år med å engasjere ungdom i miljøsaker som kollektivtilbud, luft- og støyforurensning og klimatiltak. Oslo Natur og Ungdom har også vært en pådriver for samarbeid i miljøsaker mellom ulike typer ungdomsorganisasjoner» Hederlig omtale til Toril Mentzoni, som «startet La Humla Suse i 2013, og siden da har hun gjort en enorm innsats for å sikre humlenes levekår i Norge. Organisasjonen har hatt sitt utspring i Oslo, men er nå i ferd med å bre seg utover i landet», og til Helene Gallis, fordi hun «har gjennom mange år stått i spissen for flere visjonære initiativ som bidrar til å gjøre Oslo både grønnere og varmere. I dag driver hun Nabolagshager, som gjennom kurs, foredrag, arrangementer og innovative prosjekter har spredd både kunnskap og inspirasjon til tusenvis av Oslos innbyggere» 2019: Miljøagentene i Oslo Hederlig omtale : Ekte Vare AS og Tise AS.2020: Klimabrølet, Aslihan Mahmud og Norsk Gjenvinning - Groruddalen Miljøpark2021: Silje Østby Thune, Entra ASA for ombruksbygget KA13 og Sykkelkjøkkenet OsloSilje Østby Thune vant "Årets grønne innbygger" for sin innsats for å plukke søppel fra nabolaget. Hver eneste dag samler hun en pose med søppel - til og fra jobb, til barnehagen eller på vei til butikken. Til datoen hun vant prisen hadde hun plukket over 600 poser med søppel. Eiendomsselskapet Entra ASA, og alle de har samarbeidet med, vant "Årets grønne selskap" for deres renovasjon av bygget Kristian Augusts gate 13 (KA13), hvor de renoverte bygget med 80% brukte materialer. "Årets frivillige organisasjon" gikk til Sykkelkjøkkenet Oslo, som tilbyr gratis, gjør-det-selv-opplæring i sykkelreparasjon. 2022: Heidi Røneid, Northern Playground og Spearos Oslofjord Vinneren av Oslo miljøpris “Årets grønne innbygger” 2022 er vegetarentusiasten og dyrevennen Heidi Røneid, som på eget initiativ har tatt grep for å ta vare på både dyrene og miljøet i Oslo gjennom å starte Oslo Vegetarfestival og sin innsats i Fugleadvokatene. "Årets grønne selskap" gikk til det Oslo-baserte klesmerket Northern Playground. Northern Playground har bygget sitt varemerke ved å snakke om problemene i klesbransjen – overforbruket av klær og tekstiler – og de setter handling bak sine ord ved å tilby livstidsgaranti og reparasjon av sine produkter. Selskapet har også i lang tid tatt til orde for at det skal innføres en miljøskatt, som kan bidra til å ansvarliggjøre hele bransjen. "Årets frivillige organisasjon "gikk til "Spearos Oslofjord" - en fridykkeklubb, som kombinerer en begeistring for dykking, med en begeistring for en ren og levende Oslofjord. Gjennom regelmessige ryddeaksjoner engasjerer organisasjonen bredt, og får med seg lokalmiljøene i Oslo til å fridykke og rydde havbunnen for forsøpling. == Referanser == == Eksterne lenker == Offisielt nettsted

Oslo miljøpris er en årlig pris som deles ut av Oslo kommune for innsats omkring bymiljøet. Den er blitt delt ut siden 1998, da med navnet Oslo bymiljøpris i løpet av Bymiljøkonferansen som markerte Verdens miljødag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Lemodinae

2023-02-04

Lemodinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1991', 'Kategori:Sandbiller']

Lemodinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Lemodinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Middelsstore, avlange, blanke, brunlige sandbiller. Antennene er trådformede og tynne. == Levevis == Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. == Utbredelse == Slektene er utbredt rundt Stillehavet i Australia, Ny-Guinea, Salomonøyene, Polynesia, New Zealand og Chile. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Lemodinae Lawrence & Britton, 1991 Slekten Cotes Sharp, 1877 Slekten Lemodes Boheman, 1858 Slekten Lemodicarmenia Molino-Olmedo, 2017 Slekten Lemodinus Blair, 1913 Slekten Protoanthicus Moore & Vidal, 1991 Slekten Trichananca Blackburn, 1891 Slekten Zealanthicus Werner & Chandler, 1995 == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Lemodinae hos Fossilworks (en) Lemodinae hos ITIS (en) Kategori:Lemodinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Lemodinae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Lemodinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/Macratriinae

2023-02-04

Macratriinae

['Kategori:Artikler med artslenker fra Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Biller formelt beskrevet i 1862', 'Kategori:Sandbiller']

Macratriinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

Macratriinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. == Utseende == Små, avlange, blanke, brunlige til svarte sandbiller. Antennene er trådformede og tynne. == Levevis == Gruppen finnes særlig i regnskog, ofte nær vann. == Utbredelse == Slektene er utbredt i tropiske og subtropiske arter. == Systematisk inndeling == Ordenen biller, Coleoptera Linnaeus, 1758 Underordenen Polyphaga Emery, 1886 Gruppen (infraorden) Cucujiformia Lameere, 1938 Overfamilien Tenebrionoidea Latreille, 1802 Familien sandbiller, Anthicidae Lacordaire, 1825 Underfamilien Macratriinae LeConte, 1862 Slekten Macratria Newman, 1838 - ca. 200 arter, tropisk Slekten Salimuzzamania Abdullah, 1968 - én art, Guatemala Slekten Thambopasta Werner, 1974 - én art, USA == Referanser == == Kilder == Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki. == Eksterne lenker == (en) Macratriinae hos Fauna Europaea (en) Macratriinae hos Fossilworks (en) Macratriinae hos ITIS (en) Kategori:Macratriinae – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons Macratriinae – detaljert informasjon på Wikispecies Telnov, D. Gallery of beetles of the family Anthicidae (Billedgalleri). [1]

Macratriinae er en underfamilie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende.

https://no.wikipedia.org/wiki/St%C3%B8di_stasjon

2023-02-04

Stødi stasjon

['Kategori:Artikler hvor bilde mangler på Wikidata', 'Kategori:Artikler hvor kartmodul mangler koordinater', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1971', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1947', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Rana']

Stødi stasjon på Nordlandsbanen åpnet 10. desember 1947 som holdeplass med kryssingsspor. Statusen ble oppgradert til stasjon 1. januar 1950 og nedgradert til holdeplass igjen 20. august 1967. Holdeplassen mistet persontrafikken 26. mai 1968 og ble nedlagt 1. februar 1971. Den lå nær banens høyeste punkt. For øvrig åpnet et sidespor til Stødi pukkverk i 1948 ved 583,61 km. Dette er nedlagt.Stasjonsbygningen ble tegnet av Bjarne Friis Baastad og var av en type som med varianter er oppført mange steder langs banen, som Hjartåsen, Krokstrand, Holandsvika, Drevvatn, Bolna, Grønfjelldal, Semska og Lønsdal. Den ble revet i 1971. Utover dette omtaler NSBs bygningsregistrering (1993) to vokterboliger med uthus av samme typer som ved Dunderland og Bolna.

Stødi stasjon på Nordlandsbanen åpnet 10. desember 1947 som holdeplass med kryssingsspor. Statusen ble oppgradert til stasjon 1. januar 1950 og nedgradert til holdeplass igjen 20. august 1967. Holdeplassen mistet persontrafikken 26. mai 1968 og ble nedlagt 1. februar 1971. Den lå nær banens høyeste punkt. For øvrig åpnet et sidespor til Stødi pukkverk i 1948 ved 583,61 km. Dette er nedlagt.Stasjonsbygningen ble tegnet av Bjarne Friis Baastad og var av en type som med varianter er oppført mange steder langs banen, som Hjartåsen, Krokstrand, Holandsvika, Drevvatn, Bolna, Grønfjelldal, Semska og Lønsdal. Den ble revet i 1971. Utover dette omtaler NSBs bygningsregistrering (1993) to vokterboliger med uthus av samme typer som ved Dunderland og Bolna. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 132–133. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 3. NSB Arkitektkontoret. s. 75–82. == Eksterne lenker == (no) Stødi stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

| sted = Stødi

https://no.wikipedia.org/wiki/Aunfoss_stasjon

2023-02-04

Aunfoss stasjon

['Kategori:Artikler som mangler etikett på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Trøndelag', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1941', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Grong']

Aunfoss stasjon på Nordlandsbanen (Aune i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedgradert til stoppested i juli 1942. Stoppestedet ble nedgradert til holdeplass 15. juni 1952, og holdeplassen ble nedlagt 1. februar 1971. På Aunfoss stod en enkel stasjonsbygning tegnet av Bjarne Friis Baastad. Den var av samme type som er oppført (ev. i speilvendt versjon eller med andre variasjoner) ved stasjoner som Bjørnstad, Laksfors og Smalåsen på Nordlandsbanen og Hennung på Gjøvikbanen. Bygningen ble oppført i 1939 og er revet.

Aunfoss stasjon på Nordlandsbanen (Aune i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedgradert til stoppested i juli 1942. Stoppestedet ble nedgradert til holdeplass 15. juni 1952, og holdeplassen ble nedlagt 1. februar 1971. På Aunfoss stod en enkel stasjonsbygning tegnet av Bjarne Friis Baastad. Den var av samme type som er oppført (ev. i speilvendt versjon eller med andre variasjoner) ved stasjoner som Bjørnstad, Laksfors og Smalåsen på Nordlandsbanen og Hennung på Gjøvikbanen. Bygningen ble oppført i 1939 og er revet. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 124–125. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 239–244. == Eksterne lenker == (no) Aunfoss stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Aunfoss stasjon på Nordlandsbanen (Aune i planen) åpnet 5. juli 1940 og ble nedgradert til stoppested i juli 1942.

https://no.wikipedia.org/wiki/R%C3%B8ss%C3%A5_stasjon

2023-02-04

Røsså stasjon

['Kategori:Artikler som mangler etikett på Wikidata', 'Kategori:Artikler uten autoritetsdatalenker fra Wikidata', 'Kategori:Bjarne Friis Baastad', 'Kategori:Gudmund Hoel', 'Kategori:Jernbanestasjoner i Nordland', 'Kategori:Jernbanestasjoner nedlagt i 1989', 'Kategori:Jernbanestasjoner på Nordlandsbanen', 'Kategori:Jernbanestasjoner åpnet i 1942', 'Kategori:Nedlagte jernbanestasjoner i Norge', 'Kategori:Samferdsel i Hemnes']

Røsså stasjon på Nordlandsbanen (Korgen i planen) åpnet 20. februar 1942. Den ble nedgradert til holdeplass i juni samme år og oppgradert til stoppested 1. mai 1945. Stoppestedet ble oppgradert til stasjon 15. juni 1953, og denne ble nedgradert til holdeplass 5. november 1967. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år. Stasjonsbygningen — en enkel ekspedisjonsbygning med godshusdel — ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad og oppført i 1942. Den ble revet i 1999. Et uthus tegnet av de samme arkitektene ble revet i 1981. NSBs bygningsregistrering (1993) omtaler også vokterbolig med uthus, som ifølge registreringen skal selges for riving.

Røsså stasjon på Nordlandsbanen (Korgen i planen) åpnet 20. februar 1942. Den ble nedgradert til holdeplass i juni samme år og oppgradert til stoppested 1. mai 1945. Stoppestedet ble oppgradert til stasjon 15. juni 1953, og denne ble nedgradert til holdeplass 5. november 1967. Holdeplassen mistet persontrafikken 1. januar 1989 og ble nedlagt 28. mai samme år. Stasjonsbygningen — en enkel ekspedisjonsbygning med godshusdel — ble tegnet av Gudmund Hoel og Bjarne Friis Baastad og oppført i 1942. Den ble revet i 1999. Et uthus tegnet av de samme arkitektene ble revet i 1981. NSBs bygningsregistrering (1993) omtaler også vokterbolig med uthus, som ifølge registreringen skal selges for riving. == Referanser == == Litteratur == Thor Bjerke, Finn Holom (2004). Banedata 2004. Hamar / Oslo: Norsk Jernbaneklubb / Norsk Jernbanemuseum. s. 128–129. ISBN 82-90286-28-7. Aasmund Dahl, red. (1993). NSBs bygningsregistrering: Trondheim distrikt: Nordlandsbanen. 2. NSB Arkitektkontoret. s. 91–98. == Eksterne lenker == (no) Røsså stasjon i Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase (no) Norsk Jernbaneklubbs stasjonsdatabase: Nordlandsbanen

Røsså stasjon på Nordlandsbanen (Korgen i planen) åpnet 20. februar 1942.