label
stringclasses 2
values | text
stringlengths 27
16.4k
| full_label
stringclasses 2
values | date
stringlengths 19
19
|
---|---|---|---|
0 | Jeg takker statsråden for svaret, som jeg forstår dit hen at statsråden mener at også jegere og jaktrettshavere må rette seg etter rovdyrenes ve og vel. Fordi distriktspolitikk skal ha en høy stjerne hos Regjeringen, vil jeg si at svaret er noe skuffende. Jakt- og opplevelsesturer er for mange en viktig inntektskilde og har flere funksjoner. De aller fleste pløyer store deler av denne inntekten tilbake til naturen i form av bl.a. viltpleie. Det gir dessuten noen arbeidsplasser, bl.a. i jaktoppsyn, som har ført til sterk reduksjon av ulovlig jakt som i en del tilfeller har ført til skadeskyting, med de lidelser dette medfører for dyrene, samt en skjev avskyting. En annen del av overskuddet blir tilført opprustning av gamle koier, setrer og andre boalternativ, som nedlagte boplasser, og nye alternativer, som gapahuker, med en mer primitiv standard. Dermed er dette også et kulturspørsmål. Kan statsråden love at hun skal se ekstra nøye på dette, slik at utmarksinntektene vil bli tilnærmet uforandret? | Fremskrittspartiet | 1999-03-03 00:00:00 |
1 | Jeg takker statsråden for svaret, men kan med én gang si at SV aldri vil akseptere en politikk som går ut på å si opp de folkene som har kvalifikasjoner, og som skal hjelpe dem som trenger kompetanseheving og attføring. Det er nettopp det denne regjeringen har gjort. Jeg tror vi er ved noe av sakens kjerne, ved noe av det som også ble tatt opp i spørrerunden i stad, da statsråden sa at virkelighetsoppfatningen på grasrota i Aetat og i ledelsen er forskjellig. Ja, den er det. Folk som jobber i Aetat, har varslet om dette lenge. De har sagt at de orker ikke mer. De slutter, og noen av dem blir til og med sagt opp. Brukerne har klagd på dette lenge, og sier det er for få folk som kan hjelpe dem. De står i kø og venter i dagevis og timevis og får ikke hjelp. Hvordan har statsråden kunnet konkludere med at det trengs færre folk? Det er det som er konsekvensen av det budsjettet statsråden har lagt fram og anbefalt Stortinget så sterkt å støtte. | Sosialistisk Venstreparti | 2002-05-15 00:00:00 |
0 | Jeg takker for svaret. Jeg er fullstendig klar over problematikken i forhold til Somalia, at det ikke er noe stabilt styre i Somalia. Men det er jo tross alt økonomien som teller. Det er klart at mange av somalierne reiser hjem frivillig, men det er tvangsretur som altså er umulig. Statsråden peker da på at enkelte klanledere, eller krigsherrer, som noen også kaller dem, er til hinder for det. Har det vært et forsøk på å overtale disse klanlederne i forhold til økonomi? I enkelte sammenhenger er det vel mulig, for når disse klanlederne nekter å ta imot mennesker som er tilbakesendt med tvang, er det jo på grunn av økonomi. Er det vurdert, eller kan det vurderes, å gå inn i forhandlinger eksempelvis med lederen i Hawiye, som er den største klanen i Sør-Somalia, eller f.eks. lederen i Somaliland, for eventuelt å bistå gjennom økonomi med prosjekter eller andre tiltak som sørger for at disse klanlederne eller styrende maktene tar tilbake sine egne statsborgere? | Fremskrittspartiet | 2005-01-19 00:00:00 |
0 | Det undrer meg at sosialministeren ennå ikke har klart å ta et standpunkt i denne saken – hvorvidt man ønsker å anke eller vil avfinne seg med den dommen som er avgitt i Oslo Byrett. Mitt neste spørsmål til sosialministeren er todelt: Hvor mye er sosialministeren beredt til å bruke av skattebetalernes penger til å kjøre denne saken videre? Det er det ene. Det andre går på det som det ikke ble svart på i stad: Dersom man velger ikke å anke dommen, at dommen blir stående, vil man da komme med endring i forskriftene slik at også andre firmaer får lov til å bruke sin firmalogo? For det man egentlig gjør, er å innføre et reklameforbud for enkelte bedrifter selv om de ikke bare produserer alkoholholdige drikker. Hoveddelen av vareassortimentet til flere av firmaene som det er snakk om, er nemlig alkoholfrie produkter. | Fremskrittspartiet | 1999-02-03 00:00:00 |
1 | KRL-faget fikk en dårlig start. Faget som skulle være en møteplass for ulike religioner og livssyn og et fag der det skulle skapes dialog, er blitt en plass hvor det er blitt kamp og hvor det er blitt strid. Det er klart at det er veldig uheldig. Det som skjedde etterpå, var at vi gjorde en ny feil, nemlig at vi ikke gikk inn for å gi fullt fritak. Hadde vi gjort det da vi hadde muligheten – og Stortinget har hatt flere muligheter til å endre bestemmelsene, slik at det hadde vært mulig å få fullt fritak, vi har lagt fram forslag flere ganger – tror jeg vi hadde unngått en del av de konfliktene som er knyttet opp til faget, og det hadde vært lettere å utvikle et fag som vi kunne enes om. Så vi har gjort to feil. Det var selve innholdet i faget, og at vi når vi gjorde den feilen, ikke klarte å etablere en ordning med fullt fritak. Men så over til det som er dagens tema, nemlig hvem som skal foreta evalueringen. Jeg er enig med Inge Lønning i at det er ikke grunn til å kritisere statsråden for det som der er gjort. Hadde han gjort det motsatte, hadde han gått imot Forskningsrådets forslag, hadde det vært sterk grunn til å rette politisk kritikk. For jeg synes det ville vært utidig hvis en statsråd overprøvde de faglige råd som kom fra en forskningsinstitusjon. Det som vi kan beklage, er at det var så få som meldte seg til å gjøre dette arbeidet. Det var så få institusjoner som meldte seg, så en hadde ikke flere å velge i. Jeg tror at uansett når de evalueringsrapportene kommer, vil det skapes tvil om det som står der, nettopp fordi det er bestemte miljøer som har gjort dette. Men det må vi leve med. Vår oppgave blir å forsvare forskningsmiljøene og deres integritet, og si at de er uhildet i sine evalueringer. Når det gjelder knutepunktfunksjonen, synes jeg at det er større grunn til å være kritisk til det som er gjort. Det virker litt kunstig, synes jeg, at man har latt Menighetsfakultetet få ansvar for deler av faget. Det virker nesten som et lite grep. I og med at det også er kommet sterke synspunkter fra ulike miljøer på dette, synes jeg at det var uheldig at Menighetsfakultetet fikk denne knutepunktfunksjonen. Jeg skulle nok ønske at dette hadde vært lagt til statlige høyskoler, som har et vesentlig større ansvar for utdanningen av lærere. Så der burde nok statsråden ha ventet, sett dette i en større sammenheng og ikke gjort dette grepet, som jeg føler er gjort. | Sosialistisk Venstreparti | 2000-02-08 00:00:00 |
1 | Statsråden er opptatt av at vi skal over på løsdrift på de fleste områdene. Det gjelder f.eks. dette med storfe/kyr. Man ønsker også å arbeide mot en målsetting om å komme over på løsdrift innenfor hønse- og kyllingproduksjon osv. Men for pelsdyr er det ikke aktuelt med løsdrift. Hva er årsaken til at pelsdyr er unntatt alle andre målsettinger som Regjeringa har i forhold til løsdrift? Er det dyr som har mindre behov for å gå fritt? Er det det som er årsaken, eller er det andre årsaker til at pelsdyr overhodet ikke er vurdert til å kunne gå fritt, slik som alle andre dyr? | Sosialistisk Venstreparti | 2003-06-03 00:00:00 |
1 | Eg vil berre kome med nokre kommentarar til representanten Borghild Tendens innlegg. Ho etterlyste meir fart i satsinga på miljøteknologi. Det er eit område som eg har engasjert meg mykje i og har brukt ein del tid på, så eg tenkte eg for heilskapen si skuld skulle presentere ein del av dei satsingane som no blir gjort på miljøteknologi. Vi har fått på plass eit eige program som ligg på 300 mill. kr i året i støtte til miljøteknologi. Men det er berre ein liten bit. Viss ein tek med det som skjer i Noregs forskingsråd, med Forskningssenter for miljøvennlig energi, viss ein tek med ei rekkje andre program i Innovasjon Norge, er det på desse områda over 1 mrd. kr. I tillegg kjem alt det som skjer gjennom Enova. Men så har eg lyst til berre å ta opp eit punkt som ein veldig ofte gløymer i samband med å satse på klimavennleg teknologi, i samband med satsing på teknologi for miljøvennleg energi, og det er den satsinga som regjeringa no jobbar med, og som vi håpar på å få tilsutning til i Stortinget, nemleg å oppkapitalisere Statkraft, sånn at Statkraft over ein femårsperiode kan bruke 82 mrd. kr på fornybar energi. Det skapar ein enorm marknad for miljøteknologi og er kanskje eit av dei største lyfta vi kan gjere for å styrkje miljøteknologien og skape ein marknad for miljøteknologi, både ved å jobbe her i landet og ved å jobbe internasjonalt. Der har ein gjennom ein aktiv statleg eigarskap verkeleg teke eit enormt lyft for å fremje miljøteknologi. | Sosialistisk Venstreparti | 2010-11-30 00:00:00 |
1 | Også jeg vil takke for en veldig omfattende og innsiktsfull redegjørelse. Jeg er spesielt glad for at utviklingsministeren var så tydelig på at mye av verdens fattigdom skyldes maktstrukturer, og da er det disse maktstrukturene vi må gjøre noe med. Utviklingspolitikken har blitt en viktig del av utenrikspolitikken. Derfor trengs det grundige debatter, også her i Stortinget. Jeg syns det er bra at utviklingsministeren inviterer det sivile samfunnet og organisasjoner til å komme med innspill. Denne åpenheten trengs for at vi skal kunne mobilisere for en politikk som faktisk vil kunne løfte verdens fattige ut av fattigdommen. Det har vært en debatt forut for denne redegjørelsen. Det har ført til at jeg har fått en erkjennelse. Jeg tror at vi trenger årlige utviklingsmeldinger, slik som Stortinget fikk tidligere. På den måten vil vi kunne løfte opp dette viktige politikkområdet, og det kan få den oppmerksomheten og den behandlingen som er nødvendig. Blant de største utfordringene verden står overfor, også utviklingsmessig, er økende militarisering, opprustning og de klimatiske endringene som er skapt av mennesker. La meg først kommentere militær opprustning, som er drevet fram av det militærindustrielle komplekset. Det koster 20 milliarder kr pr. år å skaffe alle mennesker nok reint vann, mat og grunnskole. 20 milliarder kr er 3 pst. av den rike verdens militærutgifter, der USA står for den største delen. Utdanning av én soldat i rike land koster det samme som å gi skolegang til 10 000 barn i et utviklingsland. NATOs og USAs planer om missilforsvar må kritiseres av mange grunner. Det gjør verden farligere, også i et utviklings- og ressursbruksperspektiv. Utviklingsministeren var inne på og gjorde grundig rede for klimaendringene og klimautfordringene. Det er viktig å ta for seg minst to perspektiv. Det ene er at den rike delen av verden står for det aller meste av utslippene, og må dermed også ta det største ansvaret. Det betyr at vi må ta en betydelig del av kutta som vi er forpliktet til, her heime. En slik atferd vil faktisk utløse et ansvar hos f.eks. Kina. Ved å utvikle teknologi her heime, kan vi overføre teknologi til land som har et rettmessig krav på økonomisk vekst, men en vekst som ikke fører til nye utslipp. Fattige land må gjennom miljøbistand få muligheten til å utvikle rein energi, fordi manglende energi rammer spesielt kvinner, og det hindrer utvikling og fattigdomsreduksjon. Men like viktig som tilgang til ekstra rein energi er hjelp til å utbedre og stå imot de klimaødeleggelsene som vil komme uansett. Uten det vil verden oppleve 400 millioner flere fordrevne klimaflyktninger i 2050. Norsk bistand må bidra til overlevelsesstrategier for menneskene, men også for naturen. Lokale tilpasningsstrategier, f.eks. i Afrika, er avhengig av at naturressursene ikke ødelegges, ved f.eks. bygging av store dammer. Olje for utvikling kan være et minefelt hvis det ikke samtidig utvikles klima- og sivilsamfunnskomponenter. Olje for utvikling må samkjøres med handlingsplanen for miljørettet utviklingsbistand og ikke være et redskap for en maktelite som ufortrødent driver videre med korrupsjon, eller for den saks skyld at StatoilHydro skal kunne få større profitt – apropos neste sak som vi skal debattere. Nesten til slutt vil jeg si noe om utviklinga i Palestina. Med egne øyne har jeg nettopp sett hvordan okkupanten Israels grove brudd på menneskerettigheter og internasjonale avtaler, som bygging av separasjonsmuren, bosettinger, konfiskering av land, fører til at bønder ikke får dyrket jorda si og ikke får solgt varene sine, at barn ikke kommer seg til skolen, og at helsetilbudet blir rasert. Flere internasjonale rapporter dokumenterer akkurat dette. Derfor må vi være tydelige på at 40 års okkupasjon er nok. Okkupasjonen må opphøre, for det er den viktigste forutsetningen for utvikling i Palestina og i dette området. Utviklingsministeren var innom Verdensbanken og sa at det er en gammeldags ordning at USA utpeker lederen i Verdensbanken. Det støtter jeg helt og fullt. Det er slik at ledelsen av denne banken må være utpekt på grunnlag av kompetanse, ikke på grunnlag av nasjonalitet. Det var for øvrig viktige perspektiver utviklingsministeren kom med rundt utviklinga av Verdensbanken. | Sosialistisk Venstreparti | 2007-06-08 00:00:00 |
0 | Jeg mener jeg med autoritet kan påpeke når andre tar feil om hvilket standpunkt jeg har. Det betyr ikke at jeg dermed kan påstå at jeg objektivt sett har rett i mine standpunkter. Men jeg må kunne påpeke når andre tillegger meg standpunkter jeg ikke har. Det er noe annet enn det representanten insinuerte. Når det gjelder bompenger, mener Fremskrittspartiet at bompenger med dagens avgiftsnivå på bil er en dårlig måte å finansiere ytterligere veibygging på. Det er fordi vi har et overskudd i statsfinansene som vi låner ut til Tyskland til f.eks. 1,8 pst rente. Istedenfor å finansiere nye veier i Norge med oljepenger skal vi lånefinansiere dem. Kommunalbanken har finansiert 21 bompengeprosjekt i Norge. 97 pst. av den kapitalen kommer fra utlandet. Gjennomsnittsrenten til norske bompengeprosjekter er på 2,9 pst., som er 1,1 pst. høyere enn det vi får når vi låner ut oljepenger. Det er meningsløs politikk. Om det kamufleres som OPS-prosjekter eller som statlig veibygging, som denne regjeringen holder på med, er det uansett en dårlig måte å finansiere veiene på. Jeg er sikker på at den blå regjeringen skal bygge flere veier enn dagens regjering. | Fremskrittspartiet | 2012-10-04 00:00:00 |
0 | Bare siden denne interpellasjonen ble skrevet, har det skjedd mye i Afghanistan og i nabolaget, og i holdningene til viktige allierte. Formålet med interpellasjonen er å engasjere Stortinget i en bred diskusjon om Afghanistan, og ikke minst høre hvordan både utenriksminister og forsvarsminister vurderer situasjonen. Vi har tidligere hatt gode Afghanistan-debatter i Stortinget, og vi har oppnådd enighet om det meste. Men Afghanistan er i endring, og vi må hele tiden vurdere om det vi holder på med, er effektivt og gir resultater. Norsk politikk i forhold til Afghanistan løser ikke alene konflikten. Men Norge deltar aktivt – militært og sivilt. Da er det viktig å forankre politikken i Stortinget og i folket, og søke sammen med nære allierte og finne frem til hva som faktisk virker. Mitt utgangspunkt er et presidentvalg som ikke gikk etter oppskriften. Selv om vi velger ikke å sammenlikne med egne valg, var det alt annet enn godt. Men omsider fikk vi et resultat, og den sittende president fortsetter. Så er det korrupsjonen, som ikke synes å bli mindre, og den får stadig ny næring med store midler som er i omløp i et land som i utgangspunktet er svært fattig. Dernest er det en sikkerhetssituasjon som i deler av Afghanistan langt fra er under kontroll, som skaper utrygghet for den vanlige afghaner, som vanskeliggjør bistandsarbeid, og som nødvendiggjør en stor internasjonal militær tilstedeværelse. Jeg er opptatt av at vi ikke kun ser på Afghanistan isolert, men ser på hele regionen og på forhold som henger sammen, det være seg Kashmir-konflikten, uavklarte grensespørsmål, Talibans treningsleirer i Pakistan – det mangler ikke temaer. Jeg velger i denne interpellasjonen å se på de mer interne spørsmål i Afghanistan, og på hvordan de landene som er engasjert, opptrer. Når vi diskuterer Afghanistan, vil jeg også få frem at bildet er mangfoldig. Det er lysglimt. Det er eksempler på utviklingsarbeid som nytter. Det er håp blant jenter som får skolegang. Det ligger muligheter for økonomisk vekst, med nye veier og bedre telekommunikasjon. La oss også fremheve det som fungerer! Men viktigere er det å endre det som ikke fungerer, og det er det jeg ønsker å utfordre på i dag. Hvilken strategi velger Norge? Hva mener utenriksministeren og forsvarsministeren er veien fremover? Én ting er at våre penger ikke alltid når frem til det de var tiltenkt – alvorligere er det at vi sender ut norske soldater og sivile for å gjøre en jobb i et land der de mest fundamentale retts- og demokratiprinsipper ikke er til stede. Like alvorlig er det jeg vil kalle sviket fra det internasjonale samfunn mot det afghanske folk hvis man ikke skaper orden – orden i form av et kompetent styre i Kabul og i form av en koordinert internasjonal innsats, som er effektiv militært og sivilt, og som fremmer sikkerhet og utvikling for lokalbefolkningen. Nå synes det som om det begynner å bli enighet om noen punkter. Militært er det foreslått å prioritere sikkerheten for den vanlige afghaner fremfor å lete etter Taliban. Manglende sikkerhet medfører mistillit til og frustrasjon over både regjeringen i Kabul og de internasjonale styrkene. En slik omlegging krever imidlertid at alle allierte slutter opp om den, og at de er villige til å gjøre de endringer som er nødvendige for å få dette til. Svært ulike engasjementsregler og svært ulik tilnærming til arbeidet i Afghanistan fra ulike lands styrker er skadelig. Visse forskjeller må nok aksepteres, men de må ikke lage vansker for den vedtatte strategi. Det er et mål å gjøre den afghanske nasjonale hær i stand til å avløse internasjonale styrker, men veien frem synes lang. Det er et problem at ikke alle afghanere føler at dette er deres hær, noe som igjen henger sammen med at ikke alle som oppholder seg i det vi i dag kaller Afghanistan, har en følelse av at Afghanistan er deres land. Når det gjelder den sivile utvikling, er bildet blandet. Men det preges for mye av korrupsjon og av manglende sikkerhet. Nå er vi i en situasjon hvor man har en svekket president, som følge av bl.a. valget. Vi har derfor anledning til å presse. Men presses Karzai for mye, taper han ansikt – han kan miste innflytelse på hjemmebane. Så dette er komplisert. Men vi forventer resultater, og her må alle være tydelige. Et press utenfra skal ikke handle om å påtvinge det afghanske folk en agenda som de ikke er en del av. Men det må også være vår oppgave å se den frustrasjon som mange afghanere nå selv føler over egne myndigheter, som ikke synes å ivareta deres grunnleggende interesser. Derfor kommer det nå viktige beskjeder fra USA og fra andre om at vi må se endring når det gjelder hvordan regjeringen i Kabul håndterer utfordringene. Nederland har truet med å holde igjen bevilgninger. Det er viktig at de allierte nå presser sammen, og ikke etterlater noen tvil i Kabul om hvilke endringer som må skje. Hvis Norge og andre land blir oppfattet som at vi støtter opp under et korrupt styre som ikke leverer, har vi tapt. Da nytter det ikke – uansett hvor mange soldater vi setter inn, eller hvor mye penger vi bruker. Et partnerskap med Afghanistans president og regjering forutsetter at vi har de samme mål, og arbeider for de samme verdier. Men det er også en grunnleggende erkjennelse at endringer i Afghanistan må ønskes – og drives frem – av afghanere. Vi kan bare gi støtte. Vi kan aldri påtvinge en utvikling som ikke er ønsket. Det er ikke bare i Oslo eller i København man venter på Obama. Også Afghanistan venter på at Obama skal tilkjennegi hva som vil være USAs strategi for Afghanistan. Den nøling vi nå ser – og mer eller mindre kontrollerte utspill i ulike retninger – skaper usikkerhet, og det er det siste vi trenger. Det kan være klokt å endre kurs og justere strategien, militært og sivilt. Overfor de krefter vi skal bekjempe i Afghanistan, er det viktig at vi fremstår med en klar og tydelig visjon for engasjementet. Alt annet undergraver arbeidet. For å sette det på spissen: President Bush var en president som handlet først og stilte spørsmål etterpå. I Obama har vi en president som stiller alle de rette spørsmålene, men ikke handler. Dette setter både oss og afghanerne i et dilemma. I den grad det nytter, bør Norges budskap til USA være at vi forventer avklaring om strategi – og beskjed om strategi er enda viktigere enn antall ekstra soldater. Men med en klar strategi, som inkluderer større grad av sikkerhet for den afghanske befolkning, vil ekstra soldater kunne gjøre en forskjell – alt henger sammen med alt. Flere soldater må komme, hvis det er en klar strategi, og en klar strategi inkluderer og forutsetter en partner i Kabul som vi stoler på, og som vi kan jobbe sammen med. Å bistå Afghanistan med utvikling har vært en del av norsk strategi fra første dag. Afghanistan er i dag blant de største mottakere av norske og internasjonale overføringer. Resultatene har ikke stått i forhold til midlene som er brukt, men det er gode historier å fortelle og gode eksempler å trekke frem. Jeg ønsker å trekke frem noe som ser ut til å virke mange steder på landsbygda i Afghanistan. Det er å gi direkte pengestøtte til landsbyer, der lokale ledere tar ansvar for pengene. Så må disse sikre at landsbyen får f.eks. vann, elektrisitet, skole eller helsestasjon. Kutt ut mellommenn – lokale og utenlandske! Det betyr kutt i administrasjonen og at vi fjerner grunnlaget for korrupsjon på et høyere nivå. La landsbyene prioritere! La dem se at utviklingen kommer dem til gode! La dem få eierskap til den lokale skolen, som de har bygget selv! Noen ganger er det enkle ofte det beste. Dette gjør en forskjell i folks liv og bringer dem vekk fra Taliban. Vi så noe av det samme under gjenoppbyggingsarbeidet etter tsunamikatastrofen. De prosjektene som var mest vellykkede, var de som gav pengestøtte direkte til de skadelidende, som så tok ansvar for å bygge opp hjem eller skaffe en ny fiskebåt. I en normalsituasjon forventer vi at alle mennesker klarer å ordne slike oppgaver. Hvorfor skal ikke også menneskene i Afghanistan kunne ta det ansvaret? Hvorfor skal de settes til side mens alle tjenester blir levert? Det handler om å ta mennesker på alvor og bruke de ressurser som faktisk er der. Det viser seg at Taliban vegrer seg mer for å angripe en skole som er bygget lokalt av lokale innbyggere. De mest ekstreme i Taliban tar ikke den type hensyn, men noen gjør det. En grunnleggende utfordring, også for den type utvikling, er mangel på lese- og skriveferdigheter, og det betyr at ethvert engasjement i Afghanistan er langvarig i sin karakter. Men ethvert engasjement må forsvares og ethvert engasjement må vise resultater. | Fremskrittspartiet | 2009-11-17 00:00:00 |
0 | Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren: «Søndag 24. februar d.å. omtalte Aftenposten Sivilombudsmannens rapport om hvordan en rekke funksjonshemmede og psykisk syke opplever sitt forhold til NAV. I rapporten ble det avdekket at saksbehandlere manglet elementær kunnskap om brukernes behov og muligheter, samt at saksbehandlere hadde forutinntatte holdninger om hvordan brukernes helseproblemer innvirket på behov og muligheter. Hva vil statsråden foreta seg for at saksbehandlerne kan sikres elementær kompetanse, slik at brukerne blir møtt på en verdig måte?» | Fremskrittspartiet | 2008-03-05 00:00:00 |
1 | Jeg har to spørsmål på kort tid, så jeg stiller det ene veldig enkelt til statsråd Tord Lien: Hvordan vil statsråd Tord Lien i sin kommunikasjon med oljeselskapene klare å unngå at de tror det finnes en mulighet for omkamp på spørsmålet om områdeløsning «innen 2022» og «snarest mulig»? Hvordan vil Tord Lien gjøre det? Det andre spørsmålet er: Jeg er helt enig med både Marit Arnstad og Ola Elvestuen som sier at vi ikke kunne gjort dette på et senere tidspunkt, for det er jo nettopp nå vi legger følgende føring: «Komiteen ber regjeringen så raskt som mulig legge fram en faglig vurdering fra Oljedirektoratet om hvor raskt kabelforbindelse mellom feltene Krog, Grieg, Aasen og Sverdrup kan etableres, eventuelt om det er mulig å etablere denne allerede fra produksjonsstart». Det ville vært umulig å stille det kravet om ett år, men det er mulig å stille det kravet nå. Så spørsmålet mitt er i forlengelsen av det som Kjell Ingolf Ropstad sa: Hvor raskt – og hvilken tidsplan ser Tord Lien for seg at han skal ha når det gjelder ODs utredning, og vurdering, av kabelforbindelse? | Sosialistisk Venstreparti | 2014-06-12 00:00:00 |
1 | Vi har kunnet lese i innstillingen at regjeringspartienes representanter viser til regjeringens utredning av lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg. Det er en utredning mange har stusset litt over, både fordi det er særs uklart hva slags modell man ser for seg, og fordi det er en tydelig lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg i dagens lovverk. SV har sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmet et forslag i innstillingen som regjeringspartiene har valgt å gå imot, et forslag der vi ber om å klargjøre overfor kommunene at det faktisk eksisterer en slik rett, slik at denne utredningen ikke skal skape forvirring rundt dette. Derfor vil jeg gjerne høre regjeringspartienes begrunnelse for at de oppmuntrer til utredning av en rett som finnes, og ikke vil være med på å klargjøre overfor kommunene at denne retten gjelder i dag. | Sosialistisk Venstreparti | 2014-12-08 00:00:00 |
0 | De representantene som har hatt ordet, vil være kjent med hva som er mitt konstitusjonelle ansvar, det er eierskapsforvaltningen av Statoil. Og jeg har forventninger til at Statoil tar samfunnsansvar, bærekraft, miljø og klimautfordringer på alvor i sin virksomhet og gjør vurderinger rundt disse temaene i de beslutningene de fatter på et overordnet plan. Det gjelder i og for seg også på andre felt, som etikk, som vel må kunne sies å være en del av samfunnsansvaret – som jeg har sagt flere ganger her allerede, jeg tror det var representanten Eidsvoll Holmås som utfordret meg på det. Så har jeg prøvd å ligge på en prinsipiell linje her, men jeg finner allikevel grunn til å gjenta det jeg sa i stad: Reduserer man i perioden 2014–2050 bruken av gass fra halvparten av verdens energiforsyning, som tilfellet er i dag, til en fjerdedel, er det plass til nesten all oljen, også innenfor rammen av togradersmålet. Så er spørsmålet: Kan vi? Ja, Stortinget er suverent, så Stortinget kan vedta hva man vil, men det vil være et brudd på et prinsipp som har vært gjeldende i dette hus i mange tiår, og som har tjent norske skattebetalere svært godt i denne perioden. Og jeg finner igjen grunn til å minne om det enorme eierskapet den norske stat har, og hvor viktig det er for disse verdiene at dette eierskapet forvaltes godt. Det mente den rød-grønne regjeringen var viktig, og det mener også Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen er viktig. Jeg er glad for at de hovedlinjene også har oppslutning fra flertallet i salen fortsatt. | Fremskrittspartiet | 2014-06-05 00:00:00 |
1 | Det er ganske ubehagelig å høre Siv Jensen stå her og si at det vi siterer, er galt. Det er ganske ubehagelig når vi leser ordrett fra programmet, og vi leser ordrett fra merknader i budsjettinnstillingen. Det er klart at dette er korrekte sitater. De er skrevet av og satt inn i den sammenhengen som de er. Det overrasker meg. Jeg blir nesten uvel når de holder på med at dette ikke er korrekt, dette er feil, dette er ikke engang sitert. Jo, dette er riktig sitert. Det er dette Fremskrittspartiet har ment. Så sier jeg: Flott, Fremskrittspartiet har endret standpunkt. Det sa jeg i stad, og som det gode mennesket jeg er, velger jeg å tro at de har endret standpunkt, at dette ikke er noen form for opportunisme. Det gjør jo at trykket framover kan bli enda større på disse spørsmålene. Det er mitt utgangspunkt. Men slutt med å si at vi siterer feil når vi leser opp fra teksten som de selv har skrevet. Så registrerer jeg Bent Høies analyse av årsaken til disse problemene, at det på arbeidstakersiden er konflikter mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner. Jeg vet ikke om det er riktig, og jeg er litt usikker på om analysen er så enkel som Bent Høie sa. Men det som har skjedd – og det overrasker meg at det ikke er registrert – er at Likelønnskommisjonens påvisning av de problemene de reiser, var en del av tariffoppgjøret. Det er kommet inn i tariffoppgjøret, og partene i statsoppgjøret er enige om en protokolltilførsel, og enige om at dette arbeidet skal starte. Det er jo det faktiske forhold, og det er første gang det skjer. Så kan jeg si om dem som regjerte i forrige fireårsperiode, at de klarte ikke å starte en slik prosess. Det som skjer nå, er at vi er i gang med prosessen, og jeg føler meg rimelig trygg på at vi her får en utvikling. Det kan ikke være noen tvil om at skal det skje et eller annet, skal vi få til en løsning, må det skje i tariffoppgjørene. Hvis vi får inn en pott, slik som vi har programfestet – vi har sagt at det trengs en likelønnspott – føler jeg meg rimelig trygg på at tariffoppgjørene framover vil finne en løsning, og at vi vil starte på den veien og den prosessen som vil lede fram til at disse forskjellene som er etablert over en lang periode, vil bli borte og utjevnet. | Sosialistisk Venstreparti | 2009-06-18 00:00:00 |
0 | Av og til blir det sånn at ein høyrer kva som blir sagt, men ein høyrer det ikkje likevel – som representanten Henriksen som seier at Framstegspartiet har vilje, men ikkje vil gjera noko med det. Det har ikkje eg sagt. Eg seier at vi er positive til at dei som jobbar ufrivillig deltid, skal få lov til å jobba meir, men vi ønsker ikkje å gi dei falske forhåpningar ved ikkje å gå grundig nok gjennom noko før vi gjennomfører det – så enkelt, men litt respekt for at vi har tru på det. Andre har tru på å ta ei avgjersle forferdeleg fort, som kanskje ikkje er det beste. Den respekten ønsker eg å få, og eg har ikkje tenkt å stå her og skremma, som enkelte andre representantar gjer. Vi har òg gått inn for ein del tiltak mot sosial dumping, faktisk 19 av 24, men vi har òg andre løysingar som ikkje har fått støtte. Det må vi òg respektera – sånn er politikken – utan at det skal bli sabla ned for det det ikkje er verdt, for å seia det sånn. Så må eg svara på lite grann som ein ikkje heilt forstår, trur eg. Eg òg har vore i arbeidslivet, berre for å ha sagt det, og det er eg veldig glad for. Når det gjeld vikariat, sjukefråvær eller permisjon/svangerskapspermisjon, er det faktisk sånn der ute at ein ikkje alltid får eit namn på blokka – at denne personen skal gå for den og den personen. Ein får ikkje søkarar, og kva gjer ein då? Jo, ein lever frå veke til veke for å få personar inn i dei vaktene. Då blir det ein heilt annan situasjon, og det er den eg er ute etter: Dei må sjekka og finna ut av dette her, sånn at vi gjer det på rett måte, og at vi ikkje blir mange fleire på jobb når han som har vore ute i permisjon, er tilbake. Og då er det økonomien igjen – som få har sagt noko om, men den er eg faktisk litt opptatt av. Arbeidsgivarar har ein økonomi for at dei skal ha ein arbeidsplass. Så vil eg seia: Jo, nokre seier at ein pliktar å ta dei vaktene som arbeidsgivar tilbyr. Ja, det vil stort sett vera helg, natt og kveld. Sosial arbeidsmiljødumping blir det nærmast då, viss ein skal gå på akkord med seg sjølv og ta dei vaktene som er igjen utanom dagvaktene. Det har vi sett, vi som har vore i arbeidslivet. Så til Trettebergstuen som nemnde ei som heitte Rita, som gjekk i 70 pst. stilling, og ikkje fekk ferie. Ja, då har arbeidsgivar forsømt seg. Det er jo snakk om at har ein ei 70 pst. stilling, kjem ein òg inn under ferieloven, ein er innanfor ein hovudtariffavtale, og ein er omfatta av ein arbeidsmiljølov. Ein skal stå på ferieplanen til arbeidsplassen på lik linje med alle andre enten ein har ei 13 pst. eller 100 pst. stilling. Så enkelt er det. | Fremskrittspartiet | 2013-06-04 00:00:00 |
0 | Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål: «Norsk Sykepleierforbund har henstilt til sine medlemmer i sykehus og sykehjem å nekte planlagt overtid. Om dette blir fulgt opp av sykepleierne står vi foran en alvorlig situasjon i helse- og omsorgsvesenet. Hva vil statsråden foreta seg i denne anledning?» | Fremskrittspartiet | 1999-10-27 00:00:00 |
0 | Etter å ha hørt på denne debatten skulle man tro at enkelte i Arbeiderpartiet og Senterpartiet var i opposisjon, for det er stort sett bare statsråden og Myrli som har vært fornøyd med regjeringens satsing på veisektoren. Da jeg hørte på Senterpartiets finanspolitiske talsmann, som var her oppe, lurte jeg på hva slags parti han egentlig representerte, for det var mer kritikk mot regjeringens finanspolitikk enn det var skryt av regjeringens politikk. Men nå er det jo sånn at han vel også er kjent for å være i opposisjon mot regjeringen. Steinar Gullvåg fortalte oss om den fantastiske veistandarden i Vestfold. Hvis Steinar Gullvåg ønsker å ha et glansbilde på veibyggingen til Arbeiderpartiet, er kanskje Vestfold et passe fylke, på størrelse med Mo i Rana. Men selv den størrelsen klarer man ikke å levere en ordentlig veistandard på. Jeg synes ikke det er rare greiene man kommer med. Jeg hadde jo håpet at ambisjonsnivået til Arbeiderpartiet var litt høyere enn å løse veiproblemene i et fylke på størrelse med en kommune i Norge. Men selv det klarer man altså ikke. I valgkampen fortalte en tidligere statsråd fra Senterpartiet at det skulle lukte asfalt i hele Norge. Nå har jeg kjørt mye omkring i Nordland og luktet og luktet, (munterhet i salen) men det er altså ikke mye asfalt å lukte der. Jeg vet ikke om de har glemt hvordan man gjør de greiene der. Janne Sjelmo Nordås fra Senterpartiet var så «utålmodig», fortalte hun. Jeg vil anbefale henne å lære seg én ting, og det er tålmodighet. For med denne regjeringen må man nemlig ha en masse tålmodighet. Jeg har ikke den tålmodigheten som Janne Sjelmo Nordås har. Når man ser på dødstallene i hennes eget fylke, og i hennes egen nabokommune, som stadig setter nye rekorder, hadde ikke jeg hatt samvittighet til å ha den tålmodigheten. Det ble sagt her oppe fra de rød-grønne at man har politisk vilje – sterk politisk vilje, tror jeg det ble sagt – til å bygge veier i dette landet. Problemet er at det er ikke politisk vilje som bygger veier, det er penger over budsjettet. Og det er jo det som mangler. Det ble sagt her at Fremskrittspartiet var imot bompenger, og derfor ble det ikke bygd noen veier her. Skal man dra det videre, kan man kjøre til Sverige og se. Der skulle man ikke tro det var en eneste vei, men der har man altså bygd vei på vei uten bompenger. Så det er mulig, men man må ha vilje, og vilje til å bruke budsjettene for å gjøre det. Det har ikke den rød-grønne regjeringen. | Fremskrittspartiet | 2010-12-08 00:00:00 |
0 | Jeg har den glede å presentere et representantforslag fra representantene Øyvind Korsberg, Kenneth Svendsen, Åge Starheim, Arne Sortevik, Bård Hoksrud og meg selv om en konsekvensutredning av kystriksveiene i Finnmark, Troms, Nordland og Sogn og Fjordane. | Fremskrittspartiet | 2013-03-22 00:00:00 |
0 | Jeg kunne godt tenke meg å høre om statsråden mener at Q-meieriene og Synnøve Finden har en positiv funksjon i meierimarkedet, eller om det bare er Tine for alle pengene, at det er Tine som skal være den store drivkraften i meierimarkedet. I tillegg kunne jeg godt tenke meg å spørre melkebonden Riis-Johansen om han mener at bøndene også kan være tjent med at det kan være flere aktører som ønsker å være avtaker av de produktene som bøndene produserer, eller om bøndene er tjent med en monopoltilstand hvor det bare er én aktør som er interessert i produktene deres. Det kunne være interessant å høre hvilket syn landbruksministeren og melkebonden Riis-Johansen har på det. | Fremskrittspartiet | 2007-03-09 00:00:00 |
1 | Før regjeringen kom med mer penger til barnevernet, ropte Høyre på mer penger til barnevernet. Etter at regjeringen kom med mer penger til barnevernet, sier Høyre at penger ikke spiller noen rolle. Jeg synes det er en i overkant – la meg si – åpenbart tilfeldig tilnærming til et viktig politisk felt. Det trengs både penger og systemendring i barnevernet, og det er igjen verdt å minne om – selv om det er sagt mange ganger i denne sal – at det systemet vi har i dag, og som ifølge representanten Hofstad Helleland har ført til at vi har for mye barnevernsbyråkrati, ble foreslått av den forrige regjeringen Høyre satt i. Vi har gjentatte ganger sagt at vi er åpne for å gjøre endringer i organiseringen av barnevernet. Det jobber statsråd Inga Marte Thorkildsen og regjeringen med. Jeg ser fram til det – og jeg tror det er nødvendig å gjøre endringer – men det er altså ikke sånn at det er denne regjeringen som har laget det systemet som representanten her kritiserer. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-06-15 00:00:00 |
0 | Det er et hovedmål for regjeringens økonomiske politikk å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Skattesystemet er vesentlig for hvor effektivt samfunnets ressurser benyttes. Regjeringen vil redusere det samlede skatte- og avgiftsnivået og prioritere lettelser som kan bidra til vekst og fremtidig velferd. Selskapsskatten er av OECD rangert som mest skadelig for økonomisk vekst, etterfulgt av skatt på personlig inntekt. Å redusere disse skattene, slik regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om, er derfor bra for vekstevnen i norsk økonomi. Budsjettforliket innebærer at samlede skatter og avgifter reduseres med godt og vel 7 mrd. kr påløpt i 2014. Disse lettelsene vil gi større frihet til enkeltpersoner, familier, er bra for næringslivet, norsk eierskap, arbeidsplasser og velferd. Skattesatsen på alminnelig inntekt reduseres til 27 pst., ikke bare for selskaper, men også for lønnsmottakere. Formuesskatten reduseres ved at satsen settes ned og bunnfradraget økes, og arveavgiften fjernes. Vi beskytter skatteinntektene mot skatteplanlegging fra flernasjonale selskap ved å begrense fradraget for gjeldsrenter mellom nærstående selskap. Lavere skattesatser på alminnelig inntekt og formue vil stimulere til arbeid, sparing og investeringer. De vil ha dynamiske virkninger i økonomien. Vi får tilbake noe av skattelettelsen ved at høyere vekst gir høyere skatteinngang. Mellom 10 og 30 pst. av de nevnte skattelettelsene anslås over tid å finne veien tilbake som økte inntekter for det offentlige. I lys av den internasjonale utviklingen må vi forvente behov for endringer i selskapsbeskatningen utover det regjeringen nå iverksetter. Scheel-utvalget skal utrede dette. I utvalgets opprinnelig mandat ble det forutsatt at forslagene skulle være provenynøytrale. Jeg har bedt utvalget vurdere samlede forslag som gir netto lettelser. Opposisjonen setter gjerne vekstfremmende skattelettelser opp mot fordeling og velferd. Jeg mener det er et for snevert perspektiv. Brede skattereduksjoner som stimulerer til sparing, investering og arbeid, har positive virkninger for norsk økonomi og for husholdningene. Den viktigste strategien for å hindre lav inntekt over tid er å sikre høy sysselsetting og robust finansiering av velferdsgodene. Arveavgiften er en urettferdig og unødvendig skatt, som gir forholdsvis lite proveny. Den rammer familieeide bedrifter, men også i høyeste grad helt vanlige mennesker som arver sine foreldre. Mange tilpasser seg arveavgiften. Den rammer derfor skjevt. Fjerningen av arveavgiften er derfor klokt for å ivareta vanlige folks respekt for skatte- og avgiftspolitikken i Norge. Det har vært en del oppmerksomhet om at endringene i inntektsbeskatningen som følge av at arveavgiften fjernes, kan være en ulempe for bøndene. Utslagene for bøndene må ses i sammenheng med at vi i utgangspunktet har mange gunstige skatteregler for landbruket. Noen av disse gunstige reglene får mindre betydning når arveavgiften faller bort. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2014. Skattelettelser er ikke noe politikere gir, men det er folk og bedrifters egne penger vi lar være å ta. Det er enighet i denne salen om et skattefinansiert velferdssamfunn hvor alle bidrar til fellesskapet. Samtidig er vi som politikere forpliktet til å forvalte andre menneskers penger på en best mulig måte. Derfor må vi ha et sterkt fokus på effektivisering, forenkling og avbyråkratisering. Denne regjeringen jobber hver eneste dag med disse spørsmålene. Det er et meget solid skatte- og avgiftsopplegg for 2014 som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om. Det lover godt for kommende samarbeid. Regjeringen vil redusere det samlede skattenivået ytterligere og prioritere vekstfremmende skattelettelser. Det vil, sammen med regjeringens øvrige tiltak for å bedre rammebetingelsene for næringslivet, bidra til sysselsetting, arbeidsplasser og nødvendige skatteinntekter. Arbeid og solide offentlige finanser er avgjørende for god fordeling og fremtidig velferd for alle. Regjeringen vil gjøre de riktige prioriteringene som gir folk svar på de utfordringene de har i hverdagen. Vi prioriterer helse, kunnskap, samferdsel og politi fremfor litt mer til alt. Denne regjeringen vil skape fremtidens Norge. Da må vi legge til rette for vekst, velferd og valgfrihet. | Fremskrittspartiet | 2013-12-05 00:00:00 |
0 | Jeg er glad for det svaret statsministeren nå gav. Jeg vil gjerne følge opp med å si at det vel er viktig at de politiske organer i NATO tar seg av de politiske spørsmål, mens det rent militære om hvorledes de politiske målsettinger skal oppnås, i større grad gjennomføres av de fagmilitære, og at politikere lar være å ha bastante meninger om hvilke typer våpen og styrker som bør benyttes for å nå en politisk målsetting. Det har kanskje vært litt for stor innblanding fra de politiske organer i hvilken bro som skal bombes, og hvilken som ikke skal bombes. Jeg vil spørre statsministeren om han er enig i denne arbeidsfordelingen, og om Norges regjering vil arbeide innad i NATOs politiske organer med noe klarere mandat og målsetting for militære aksjoner. Er målsettingen å bringe Milosovic-regimet ned? Er målsettingen å avvæpne Serbia? Er målsettingen å ødelegge slagkraften til den serbiske hær? Er statsministeren enig i at det kanskje er behov for noe klarere målsettinger for hvilket oppdrag de militære styrker har? | Fremskrittspartiet | 1999-04-14 00:00:00 |
0 | Nei, er svaret på det siste spørsmålet. Vi er overtydde om at vår politikk vil redde busetjinga langs kysten, for fiskebåtane og fiskebruka må liggje langs kysten. Fiskeressursane er langs kysten eller langt til havs, så den saka er grei. Det vi ønskjer, er ei næring som er lønsam, og som kan drive Noreg og norsk fiskerinæring framover. Det kan vi gjere ved at vi løyser litt på snippen. Det merkelege er jo at Arbeidarpartiet ikkje har blitt einig seg imellom. Det kan dei ikkje ha blitt, og så skal ein utgreie og utgreie. Dei gongene då vi tok eit par sjansar på å gjere noko, og så kjørte i gang – det var jo Arbeidarpartiet ekspert på i sin tidlege ungdom, men dei har tydelegvis gløymt det no. No skal dei utgreie, men det er truleg av intern hygiene, fordi ein ikkje har blitt einig om eigen fiskeripolitikk. | Fremskrittspartiet | 2003-06-16 00:00:00 |
0 | Utbyggingen av Snøhvit er starten på en ny epoke for norsk petroleumsvirksomhet. Snøhvit-prosjektet er det første storskala LNG-prosjektet i Norge, noe som vil gi norsk industri og petroleumsvirksomhet både nye utfordringer og ikke minst muligheter for å tilegne seg kompetanse på dette nye og interessante området. Det som imidlertid er det mest interessante med dette prosjektet, er at satsingen på LNG åpner helt nye markeder for norsk gass, markeder som vi fra før av ikke har hatt tilgang til. Gass fra vår sokkel har inntil nå i stor grad vært solgt til de europeiske land, og vært distribuert gjennom rørledninger til kontinentet. LNG-gassen, som etter nedkjøling er i flytende form, vil bli distribuert av spesialskip, og kan derfor – i likhet med oljelaster – i prinsippet bli skipet hvor som helst. Norsk gass kan nå selges og distribueres til store deler av verden, og dette åpner for enorme muligheter for Norge som gassnasjon i fremtiden. Samtidig vet vi at etterspørselen etter LNG er økende på verdensmarkedet, noe som også gjør dette prosjektet økonomisk robust. Store deler av gassen fra Snøhvit-feltet er allerede solgt på såkalte «take or pay»-kontrakter til USA, og det er nettopp USA-markedet, med sitt vekstpotensial, som kan bli et interessant marked for norsk LNG-gass. Gassforbruket i USA er økende. Dette må i større grad enn tidligere dekkes av import, og her er selvfølgelig LNG interessant. Også det spanske markedet vil ta noe av Snøhvit-gassen, da det spanske elektrisitetsselskapet Iberdrola har forpliktet seg til leveranser i 20 år, med muligheter til forlengelse. I tillegg til dette vil Gaz de France og TotalFinaElf, som selv er med i prosjektet, ta ut sine volumer til eget forbruk. På bakgrunn av dette ser det ut til at Snøhvit-prosjektet får god avsetning på gassen i et voksende marked. Det kreves imidlertid en del energi for å få nedkjølt denne gassen til minus 163 grader for å få den flytende. Det er derfor planlagt å bygge et gasskraftverk – eller et energianlegg – for å få kraft til denne prosessen. Dette har selvfølgelig medført en del støy rundt prosjektet, og protestindustrien har som vanlig deltatt med høyt volum. Og som sedvanlig: Jo dårligere sak de har, jo mer støy lager de. Det har vært vurdert såkalt elektrifisering av anlegget, og dette vil i praksis si at anlegget skulle hente kraft fra land. Jeg er tilfreds med at både departementet og komiteen har gått bort fra en slik løsning, og årsaken er åpenbar: Det er fra før av mangel på kraft i innenlandsmarkedet, og dette medfører import av både sterkt forurensende kullkraft og kjernekraft i perioder. En eventuell elektrifisering ville jo forsterket behovet for import, noe som også bekreftes i brev fra statsråden til komiteen. Det planlagte gasskraftverket er derfor den åpenbart beste løsningen for å fremskaffe kraft til Snøhvit-prosjektet. Statsrådens konklusjon når det gjelder gasskraftverket, som jeg for øvrig er helt enig i, er egentlig litt overraskende, da han i gasskraftsakene generelt finner på de utroligste krumspring for å stoppe eller utsette disse. Det er for meg komplett ubegripelig å se noen forskjell på kraft som skal benyttes i Snøhvit-prosjektet, og kraft som brukes ellers i samfunnet. Begge deler vil medføre økt import, all den tid man ikke øker produksjonen. Og til tross for kostnadskrevende enøktiltak og andre dyre luftslott for å endre forbruket kan man slå fast at etterspørselen etter kraft i det norske markedet bare øker. | Fremskrittspartiet | 2002-03-07 00:00:00 |
0 | Først vil jeg fremme det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har, slik at det er gjort. Dokument 8:24 for 2010–2011, som omhandler bøndenes driftsmuligheter og muligheter til å forbedre disse, samt å styrke den private eiendomsretten, er saker som undertegnede og Fremskrittspartiet har hatt stor interesse for i mange år. Jeg tror ikke det er noe annet parti som har hatt disse sakene oppe flere ganger, og derfor tror jeg heller ikke noe annet parti står nærmere bøndenes interesser på disse områdene enn nettopp det Fremskrittspartiet gjør. Situasjonen for det norske landbruk og norske bønder har vel aldri vært dårligere enn nå, på tross av en rød-grønn regjering og en statsråd fra Senterpartiet som sier at de vil ivareta bøndenes interesser. Aldri har så få vært aktive bønder, dvs. som tar ut sin hovedinntekt fra gårdsbruket. Av dem som mottar produksjonstilskudd, som i dag er på ca. 45 000 kr, har kun ca. 12–13 pst. gården som sin hovedinntektskilde, dvs. 90 pst. av sine samlede inntekter. Apropos – dette tallet har vært stadig synkende, og gårdbrukere som gir opp, er det hver dag, selv om antallet er mindre nå enn tidligere. Dette er jo heller ikke noe rart, da det er stadig færre som kan slutte. Svært mye av den dyrkede jorda er i dag leid ut, dvs. ca. 40 pst. av all dyrket jord er leiejord. Fremskrittspartiet ser ingen betenkeligheter med dette når det er en frivillig avtale mellom eier og bruker. Mer skepsis er det når det gjelder framleie av denne jorda. Fremskrittspartiet er redd for at eiers råderett da blir, eller kan bli, forringet. Noe man ellers kan merke seg, er at mye av jorda også er blitt solgt til andre gårder. På 30 år har gårdsbrukene i gjennomsnitt blitt tre ganger så store, og f.eks. kjøttproduksjonen per årsverk er femdoblet. Dette sier noe om hvordan norsk landbruk har blitt forandret de siste årene. Norsk landbruk og alle dets særreguleringer er en hemsko for en sunn og fornuftig utvikling av norsk landbruk. Mens det tidligere var en fordel å være odelsjente eller odelsgutt, er dette nå ikke fullt så gjevt. Ungdommens muligheter til andre spennende yrker er kjempestore, og man har ikke lyst til å jobbe så mye som forrige generasjon gjorde, ofte uten noen nevneverdig form for fritid. Man ønsker også en inntekt som er basert på det man produserer, og mindre på overføringer fra staten. På midten av 1970-tallet utgjorde tilskuddene ca. 50 pst. av gårdens inntekter. I dag er de statlige overføringer mer enn det bonden tar ut i inntekt. Dette bør være til stor ettertanke for de politiske partier som ønsker å regulere alt og gjøre den aktive, dyktige bonden avhengig av statens gavmildhet. Fremskrittspartiet ønsker å gjøre bonden fri fra de norske særreguleringer, som f.eks. makspris på en eiendom. I rettferdighetens navn må vi si at de er blitt noe bedre, men det gjenstår svært mye. I dag fungerer det slik at når kjøper og selger er blitt enige om en pris, og den er over 1,5 mill. kr, skal denne godkjennes av myndighetene. Hvor finner man slike bestemmelser ellers i samfunnet? Du kan investere i hvilken som helst annen næring, eller kjøpe deg hus, hytte, leilighet, etc. uten at myndighetene bryr seg, så lenge du betaler de avgifter som er forbundet med kjøpet. Men vil du her foreta ditt livs investering, og prisen på gården er over 1,5 mill. kr, ja da kan myndighetene stoppe denne frivillige handelen på grunn av for høy pris i forhold til gårdens avkastning. Kanskje ser kjøperen andre og nye muligheter for inntekt som rettferdiggjør handelen, men det tar ikke myndighetene noe hensyn til. Dermed er det ikke noe rart at det er ca. 35 000 landbrukseiendommer som står tomme, men hvor eierne kan tenke seg å selge hvis de får den prisen de ønsker. Jeg tror ikke noen vil selge for en slikk og ingenting det som kanskje flere generasjoner har bygd opp. Da blir det heller stående tomt. Tenk hvilken utvikling det ville vært for mange lokalsamfunn om disse hadde blitt brukt enten hele eller deler av året. Det ville skjedd en oppblomstring for alle: Butikker, bensinstasjoner, velforeninger, idrettslag, skolen, håndverkere – ja, alt og alle ville tjent på dette. Og den som ville tjent mest, ville vært staten. Boplikt skaper mange og unødvendige problemer for relativt mange. For noen år siden arvet en ung gutt – jeg tror han var 11–12 år – en liten gård med relativt små inntektsmuligheter. Han fikk valget mellom boplikt på denne gården eller å selge den. Det sier seg selv at en gutt på denne alderen ikke kan flytte fra sine foreldre. | Fremskrittspartiet | 2011-04-26 00:00:00 |
0 | Jo, Fremskrittspartiet stoler på lokalpolitikerne. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i budsjettforhandlinger med den avgåtte regjering faktisk måtte legge betydelig press, ikke minst på Kristelig Folkeparti, for å få økt overføringene til kommunene slik at de i større grad kunne mestre sine oppgaver. Det var det altså Fremskrittspartiet som sørget for hver gang det ble budsjettenighet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det har jeg lyst til å minne om. Selv om vi har en betydelig grad av tillit til lokalpolitikerne rundt omkring i landet, mener vi også at på grunnleggende velferdsområder, som bl.a. eldreomsorg, bør man ha rett til et likeverdig tilbud enten man bor sør i landet eller nord i landet. Den garantien har man altså ikke så lenge man er prisgitt lokale valg, der man også har muligheten til å bruke pengene på alt annet enn eldreomsorg hvis det er den prioriteringen lokalpolitikerne har. Det må selvsagt lokalpolitikerne stå til ansvar for. Men vi har altså sagt at på så viktige områder som eldreomsorg bør staten overta finansieringsansvaret, for da får man et mer likeverdig tilbud over hele landet. | Fremskrittspartiet | 2005-10-20 00:00:00 |
0 | Det var avslutningen som førte til ønsket om replikk. Veldig kort: Mener statsråden at når man bruker statens penger på å bygge vei, så er det et forbruk? | Fremskrittspartiet | 2009-06-16 00:00:00 |
0 | Jeg er glad for at representanten Løvik fremmet nettopp denne interpellasjonen; det er en viktig sak han tar opp. Det er en kjensgjerning at vi har en skolelovgivning som sier at man skal ivareta de med særskilte vansker, men man skal heller ikke på noen måte glemme de med særskilte evner. Det betyr at også de som «flyter» uansett type undervisning, har krav på noe bedre enn det de får i dag. Det er interessant det statsråden her sier, at Norge har like mange svært flinke elever som andre land i verden. Men dette er en form for defensiv tenkning, for det interessante spørsmålet er: Kunne vi med en bedre differensiering hatt enda flere svært flinke elever, og ville en økning i antallet interesserte, nytenkende svært flinke elever f.eks. ha ført til at vi ikke hadde hatt en situasjon i dag hvor vi mangler rekruttering på nær sagt alle felt, også innenfor forskningen? Dette bør vi faktisk tenke litt på. Så sier statsråden at tilvalgsfag ville gi en mulighet til å få bedre kompetanse. Det er helt riktig, men når vi kommer ut i kommunene, er jo tilvalgsfagadgangen avhengig av lærerkompetanse på den enkelte skole, i den enkelte klasse, og den er også avhengig av den generelle kommunale økonomien, som er de lokale politikernes prioritering, kanskje mer enn det vi sier her inne i salen. For skal det være noen realitet i faglig fordypning på et høyt nivå for elever, så må lærernes kunnskaper stå i forhold til nivået. Det gjør de ikke i veldig mange tilfeller rundt omkring i Norge, og derfor er mulighetene kanskje dårligere for barn med særlige evner enn for dem som har særlige vansker. Jeg sier «kanskje» dårligere, for det er en kjensgjerning at Pedagogisk psykologisk tjeneste i veldig mange kommuner, på tross av det vi vedtok med tanke på heving av kompetansesentrene, ligger med brukket rygg. Jeg tror vi må gå nøyere inn i dette, være villig til å differensiere både for de svake og for de beste på en helt annen måte enn i dag. Men dette kan kanskje medføre at istedenfor å tenke likeverdig opplæring er lik økonomi, så tenker vi likeverdig opplæring er å gi et mangfoldig tilbud – flere typer skoler enn enhetsskolen. | Fremskrittspartiet | 2000-02-08 00:00:00 |
0 | Representanten Sande begynte sitt innlegg nesten som et vekkelsesmøte på Sørlandet – det var selvskryt hele veien – og det kjenner jeg godt til, for jeg kommer fra Sørlandet. Han sier at de tingene som denne regjeringen har gjort, er utrolig bra. Mye av det er bra, men selvskryt kommer rett fra hjertet. Det representanten Sande imidlertid gjorde, var å glemme en del av de tingene som grasrota i Senterpartiet antageligvis har følt når de har vært med på å gi sin tilslutning, f.eks. dette med at Senterpartiet sammen med alle de andre rød-grønne partiene i 2004 lovte å gi tilskudd til småkraftverk. Det var neppe veldig populært. Da den saken var oppe i Stortinget, var det veldig mange senterpartifolk som protesterte. En annen sak som representanten Sande glemte, var debatten om å gi kommunene tillatelse til snøscooterkjøring. Det er også en dårlig sak for Senterpartiet. Arealplanlegging må jo være en veldig dårlig sak. Kommunene er jo blitt fratatt all rett til å drive arealplanlegging, med Senterpartiets velsignelse. Så at man ligger og svever rundt sperregrensen, synes jeg faktisk ikke er rart. Statsråd Ola Borten Moe sa at nå skulle det ikke være mer meldinger på papir, nå skulle det være action, nå skulle det være tiltak. Det er litt rart når man da trekker ut dette med konsekvensanalyse for Lofoten. Der måtte man innhente mer opplysninger selv om man hadde mye. Så liv og lære er ikke helt det samme, det er mer sånn som det egner seg å si. Vi i Fremskrittspartiet vil fremdeles påpeke at en samlet vurdering av energi og industri, sammen med andre faktorer, er noe vi bør ha for å styre dette landet. | Fremskrittspartiet | 2012-12-11 00:00:00 |
1 | Arbeiderpartiet og SV er helt enige når det gjelder synet på kontantstøtten, og jeg tror at det ved neste stortingsvalg meget mulig kan bli flertall for de partiene som er imot kontantstøtte. Jeg tror ikke at skattebetalere flest finner seg i over lang tid at de skal være med på å finansiere et system som er slik at alle som ikke velger barnehageplass til sine barn, uansett hva de velger som alternativ, skal belønnes. Men så er spørsmålet: Skal vi la det være den saken som forhindrer at Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene kan drive fornuftig politikk på andre områder i løpet av denne stortingsperioden? Det kommer aldri til å være slik at SV legger fram et forslag til budsjett der vi støtter kontantstøtten. Men spørsmålet er om vi kan klare å bli enige med sentrumspartiene om et forslag til en omfordeling fra de rike i Norge og til dem som sliter mest, f.eks. få til et skikkelig løft når det gjelder boligpolitikk. Og hvis vi kan klare å få til en politisk enighet om en ungdomsskolereform, skal vi da si nei takk på grunn av kontantstøtten? Da blir det enda verre for dem som er avhengig av en mer solidarisk fordelingspolitikk. Jeg syns at Arbeiderpartiet i altfor stor grad har blitt sittende med svarteper når det gjelder kontantstøtten. Det er urettferdig, syns jeg. Sentrumspartiene har selv valgt å sette den foran alt annet. Men jeg tror at SV og Arbeiderpartiet kunne utfordret sentrumsregjeringen mye mer offensivt ved å stille noen helt klare politiske krav om noe som kunne måles om 20 år – mindre forskjeller, bedre miljø, skikkelig skolepolitikk. For da ble det jo klart for alle og enhver også hvor dyr denne kontantstøtten egentlig er, hvor mye lenger vi ville ha kunnet komme hvis man kunne tatt hele eller deler av denne kontantstøtten. Da tror jeg rett og slett at man, både SV og Arbeiderpartiet, hadde kommet mye mer offensivt ut i å utfordre det Regjeringen plages mest med, nemlig at den må føre høyrepolitikk på nesten alle områder. | Sosialistisk Venstreparti | 1999-06-18 00:00:00 |
0 | Jeg registrerer at saksordføreren mener at vi skal diskutere opera og Bjørvika igjen. Jeg kunne i og for seg tenke meg å utfordre saksordføreren på å ta frem sakspapirer og stemmetall med tanke på at Fremskrittspartiet skulle ha stemt for Bjørvika. Det har jeg ikke registrert at vi har gjort, men jeg vil svært gjerne diskutere opera med ham når han måtte føle for det. Det er en debatt Fremskrittspartiet vil vinne hver gang. Jeg registrerte at saksordføreren mente at Fremskrittspartiets alternativer ikke var realistiske. Jeg er usikker på om han mente at vi skulle ta ham på alvor, men jeg regner med at han mente det. Når man sier at teknologier som satellitt, bredbånd og kabler ikke er realistiske, er det interessant å se at 70 pst. av Norges befolkning ser på noe som ikke er realistisk. Firmaet Lokal Digital har også vist hvordan dette kan løses på de stedene som er geografisk utilgjengelige for satellitt, bredbånd og kabel. Her synes jeg saksordføreren har en jobb å gjøre med å forklare oss hvorfor satellitt, bredbånd og kabel ikke er realistiske teknologier. For øvrig synes jeg det er én utfordring som saksordføreren ikke har svart på i de innlegg han har holdt i dag. Han har ikke kommet inn på de store problemene de digitale nettene har ute i Europa. De har store økonomiske problemer, og det er faktisk meget vanskelig å vise til noe konkret sted hvor dette er en suksess. | Fremskrittspartiet | 2004-02-26 00:00:00 |
1 | Jeg merker meg at Fremskrittspartiet ikke på ett tidspunkt, i ett spørsmål, i en måte å formulere spørsmålene på, synes å være opptatt av det som er det aller viktigste, sakens kjerne: Vi har en gigantisk klimakrise. Menneskene på denne jorden er truet av klimaendring. Den eneste løsningen på det er å stille strenge krav til industri i Norge, som i USA og Kina, for å få utviklet teknologien som kan løse dette. Det skulle vært gitt utslippstillatelse. Jeg vet ikke hvor Fremskrittspartiet mener det ikke skulle vært gitt utslippstillatelse. Vi mener at man må stille strenge krav, i dette tilfellet til CO2-håndtering, hvis man skal drive teknologien videre. Det er selvsagt ikke riktig, som det sies her, at vi har gitt opp tanken om karbonfangst og -lagring på Kårstø. Tvert imot ser vi på mulighetene av noe som er større og dermed gildere, vakrere og finere, nemlig hvordan vi kan få renset all CO2 på Kårstø – ikke bare fra gasskraftverket, men også fra integrasjon med terminalen. | Sosialistisk Venstreparti | 2009-05-20 00:00:00 |
1 | Jeg hører at statsråden mener det, men man er ikke veldig opptatt av integrering hvis man har det synspunktet. Men til denne saken: Mener statsråden at det hadde vært bedre at avtalen om forskriftsendringene hadde vært på plass tidligere, slik at de barna som nå er tvangsutsendt, og som kanskje skal få komme tilbake igjen, hadde sluppet den traumatiske opplevelsen? I så fall: Hvorfor kom ikke avtalen på plass tidligere? Hvem sto i veien for det? Til slutt: Noen av dem som nå er sendt ut, kan jo, hvis regjeringen ikke får denne forskriften og loven på plass, være i utlandet ganske lenge. Kan statsråden forsikre om at den tida i utlandet da ikke skal tillegges vekt hvis barnas sak er slik at de vil få opphold etter den nye forskriften uten at det er tatt med i beregningen? | Sosialistisk Venstreparti | 2015-04-30 00:00:00 |
0 | Fremskrittspartiet har i Stortinget fremmet et omfattende forslag, med mer enn 30 tiltak, for å ta tak i utfordringen knyttet til bl.a. utslipp av CO2. Det viser at vi tar denne utfordringen særlig på alvor. Vi oppmuntrer også, sier vi helt klart, til mer forskning på dette temaet, både når det gjelder forebygging, og når det gjelder om det er mulig å bekjempe klimatrusselen. Vi må ikke sette oss ned og være fornøyd med noe av det vi foretar oss. Så vi er åpne for å diskutere. Men det vi registrerer, er at enkelte liksom er helt ferdig med debatten: Klimaspørsmålet er opp- og avgjort, og dette er oppskriften på hvordan vi skal løse det. Vi møter denne utfordringen med et åpent sinn. Men jeg vil si at med de mer enn 30 tiltakene som vi har foreslått i denne sal, viser vi at vi overhodet ikke har avvist at denne trusselen er alvorlig. Tvert imot, vi føler at vi har tatt den virkelig på alvor. | Fremskrittspartiet | 2008-04-22 00:00:00 |
1 | Dette budsjettet er ikke offensivt på næringsutvikling, det er offensivt på forskjeller. Nå har OECD bekreftet at til og med med dagens forskjeller så mister vi 9 pst. av vår vekst per år, og regjeringens forslag øker forskjellene. Det betyr at det blir dårligere. Jeg vil utfordre representanten Gundersen spesielt på skognæringen og spesielt på industrialisering. For det er behov for det i Norge. Vi kan ikke slå oss til ro med at det er greit at tømmerprisene er høye i Sverige, og at vi får solgt tømmeret vårt dit. Vi må ha noen andre ambisjoner enn det. Derfor har SV lagt inn et forslag som skal stemmes over om et par dager, og som skognæringen er dundrende enig i – vi har spurt dem. Vi har spurt alle skogeierorganisasjonene. Det gjelder avskrivningssatsene på saldoavskrivninger i industrien. Vi må få økt dem, slik at vi får til en økt industrialisering, kanskje spesielt på trebasert næring i Norge. Vil Høyre støtte et slikt forslag, som næringen er for? | Sosialistisk Venstreparti | 2014-12-11 00:00:00 |
0 | Vinterens vedvarende krise i kraftmarkedet har åpenbart ennå ikke fått statsråden til å skjønne alvoret i situasjonen. Det forbauser meg. Regjeringens såkalte tiltak for å møte denne utfordring er, for å si det forsiktig, puslete greier. Jeg går selvfølgelig ut fra at statsråden i likhet med meg har løpende kontakt med både NVE og Statnett om den alvorlige situasjonen vi fortsatt er i, og som fort kan bli dramatisk forverret dersom vi skulle få en lengre kuldeperiode. Jeg vil derfor spørre: Stoler ikke statsråden på den fremste ekspertise vi har i Norge på dette området, siden han fortsatt ikke har skjønt alvoret i situasjonen og ikke vil gjøre noe som helst for å øke produksjonen av kraft? | Fremskrittspartiet | 2003-02-06 00:00:00 |
0 | Det kunne være interessant å kommentere debatten mellom budsjettpartnerne, men jeg skal avstå fra det nå. Jeg registrerte at representanten Schjøtt-Pedersen i sitt innlegg påpekte veldig sterkt at det Arbeiderpartiet nå har fått til i forliket, var det som hadde snudd det verste ved høyrepolitikken i Norge. Det kunne være interessant å høre om representanten Hogsnes deler den oppfatningen – hvorvidt det nå er slik at Høyre i regjering fører en politikk som tilfredsstiller Arbeiderpartiet eller venstresiden i norsk politikk, og hvorvidt det som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen påpekte i sitt innlegg, er korrekt. | Fremskrittspartiet | 2003-12-15 00:00:00 |
1 | Ja, det kan eg godt seie litt meir om. Eitt område der eg har teke eit initiativ knytt til dominerande aktørar, er innanfor forsikringsbransjen. Det kom fram eit oppslag på nyheitene der det kunne sjå ut til at ein hadde ein for stor auke i premiane i forhold til kva ein hadde betalt ut ved skade. Vi ser òg at vi innanfor forsikringsbransjen har nokre store, dominerande aktørar, og kanskje for dårleg konkurranse. Det veit ikkje vi, men eg har bedt Konkurransetilsynet om å gå inn i forsikringsbransjen og sjå på det. Så får vi sjå kva Konkurransetilsynet melder tilbake om, korleis stoda er. Men det er heilt opplagt ei sak som både eg og ikkje minst finansministeren då det er ho som sit på regelverket, er opptekne av. Til dette med pris og Statkraft vil eg berre seie at ein skal vere oppmerksam på at ein har fått ei forbetring i forhold til Statkraft sin dominans i Nord-Trøndelag og Midt-Noreg. Dei har faktisk avhenda, gjennom leige og sal, meir kraft enn det som låg i det opphavlege vedtaket frå Konkurransetilsynet. Så eg er ikkje uroleg for prisen, verken i Midt-Noreg, Nord-Noreg eller elles i landet. Eg trur det er andre forhold som styrer prisen på kraftmarknaden enn akkurat desse vedtaka. | Sosialistisk Venstreparti | 2005-12-06 00:00:00 |
1 | Jeg må følge opp dette, for det er ikke mulig å forstå hvorfor det prinsipielt skal være forskjell på ungdom og eldre. Ungdom har i tillegg fått rettighetsfestet at de skal bli hørt, både i Grunnloven, i FN-konvensjonen og i barneloven, så dette skulle være en gruppe som har mer behov for lovfesting av et slikt organ enn det f.eks. eldre, som har stemmerett, har. Statsråden bekrefter også at han mener dette er viktig. Så blåser man seg voldsomt opp og snakker om at man ikke skal vedta alt man er for. Det er ingen som har snakket om alt, det er snakk om å lovfeste et ungdomsråd, som 80 pst. av kommunene har, og som ungdomsorganisasjonene enstemmig ber oss om å lovfeste fordi man ønsker å kunne delta i demokratiet på en ryddig måte også i de kommunene som i dag ikke har ungdomsråd. Hva er den reelle grunnen til at statsråden er imot dette? | Sosialistisk Venstreparti | 2015-11-24 00:00:00 |
0 | Representanten Øye er inne på et område hvor Fremskrittspartiet faktisk har skapt bevegelse for en innstramming. Vi stiller krav om forsørgelse, der vi fortsatt mener at det er litt å gå på når det gjelder familiegjenforening med ektefelle. Det vet jeg er ett av områdene som også Regjeringen har til vurdering. Når det gjelder øvrige innstramminger i forhold til familiegjenforeningspolitikken og ekteskap, burde det ikke være ukjent for representanten Øye at vi ønsker en 24-års-grense, at vi ønsker forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner, og at vi ønsker krav til egen bolig. Den innstrammingen har vi aldri lagt skjul på, og den er nødvendig. Når det gjelder de 1 000 som vi har programfestet, kommer det av at det rett og slett er nødvendig å gjennomføre en slik innstramming fordi vi ikke greier å absorbere den typen innvandring som har vært de siste årene. Nå må vi konsentrere oss om å legge til rette for integrering av dem som er i Norge, istedenfor å bruke mange ressurser på å ta imot nye som må integreres i det norske samfunnet. | Fremskrittspartiet | 2005-05-31 00:00:00 |
0 | Da er vi et godt stykke ut i årets begivenhet i politiske farger og med relativitetsbeskrivelser av virkeligheten. Det er like finurlig og interessant hver gang. Etter å ha hørt på posisjonen i dag skulle man tro at Norge var enda mer unikt enn det vi kanskje liker å tro – kanskje enda bedre enn det vi liker å tro. Det er enten det, eller så skulle man kanskje tro at de av oss som har sete her, ikke har kontakt med dem som er politikere i kommunestyrer eller fylkesting. Eller er det slik at den virkelighetsbeskrivelsen vi ser i medier rundt omkring, er feil, når man viser til kommuner som sliter med å gi sine innbyggere kvalitativt gode helsetilbud, når man ser kommuner som sliter med å gi gode skoletilbud, når man ser kommuner som ikke har full barnehagedekning der det er ønskelig? Det gjelder ikke bare i borgerlig styrte kommuner, det gjelder visselig til de grader i kommuner styrt av de rød-grønne. Da er spørsmålet: Er det en feilaktig beskrivelse? Eller er det ikke slik? Er det en illusjon at Kommune-Norge sliter? Jeg tror svaret gir seg selv: Nei, det er det ikke. Jeg tror det er mange ordførere fra de rød-grønne partiene som ikke ser lystelig fram mot det som skal skje i morgen, fordi de er ganske klar over at også morgendagen kommer til å gi dem store utfordringer – utfordringer på toppen av de utfordringer de allerede har i en tid hvor ting er tøft. Samtidig skal jeg være såpass raus at jeg skal gi honnør til representanten Svein Roald Hansen, som jeg faktisk synes var etterrettelig også i den delen hvor han beskriver de utfordringene som jeg har pekt på. Han brukte andre ord enn meg, men også han erkjenner at det faktisk er sånn. Jeg tror at politikere som har evnen til å ta det inn over seg og være ærlige i sin beskrivelse av det man ser, kommer lenger og vil ha et bedre forhold til sine velgere enn dem som definerer en sannhet som er politisk korrekt, uavhengig av hvordan ting oppleves ute. Så noen ord om Forsvaret og sikkerhetspolitikk. Det er sånn at antakeligvis er den tøffeste og vanskeligste sikkerhetspolitiske utfordringen vi har, Afghanistan. Vår deltakelse der koster alt fra store økonomiske beløp til folk som gir det ytterste, som mister livet sitt gjennom handlinger der nede. Samtidig synes jeg ikke vi er flinke nok til å gi honnør til alle de jentene og guttene som er der nede, og som gjør en innsats, som har en ambisjon om å gjøre Afghanistan til et bedre land å bo i, til å bidra til at Afghanistan skal bli et velfungerende demokrati. Det vil ta lang, lang tid før det blir et demokrati i forhold til det vi er vant til. Men ethvert bidrag som kan gjøre Afghanistan bedre, er et riktig bidrag. Og i så måte mener jeg at det vi gjør gjennom ISAF og andre norske bidrag, er veldig positivt. Derfor blir jeg veldig lei meg når jeg ser den debatten som har vært nå, hvor det blir påstått at holdningene til enkelte av soldatene våre der nede er feilaktige, og at vi skal ha noen «triggerhappy» soldater som er mer opptatt av å ta livet av folk fra Taliban, enn å bygge nasjonen Afghanistan. Jeg synes det er trist, jeg synes det er leit, og jeg synes det er skuffende, spesielt av forsvarsministeren, på en måte å gå ut og si at sånn er det. Hva slags sannhetsgehalt er det nødvendigvis i et VG-oppslag? Jeg har jo mer enn én gang i denne salen hørt folk som har påberopt seg at VG ikke nødvendigvis er det mest etterrettelige presseorganet vi har her i landet. Men her går man altså ut, og så stempler man stort sett den norske kontingenten. Det synes jeg er trist. Jeg synes det er leit, og jeg synes det rammer alle dem som er der nede, og som ønsker å gjøre en jobb. De trenger honnør. De trenger støtte, fordi de er villig til å ta en risiko som ingen av oss andre gjør. Vi kan sitte her og gjøre vedtakene våre og være fornøyd med det etterpå. Men det er få her som blir utsatt for den ultimate trusselen om i verste fall å miste livet sitt gjennom et politisk virke. Det er realiteten for enkelte av dem som er der nede. I så måte synes jeg det er leit å høre denne type angrep på dem vi har i Afghanistan. Et annet moment som jeg også synes er viktig å ta med seg i denne saken, er veteranene våre, de som har tjenestegjort i ulike internasjonale operasjoner ute. Er vi flinke nok til å ta vare på dem? På nytt igjen tror jeg svaret vil være nei hos de aller, aller fleste hvis man spør. Jeg sier ikke at ikke regjeringen gjør ting for at det skal bli bedre, for det gjør man. Spørsmålet vil være: Er det nok? Eller vil det måtte være sånn at vi må ha en tragedie på hjemmebane før vi tar inn over oss alvoret? Det har skjedd i andre land, der folk som har vært i strid og hatt tøffe opplevelser, faktisk begår handlinger mot seg selv og andre i sitt nærområde. Må vi dit før vi innser alvorlighetsgraden i dette og iverksetter de tiltakene som trengs? Jeg håper for alt i verden at det ikke skjer. Men jeg er bekymret for at vi ikke har det nødvendige fokuset på denne gruppen, som, på grunn av det de har opplevd, kommer til å stå i traumatiske situasjoner i store deler av livet sitt. De er avhengige av at vi er like behjelpelige på den siden som da de dro ut. | Fremskrittspartiet | 2010-10-04 00:00:00 |
1 | Det er riktig som justisministeren sier, at næringen har utarbeidet en egen handlingsplan for dyrehelse, men den griper ikke tak i hovedproblemet, nemlig avlen. I 1920 tok det ca. 120 dager å drette opp en slaktekylling på 1,5 kg. I dag gjør man det samme på 32 dager. Skulle man sammenlignet det med oss mennesker, ville altså et spedbarn ha blitt 100 kg på én måned. Da skjønner vi at det er snakk om enorme ting som har skjedd i forhold til måten man håndterer disse dyrene på. Det blir sagt i svaret fra statsråd Dørum at man ikke mener det er i strid med dyrevernsloven. I dyrevernsloven § 5 står det at det er forbudt å avle dyr som har fått arveanleggene sine endret slik at avlen «påverkar dei fysiologiske funksjonane i uheldig lei», eller at «dyret blir påført unødig liding». Jeg er uenig i svaret fra statsråd Dørum at dette ikke påvirker dyrene i «uheldig lei». Jeg spør derfor på nytt: Er det ikke vilje i Regjeringa til å se på om man bør endre forskriftene og kravene til næringen, slik at den må gjøre dette på en langt mer dyreetisk bra måte? | Sosialistisk Venstreparti | 2002-01-09 00:00:00 |
0 | Et tilleggsspørsmål til slutt: Vil man i utformingen av rundskrivet også samarbeide med Lovavdelingen i Justisdepartementet, slik at man gjør sitt ytterste for å avklare eventuelle uklarheter knyttet til lovgrunnlaget for å gå til beslag? Jeg har lyst til å minne om at vi snakker om ganske ulike typer gjenstander – mobiltelefoner kan være av de relativt uproblematiske. Når vi beveger oss langs en akse videre mot våpen – kniver og slagvåpen – er vi inne i en helt annen og langt mer alvorlig problematikk. | Fremskrittspartiet | 2002-05-29 00:00:00 |
1 | Jeg ble veldig glad da jeg så at Fremskrittspartiet hadde snudd sin politikk i et veldig viktig spørsmål i en merknad. I merknaden fra Fremskrittspartiet heter det: «Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i sitt lovverk, og vi er derfor pliktig til å legge forholdene til rette slik at dette blir mulig for alle barn som bor i Norge.» Jeg er veldig glad for å se at Fremskrittspartiet nå tar FNs barnekonvensjon på alvor. Det som jeg lurer på, er hva dette vil få å si for Fremskrittspartiets politikk for mindreårige asylsøkere. | Sosialistisk Venstreparti | 2009-12-15 00:00:00 |
0 | Det virker som om statsråden og alle andre snakker varmt om det lokale initiativ og lokale vedtak, og at det er en forutsetning for at denne regjeringen skal være positiv til å stille opp og være positiv til prosjektene. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvis man har prosjekter som er lokalt initiert, og de lokale politikerne ikke ønsker bompenger, vil statsråden og Regjeringen da være positive også til den typen prosjekter – altså uten bruk av bompengefinansiering? | Fremskrittspartiet | 2006-03-14 00:00:00 |
0 | Representanten Sandal starta med å seie at det er viktig å unngå proteksjonisme i den fasen vi er inne i no, og at det er viktig at verdshandelen fungerer mest mogleg ope. Det er bra, og det er også Framstegspartiet einig i. Fri verdshandel, fri marknadsøkonomi, har fått millionar ut av fattigdom både i Asia, Afrika og Sør-Amerika, og det er den beste måten å få fattige ut av fattigdom på. Men så kjem representanten Sandal inn på at marknaden må regulerast. Eg veit ikkje kva delar av marknaden ein skal regulere, men eg kunne gjerne tenkje meg å få utdjupa litt nærmare: Korleis skal ein regulere marknaden? Kva delar av marknaden er det som skal regulerast? Og korleis skal det gjennomførast utan at det går ut over verdshandelen? | Fremskrittspartiet | 2009-05-14 00:00:00 |
1 | Lat meg først få seie at det er ingen inkuriar i innstillinga for SV sin del, berre gjennomtenkte standpunkt. I den grad nokon skulle vere i tvil, er heller ikkje SV eit parti som spring ut av det frivillige skyttarvesenet, men snarare av det saksordføraren så utmerkt sa i innlegget sitt, at det beste hadde vore om alle land, religionar og etniske grupper hadde slutta fred med kvarandre. Det er eg stolt av. Det er ei god melding den førre regjeringa har lagt fram. Det viser òg den breie einigheita her om hovudtrekka i ho. Ikkje minst er det gledeleg at gjennomgangen og utarbeidinga av ei sjekkpunktliste for krav til menneskerettar og demokrati no har brei støtte – dvs. samrøystes støtte i komiteen – og at det er full støtte til at ho skal få konsekvensar. Det er òg sånn at alle parti bortsett frå regjeringspartia klart uttrykkjer at ho skal få konsekvensar ved at vi ikkje eksporterer til land som gjer grove brot på menneskerettane. Grunnen til at det er så viktig at Noreg har eit strengt regime, er – punkt 1 – at våpen, i motsetnad til dei fleste varer, drep folk. Sjølv om dei fleste våpen ikkje vert brukte, er det altfor mange som vert brukte. Derfor er det ekstremt viktig at dei ikkje hamnar i gale hender, i krig og væpna konflikt, eller hos dei som brukar dei til undertrykking av eiga befolkning. Viss ein skal vere ein fredsnasjon, som iallfall store delar av det politiske miljøet i Noreg, meg sjølv inkludert, har ambisjonar om at vi skal vere, er vi ein betre fredsnasjon om våpeneksporten vår ikkje samtidig går til krig og konflikt. Bakgrunnen for dei forbetringane som er gjorde her når det gjeld menneskerettar og demokrati, er den arabiske våren og det som då vart avdekt. Det viste seg, som det heilt riktig vart sagt her, at Noreg har hatt eit lite sal av B-materiell til Libya, og det viste seg at vi har hatt eit betydeleg sal av B-materiell til Egypt, men òg at vi har hatt sal til andre av diktatura i Midtausten. Det er mykje å seie om dei landa, men det er ingen tvil om at det er riktig at vi no strammar inn krava, fordi ein viktig del av undertrykkinga i mange av dei landa er den våpenmakta som regima sit inne med. Etter mi og SV si oppfatning er det to viktige hòl i det norske eksportkontrollregimet som vi framleis ikkje har fått tetta fullt ut. Det første dreier seg om å innføre sluttbrukarerklæring. Det var eit stort framsteg då vi i Soria Moria II-erklæringa til den førre regjeringa så klart uttrykte at vi no ville arbeide for at det vart norma i NATO, og at det vart ei felles einigheit om det. Det er no ein samrøystes komité, legg eg merke til, som faktisk sluttar seg til det standpunktet som berre få parti hadde for ein del år sidan. Men vi har no arbeidd ganske aktivt med det i NATO. Det er faktisk òg ganske mange NATO-land som har den same haldninga til at det vert riktig, og det største av dei er nok Tyskland. No er tida inne for å gå vidare og innføre det. Det er sånn verda bevegar seg framover: Nokon går eitt steg framfor, andre følgjer etter, og til slutt går vi den vegen. Det vil vere eit viktig steg – for mykje av våpeneksporten vår går dit – at vi faktisk òg får den forsikringa om at det ikkje vert seld til land som vi ikkje sjølv vil eksportere til, fordi dei f.eks. er i krig og konflikt. Men det aller viktigaste er det utviklingstrekket vi har sett dei siste åra med at dei norske våpeneksportørane kjøper opp eller etablerer fabrikkar i andre land: Nammo Talley i USA som produserer M72 som kan hamne i Israel – USA sel M72 til Israel – Nammo som nyleg kjøpte ein fabrikk i Spania, men òg ei rekkje eksempel i andre land. Kirkens Nødhjelp har laga ein rapport der dei går gjennom eksportkontrollregimet i dei landa norske selskap no eig fabrikkar i, og viser at det er betydeleg forskjell på det – at dei eksporterer til ei rekkje land som Noreg ikkje eksporterer til på grunn av våre eigne regelverk. Det kan sjølvsagt dels vere det å redusere kostnadar og kome nærmare marknader som gjer at bedrifter går inn, men det er problematisk viss det er eit motiv å sleppe unna eit strengt norsk eksportregelverk og ha fabrikken i eit anna land for f.eks. å kunne selje til Israel eller til Saudi-Arabia eller andre arabiske land – eller Colombia, som Spania har ein betydeleg eksport til. Derfor er det nødvendig at òg eksporten frå dei bedriftene i utlandet som er eigde av norske selskap, følgjer det norske eksportkontrollregimet og det norske regelverket. Det kan vi sikre gjennom eigarskapspolitikken, for både Nammo og Kongsberg – dei to store – er 50 pst. statleg eigde. Det vil SV følgje opp vidare, og det vil vere ei viktig forbetring. | Sosialistisk Venstreparti | 2014-02-25 00:00:00 |
1 | I innstillinga har eit fleirtal – faktisk ein samla komite – påpeikt at det er behov for å samordna dokumentasjonen frå Landbruksdepartementet og frå Miljøverndepartementet, og ønskjer at Miljøverndepartementet skal syta for at så skjer. Så mi første utfordring til statsråden er: Vil statsråden syta for at den informasjonen som Landbruksdepartementet har, kjem offentlegheita til del? Så har eg eit spørsmål knytt til det som miljøvernministeren noko tåredrypande orienterte om – regnskogen på Sumatra og bekymringa for den. Dette regnskogområdet har 50–80 pst. av artsmangfaldet. Og kanskje ligg løysinga på kreftgåta der. Då blir spørsmålet: Kan statsråden garantera at det ikkje er norske investeringar i dei selskapa som høgg ned denne skogen, som altså bekymrar statsråden? Til slutt til forholdet knytt til det å samla lovverket i ei eiga miljøvernlov – som ein har gjort i Sverige – som Arbeidarpartiet og SV ønskjer å få vurdert. Det blei opplyst av leiaren i komiteen, Bror Yngve Rahm, at det kom ein til å gjera, uavhengig av om forslaget frå Arbeidarpartiet og SV blei vedteke. Kan statsråden bekrefta dette? | Sosialistisk Venstreparti | 2002-06-11 00:00:00 |
1 | Det var veldig greit å høre sosialministerens redegjørelse. Den fulgte anerkjente alkoholpolitiske linjer, og det synes kunnskapsbasert, det som sosialministeren her sier. På samme måte blir Fremskrittspartiet forutsigbar i sin alkoholpolitikk. Det er jo liberalisering og økt konsum Fremskrittspartiet tar til orde for. Det er da interessant å se på undersøkelser som har vært gjort om endringer i forbruksmønsteret blant ungdom de siste årene. Det er bl.a. gjort en undersøkelse av stiftelsen Bergensklinikkene når det gjaldt forbruksmønsteret blant ungdom i 1991 og i 1999. Det den undersøkelsen viser, er at blant gutter i 8. klasse, eller 7. klasse den gang, hadde under 30 pst. smakt øl i 1991. I 1999 hadde tallet økt til 47 pst. Blant jenter var det 20 pst. som hadde smakt øl i den aldersgruppen i 1991, mens tallet hadde steget til 52 pst. i 1999. Når det gjaldt ukentlig forbruk, med drikking og konsum av øl, gjaldt det ca. 5 pst. av guttene i 1991. I 1999 hadde det steget til 22 pst. Blant jentene registrerte man under 5 pst. i 1991. Det hadde steget til 24 pst. i 1999. Det tyder på at forbruksutviklingen følger tilgangen. Det er heller ikke riktig som Fremskrittspartiet sier her, at det er øl, og ikke vin, som drikkes blant ungdom. Det har vært en økende grad av vindrikking blant ungdom, og det er stort sett øl og vin som drikkes. Fremskrittspartiet må hjertens gjerne fortsette å ha en alkoholpolitikk som overhodet ikke er kunnskapsbasert, men som i all hovedsak er basert på relativt ukvalifiserte synspunkter på hvordan vi skal kunne gjøre noe med alkoholkonsumet her i landet, men der liberaliseringen står i fokus. Det som overrasker meg mer enn at Fremskrittspartiet står for et slikt syn, er at man får Høyre med seg i den typen betraktninger, som det ikke finnes noen forskningsmessig dekning for. Jeg er som sagt glad for at sosialministeren står for et helt annet grunnsyn, og at hun også viser til sammenhengen mellom antall brukere og konsum. Det er helt åpenbart at dersom man hadde gått inn på den linjen som det her legges opp til, ville Norges problemer knyttet til taklingen av alkoholskader ha vært sterkt voksende i årene som kommer. | Sosialistisk Venstreparti | 2000-03-28 00:00:00 |
1 | Jeg vil stille følgende spørsmål til kirke,- utdannings- og forskningsministeren: «Oslo kommune har vedtatt å søke om forsøk der elevene i videregående skole, allmennfaglig studieretning, skal få fritak for deler av læreplanen i norsk. Fritaket skal omfatte sidemålet. Det er søkt i henhold til opplæringsloven § 1-4. Loven åpner for at det kan gjøres tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk. Mener statsråden at det i medhold av § 1-4 kan åpnes for omfattende forsøk der en fraviker læreplanen i et fag, og vil statsråden konsultere Stortinget før forsøket eventuelt innvilges?» | Sosialistisk Venstreparti | 2000-11-01 00:00:00 |
1 | Når det dreier seg om kjønnsbasert forfølgelse og ønsket om å be Regjeringen om å stille i bero utsendelser i saker der det er gjort utsendelsesvedtak på grunnlag av dagens regelverk og fortolkning, mener SV at Høyre tar feil når de mener at dette er å blande seg inn i den rolledelinga som er lagt mellom politikk og Utlendingsnemnda. Dette dreier seg ikke om å behandle enkeltsaker. Dette dreier seg om et prinsipp som går på at både Regjeringen og stortingsflertallet har sagt at loven må gjennomgås, og at man ikke engang har tid til å vente på en stor gjennomgang, for her ser man at det er et sprik mellom det man sier man politisk vil, og det man i praksis gjør. Man sier at kvinner skal få beskyttelse, men de får det ikke. Det er et politisk prinsipp, og på bakgrunn av at Høyre tilsynelatende ser ut til å slutte seg til det prinsippet, hadde det eneste riktige vært å gi disse kvinnene opphold inntil man hadde gått gjennom regelverket og fått et regelverk som også skulle praktiseres i samsvar med det man sier man politisk vil. Derfor mener jeg at Høyre tar veldig feil når de ikke har sluttet seg til dette forslaget. Resultatet av disse sakene kan bli ganske grotesk, for vi vet at det ikke er mange som bryr seg om hvordan det går med disse kvinnene, heller ikke landets myndigheter. Til tross for at de har lover som sier at slik forfølgelse av kvinner er forbudt, vet vi at det ikke legges noen pinner i kors for å hindre både overgrep og drap. Så til slutt de enslige mindreårige: Det dreier seg også om et prinsipp. Det dreier seg om det prinsipp at vi skal behandle andres barn likens som våre egne, at det ikke skal være forskjell på asylsøkerbarna og de norske barna. Kunne Høyre si litt om hvorfor de vil fravike det prinsippet? | Sosialistisk Venstreparti | 2001-04-23 00:00:00 |
0 | Det synes jeg var et reflektert og godt gjennomtenkt innlegg fra justiskomiteens leder. Av hensyn til referatet får vi skrive ironi i parentes. Jeg synes det er krevende at en forenkler problemstillingen knyttet til lovmotstrid, for det er ingen tvil om at det faktisk var en reell lovmotstrid. Jeg synes det er uverdig av justiskomiteens leder å sammenligne Riksadvokaten og PSTs jurister med en jusstudent. Jeg tror det i hvert fall viser at man ikke tar den reelle problemstillingen som da forelå, på alvor. Samtidig hører det med til historien at dette er klargjort og ryddet opp i, og det er ingen tvil om at PST skal forholde seg til ekomlovens varslingsplikt på en skikkelig og grundig måte, som alle andre aktører må gjøre. Så kritiserte ikke jeg representantenes manglende tidsbruk. Det jeg sa, var at dette er en sak som har tatt veldig mange spaltemillimeter – det har vært store oppslag, det har fått mye politisk oppmerksomhet. Det er bra og riktig. Så er vi, heldigvis, hadde jeg nær sagt, kommet i en situasjon hvor saken ikke lenger har den aktualiteten, fordi PSTs etterforskning så langt viser at det ikke har vært hold i de påstandene og undersøkelsene. Jeg mente det egentlig som noe positivt i denne sammenhengen, men jeg ser at hvis man ønsker å misforstå, kan man jo gjøre det. Så var det en kommentar til representanten Elvenes, som tok opp spørsmålet om Nkoms kapasiteter til å gjennomføre disse undersøkelsene. Nkom ligger under samferdselsministerens ansvarsområde, men arbeidsgruppen som vi har nedsatt i fellesskap, har kommet med en anbefaling som sier at den typen kapasitet bør komme på plass, og anbefalingene i den arbeidsgruppen er noe vi skal følge opp fra departementenes side fremover. | Fremskrittspartiet | 2015-05-05 00:00:00 |
0 | Utenriksministeren sier at vi må avvente og se hva Hamas kommer med når de kommer i regjering. Nå er det jo relativt godt kjent hva Hamas står for. Det er derfor bl.a. USA og EU har vært så tydelige. Vi oppfatter ikke at Norge er like tydelig – dessverre. Vi oppfordrer Regjeringen til å være det, slik at vi forhåpentligvis får det brede internasjonale presset som er helt nødvendig. Jeg tror det er viktig hvilke signaler den norske regjering sender. Regjeringens nest største parti har gående en Palestina-kampanje, som retter seg utelukkende mot Israel og det man betrakter som Israels brudd på folkeretten. De tar overhodet ikke innover seg terrorvirksomhet på palestinsk side. Noen vil mene at det er en viss skjevhet i det budskapet ikke minst et av Regjeringens partier sender ut, og at det derfor kan være et overhengende behov for at Regjeringen kommer høyt på banen og sender noen tydelige signaler til den nye palestinske regjeringen. | Fremskrittspartiet | 2006-03-15 00:00:00 |
1 | Det er jo ingen som lurer på om Fremskrittspartiet ønsker en strengere innvandringspolitikk, det vet vi at de gjør, og at de på dette området aldri har vært noen forkjemper for lengeværende asylbarn, eller noen andre, for den saks skyld. Det kan derfor være interessant å høre om representanten kan si litt om den opprinnelige avtalen som ble inngått da regjeringen inngikk avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti. For det var bare nødvendig å kaste ett blikk på den avtalen – selv om Kristelig Folkeparti jublet over at det var en veldig god avtale, og det gjorde Venstre også, for å skjønne at der hadde Fremskrittspartiet hatt en finger med i spillet og fått på plass en formulering som ville betydd en kraftig innstramming for de lengeværende asylbarna, nemlig passusen om at foreldrene måtte ha samarbeidet for at vurderingen skulle gjøres mer human. Da er spørsmålet: Visste Fremskrittspartiet dette? Og var det en helt bevisst innstramming som Fremskrittspartiet ville ha ønsket seg i asylpolitikken? | Sosialistisk Venstreparti | 2015-04-30 00:00:00 |
0 | Dette har vært en interessant debatt å følge. Det som er det mest spesielle, er at de aller fleste snakker om at det nå er så veldig viktig å få på plass et forutsigbart system, et langsiktig system. Og ja, det er det. Men det som er det underlige, er at et av de største partiene i den koalisjonen som skal prøve å komme til regjeringsmakten til høsten, allerede har sagt at de vil ta omkamp her. Vi får se hvordan det går. Jeg vil gripe fatt i én ting. Man har fra forlikspartenes side her prøvd å skape et inntrykk av at alle skal få mer, alle pensjonister skal få det bedre enn i dag. Da er det underlig at man skal skjære ned på de offentlige utgiftene til pensjoner. Så hvordan man skal få dette til, blir det veldig spennende å følge med på. Spørsmålet mitt til statsråden er om han kan avklare følgende: Får framtidige pensjonister en dårligere lønnsutvikling enn de yrkesaktive? Får framtidige pensjonister en dårligere kjøpekraftutvikling enn de yrkesaktive? | Fremskrittspartiet | 2005-05-26 00:00:00 |
1 | Jeg synes å registrere at representanten Rise viser en viss interesse for dette eksportutvalget, og det er hyggelig. Men tilbake til det forrige spørsmålet. Jeg har ikke på dette halvannet år sett noe dementi i norsk presse fra representanten Rise knyttet til spørsmålet om forbud mot eksport av våpen til land som er i krig. Jeg bare lurer på: Hvordan går det an å misforstå et slikt spørsmål om et eksportforbud knyttet til allierte som er i krig i strid med folkeretten? | Sosialistisk Venstreparti | 2004-11-09 00:00:00 |
0 | Jeg takker statsråden for svaret, som gikk mye på hvorfor Norge har relativt høye drivstoffavgifter, ifølge finansministeren. Er det noen i Europa som har høyere transportutgifter med vårt transportbehov, vil jeg gjerne vite det – vi tar inn 37 milliarder kr i avgifter og kun 10 milliarder kr går tilbake. Regjeringen har tidligere uttalt at den er opptatt av å gi distriktene gode rammevilkår. Dette må en få lov til å tvile på når det gjelder avgifter, og i dette tilfellet diesel- og miljøavgifter. Åsnes og Våler kommuner har ca. 400 lastebilsjåfører. Totalt i Hedmark er det 2 600, pluss ringvirkninger dette gir. Jeg kan nevne at ved Norske Skog på Braskereidfoss går det daglig ca. 300 vogntog ut og inn. Dette er biler som frakter varer både ut og inn av distriktene – for at disse skal kunne bestå. Det er ikke jernbane som kan tilfredsstille næringens behov, da dette ikke er noe alternativ til dagens tilbud, og det er også vanskelig å frakte varer direkte fra skogen eller jordet på jernbane. Som eksempel kan man ta et firma som Våler Transport, et firma med 20 biler og 35 ansatte, som bruker ca. 1 million liter drivstoff. Ser ikke statsråden at en slik økning av avgifter vil måtte tvinge firmaet til å parkere biler og dermed si opp folk, med de konsekvenser dette vil ha for dem som ønsker å leve og bo i distriktet? | Fremskrittspartiet | 2000-01-19 00:00:00 |
0 | Det manglet ikke på løfter i forhold til tannhelse i løpet av valgkampen. SV lovte at ingen skulle betale mer enn 2 500 kr hos tannlegen, og Senterpartiet lovte bedre tannhelsetilbud. Partiledelsen i Arbeiderpartiet led nederlag på landsmøtet, og tannhelse skulle bli en del av det øvrige helsevesen. Vi hørte det ene løftet etter det andre om grupper som skulle få offentlig finansiert tannbehandling bare de rød-grønne fortsatt fikk regjeringsmakt. Så kom Soria Moria II, og de fagre løftene var kokt ned til noen målsettinger. Det er litt underlig at tre partier som er enige, klarer å forhandle bort det de er enige om. Forstå det den som kan. Da statsbudsjettet kom, var det mange som ble skuffet. Det var rett og slett tannløst, og det avslørte at mange rød-grønne hadde gapt for høyt og tatt munnen for full. For Fremskrittspartiet har tennene alltid vært en del av kroppen, og vi vet at mange hjerte- og lungesykdommer har sammenheng med dårlig tannhelse. Vi vet at bare en av tre som får heldøgns pleie og omsorg fra det offentlige, har akseptabel tannhelse. Vi vet at tannhelsen blant ungdom har blitt vesentlig forverret i det siste. Vi vet at antall femåringer som må bore, har økt med 10 pst. i løpet av en femårsperiode, og at antallet små barn som må ha tannbehandling i narkose, har økt. Hundrevis av småbarn i Norge får råtne tenner trukket eller operert bort hvert år. En del av disse tilfellene kan rett og slett bunne i omsorgssvikt. Tannhelsetjenesten har plikt til å melde fra til barnevernet hvis det er mistanke om at dårlig tannhelse skyldes omsorgssvikt, men en undersøkelse fra Universitetet i Oslo viser at det skjer i liten grad. Jeg er derfor glad for at vi nå får et enstemmig storting med på Fremskrittspartiets forslag om å sørge for at det etableres gode rutiner ved den offentlige tannhelsetjenesten, slik at mistanke om omsorgssvikt blir rapportert til barnevernet. For eldre i institusjon og barn og unge har det offentlige ansvaret i dag. Vi vet at opp til 300 000 dropper tannlegen på grunn av tannlegeskrekk eller av økonomiske årsaker. Var det ikke noen her som snakket om å utjevne sosiale forskjeller og fattigdomsbekjempelse? I Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag følger vi opp våre løfter og prioriterer dem med lav betalingsevne og dem med høye tannlegeutgifter. Spørsmålet er når regjeringspartiene kommer med sine forslag, eller om dette kun er noe de rød-grønne snakker om i en valgkamp. Utenom sykehusene er kommunene de største tilbydere av velferdstjenester i dette landet. Helt siden Stoltenberg II-regjeringen ble etablert, har den gitt inntrykk av en vilje til å satse på kommunene, men i følge Statistisk sentralbyrå har aldri kommuneøkonomien vært så dårlig som i 2008. Økningen av kommunenes økonomiske handlingsrom i det foreslåtte budsjettet for neste år vil i stor grad bli spist opp gjennom kostnadsvekst, forventet lønns- og prisstigning, økte pensjonskostnader og nye oppgaver. Det vil derfor i liten grad gi kommunene mulighet til å øke tjenesteproduksjonen eller bedre kvaliteten innenfor de grunnleggende velferdstjenestene. Det vil i liten grad bli mulig å øke grunnbemanningen i helse- og omsorgstjenestene, fjerne uønsket deltid og likestille skift og turnus. En kommuneøkonomi i balanse krever et netto driftsresultat på 3 pst., og KS har gjort et anslag som viser at kommunesektoren mangler 2,5 milliarder kr for å oppnå dette. Jeg vil vise til Fremskrittspartiets budsjett, hvor tilskuddet til kommunene styrkes med 4 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Det største sviket Regjeringen gjør i forhold til kommunene innenfor pleie- og omsorgssektoren, er etter min oppfatning knyttet til såkalte ressurskrevende tjenester. Uten forvarsel endres den statlige finansieringsandelen. Det har ikke vært gjenstand for drøftinger gjennom konsultasjonsordningen eller på annen måte vært gitt signaler om slike endringer, og de får også tilbakevirkende kraft for hele 2009. Vi snakker om et tjenestetilbud kommunene har budsjettert med og faktisk gitt til brukerne, hvor staten endrer de finansielle forutsetningene når det står mindre enn tre måneder igjen av driftsåret. Dette er uakseptabelt. Vi snakker om de aller svakeste og mest pleietrengende pasientene og brukerne. Noen av dem har behov for bistand fra både to og tre pleiere for å klare grunnleggende oppgaver som å stå opp, dusje, stelle seg, kle seg og spise. Tar en utgangspunkt i en bruker som har en lønnskostnad knyttet til seg på 4 mill. kr, må en altså redusere tjenestetilbudet til denne brukeren med hele 900 000 kr for å holde det budsjetterte nivået for 2009. Hva er det egentlig denne regjeringen tenker? Hvilke grunnleggende behov er det regjeringspartiene mener at disse pasientene og brukerne ikke lenger skal få dekket? I flere tilfeller vil det å fjerne nærmere to årsverk rundt noen av disse brukerne føre til at sykefraværet går rett i taket, siden enkelte av dem kan være veldig utagerende. Stabil og tilstrekkelig bemanning er gjerne det som skal til for å skape nødvendig trygghet. Flere av disse brukerne står nå også i fare for å miste viktige habiliteringstilbud på grunn av endringene. Jeg synes Regjeringen nå gir kommunepolitikerne fra alle partier en håpløs oppgave når de skal fortelle pasienter, brukere og pårørende at de må redusere tilbudet til de mest pleietrengende så dramatisk. Dette er igjen et eksempel på det uverdige svarteperspillet mellom stat og kommune, og jeg er glad jeg er medlem i et parti som går inn for 100 pst. statlig finansiering av pleie- og omsorgstjenestene. De partiene som sverger til kommunale rammeoverføringer, har etter min oppfatning et alvorlig forklaringsproblem når vi ser slike utslag, som rammer de svakeste, de sykeste og de funksjonshemmede blant oss. Jeg håper også at regjeringspartiene kan se én gang til på forslag nr. 11, hvor det påpekes at finansieringen av ressurskrevende tjenester må bli en del av konsultasjonsordningen mellom stat og kommune. Det gjøres mye bra innen eldreomsorgen, men de ansattes hverdag er preget av lite ressurser og stadig færre fagfolk i forhold til oppgavene som skal løses. Innsparingskrav og omstillinger tar kreftene som skulle vært brukt til å gi behandling, pleie og omsorg. Taperne er de syke eldre, som i mange tilfeller opplever uverdige forhold, manglende stimulering og manglende omsorg. Arbeiderpartiets medisin har ikke fungert gjennom de siste ti årene. Til tross for det loves det nå mer av det samme. På 1990-tallet skulle Arbeiderpartiet sikre alle enerom på sykehjem, nå lover de sykehjemsplass til alle som trenger det. Arbeiderpartiet har alltid vært flinke til å love, men deres manglende gjennomføringsevne og politiske løsninger er gjerne et hinder for å oppnå gode resultater for dem det gjelder, nemlig de syke, pleietrengende eldre. Skal vi lykkes med en tilstrekkelig sykehjemsutbygging, må investeringstilskuddet økes betraktelig, slik at ikke kommunene på ny presses til å satse på omsorgsboliger som den billigste løsningen. Vi må fjerne taket og utstede tilsagnsfullmakt, slik at ikke trange rammer hos Husbanken er til hinder for sykehjemsutbygging. Det er anbefalt en sykehjemsdekning på 25 pst. til antallet eldre over 80 år, og da mangler vi 17 000 sykehjemsplasser. Vi ser at kommunene nedlegger sykehjemsplasser og avhjemler dem over hele landet, og at det bygges omsorgsboliger framfor sykehjemsplasser. Disse har gjerne en lavere bemanning enn sykehjem, og ofte må pasientene flyttes fra omsorgsboliger til sykehjem når de blir sterkt pleietrengende. Til tross for at det er velkjent at en slik flytteprosess kan virke meget negativt på den gamle sykes helsetilstand, er dette dessverre snarere regelen enn unntaket her i landet. Jeg husker godt da omsorgsboligkonseptet ble presentert for politikerne i min hjemkommune første gang. Det hørtes forlokkende ut. Her skulle man få bo i sin egen leilighet, altså i sitt eget hjem, og det skulle være tilrettelagt slik at det var mulig å bruke både rullestol og heis. Men det viktigste var at bemanningen skulle tilpasses den enkeltes pleiebehov, slik at det var mulig å bo livet ut i omsorgsboligen. Regnestykket var at det kommunen sparte på kostnader til bygg, skulle brukes på mer pleiepersonale. På denne måten skulle omsorgsboliger være likestilt med sykehjemsplass, og det skulle være opp til den enkelte å velge hvilken arena en ønsket å motta sitt pleie- og omsorgstilbud på. Omsorgsboligene ble bygget, og mange eldre solgte sine hus og brukte pengene til innskudd i omsorgsleilighet. Det vi imidlertid raskt så, var at kommunen ikke var i stand til å øke bemanningen når pleiebehovet ble stort nok, og flytting til sykehjem ble resultatet. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative statsbudsjett lagt opp til at det kan bygges 3 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger i tillegg til de 2 500 Regjeringen legger opp til. En annen vesentlig faktor er at alle disse heldøgns pleie- og omsorgsplassene skal bemannes. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn 1,5 milliarder kr til å øke antallet stillinger i eldreomsorgen. Dette inkluderer midler både til nye stillinger og til å fjerne en stor del uønsket deltid. Fremskrittspartiet er imidlertid opptatt av at det er behov for langt mer enn varme hender i eldreomsorgen. De gamle syke har gjerne et komplekst sykdomsbilde med mange diagnoser. Det er derfor et stort behov for tilstrekkelig kompetanse til å kunne observere og følge opp den enkelte på en slik måte at vi også her får tidlig innsats hvis sykdomsbildet endrer seg. Vi vet at mange gamle sliter med feilernæring ved våre institusjoner. Vi har merket oss at Sverige har ansatt en person med ernæringsfaglig kompetanse i hver kommune. Man mener at det svenske samfunnet kan spare 1 til 1,5 milliarder kr på dette tiltaket, og mye menneskelig lidelse kan forebygges. Fremskrittspartiet mener dette er en god idé, og vi har satt av midler til å starte opptrapping av den ernæringsfaglige kompetansen i norske kommuner. Kvalitetssikring av prøvetaking, prøvemateriale og analysering ved norske sykehjem er noe undertegnede har vært særlig opptatt av for å unngå feildiagnostisering og unødig bruk av spesialisthelsetjenesten. Gjennom tilbudet fra NOKLUS settes kommunene i stand til å oppfylle internkontrollforskriften på dette viktige punktet. Regjeringspartiene går langt i å være enig med opposisjonen i at det er av vesentlig betydning at samtlige norske sykehjem får tilbud om deltakelse i NOKLUS, men de har ikke de 2,3 mill. kr som mangler. Jeg forventer at statsråden kan forsikre at samtlige sykehjem vil få dette tilbudet i 2010, og at statsråden sørger for at de pengene som mangler, vil bli bevilget enten fra Helsedirektoratet, slik det tidligere har vært gjort, eller på annen måte. En samlet komité uttalte i 2006 at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. Vi har dessverre sett at denne regjeringen er mer opptatt av ideologi enn av at pasientene skal få et godt tilbud. Fremskrittspartiet mener at private og offentlige tilbydere av tjenester skal likestilles. Politikerne må definere kvalitet og omfang på det velferdstilbudet som skal finansieres av fellesskapet. Hvem som så står for utførelsen, må være av underordnet betydning så lenge kravene oppfylles. Vi ønsker at kapasiteten både hos det offentlige, hos private og hos ideelle organisasjoner skal utnyttes slik at vi i størst mulig grad unngår uverdige helsekøer. Vi ser at de ideelle organisasjonene er enda mer sårbare enn private tilbydere. I flere europeiske land har myndighetene tatt initiativ til å få på plass en samfunnskontrakt for samspillet mellom offentlig sektor og ideell sektor, som definerer mål og prinsipper samarbeidet skal organiseres etter. Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at vi tar denne debatten også i Norge, og vi foreslår derfor at det settes ned et bredt utvalg som utarbeider forslag til en slik samfunnskontrakt. Til slutt vil jeg nevne at Fremskrittspartiet er opptatt av å få på plass en god palliativ pleie gjennom bl.a. etablering av hospice-plasser. Spesielt er det viktig å ha fokus på tilbudet til unge alvorlig syke og døende, slik at ikke ordinært sykehjem er det eneste offentlige tilbudet for dem. Helt til slutt en stemmeforklaring: Når det gjelder forslag nr. 22, har årstallet der blitt endret fra avgivelsesdokumentene til «2010». Dermed vil Fremskrittspartiet også støtte forslag nr. 22. | Fremskrittspartiet | 2009-12-08 00:00:00 |
0 | For nøyaktig tre måneder sto vi i spontanspørretimen og diskuterte eldreomsorg. Det var rett etter at regjeringen hadde lansert den såkalte eldremilliarden. Statsministeren slo da fast, i denne sal, at denne ekstramilliarden ville føre til en kraftig utbygging av eldreomsorgen. Det var faktisk også slik at Arbeiderpartiets talsperson, Tore Hagebakken, sa at han var sikker på at kommunepolitikerne ville prioritere de eldre med disse midlene. Sannheten har TV 2 brukt tid på å avsløre de siste dagene. Den er jo at Arbeiderpartiets egne kommunepolitikere ikke prioriterer dette. Faktisk under halvparten har prioritert eldreomsorgen, mens andre har prioritert helt andre formål. Men i den samme debatten og ordvekslingen med meg sa statsministeren: «Vi styrer nå eldreomsorgen omtrent på samme måte som vi styrer skolen.» Men det er jo ikke sant. For når barna våre når skolepliktig alder og møter opp på skolen, får de skoleplass. Det er ikke slik at vi får tåredryppende oppslag i mediene om foreldre og barn som tropper opp på skolen og ikke får skoleplass, men får beskjed om at de må komme tilbake neste år – gudskjelov. Men det er fortsatt virkeligheten for landets eldre. Virkeligheten for landets eldre er at de er prisgitt om de bor i en kommune som har bygd ut eldreomsorgen, eller om de bor i en kommune som ikke har gjort det. Det uverdige spillet må nå opphøre. Derfor er min utfordring til statsministeren: Når skal han og hans regjering sørge for at alle de som har behov for verdig pleie og omsorg rundt omkring i dette landet, får behandling den dagen behovet inntreffer? | Fremskrittspartiet | 2011-02-16 00:00:00 |
1 | Dette var ei ektefølt og reell bekymring for problema og ei god beskriving, men ein relativt feilslått analyse av kva som skjer i Noreg når det gjeld klimaspørsmålet. Faktum er at vi har gjort svært mykje dei siste sju åra og er ein leiar i internasjonal politikk med omsyn til miljø. For det første oppfyller vi Kyoto-avtalen – Noreg oppfyller han. I tillegg overoppfyller vi han med 10 pst. For det andre er norske utslepp langt lågare i 2012 enn det dei hadde vore om det ikkje hadde vore for det første klimaforliket og alle tiltaka vi gjennomfører. Norske utslepp var det siste året vi har tal for, det lågaste vi har hatt sidan 1995. Så har vi altså lagt fram ei melding og inngått eit forlik for ytterlegare ambisjonar mot 2020. Det er jo fordi den dreiinga, stabiliseringa og svake nedgangen vi såg i 2011, ikkje er nok. Vi må endå mykje meir ned. Noreg skal kutte med 30 pst. innan 2020, to tredelar her heime. Derfor er det ei rekkje nye, tunge tiltak i klimameldinga og – seinare – endå fleire i klimaforliket. Så gjer vi mykje internasjonalt gjennom kvotar. Det er eg veldig for, som eit tillegg til det vi gjer heime. Det er altså ikkje sånn at det er ei form for avlat – tvert imot. For eksempel er det som heiter CDM, eller Den grønne utviklingsmekanismen, noko som u-landa har vore ein pådrivar for å få til, og som har vore viktig for dei, fordi det overfører pengar frå rike til fattige land og gjev dei moglegheita til å kutte i utslepp. Det er ikkje mogleg å løyse klimaproblemet utan at vi i tillegg til det vi gjer i rike land, gjer mykje i fattige land. No har det nettopp vore ei ekstern evaluering. Den viser at Den grønne utviklingsmekanismen truleg har bidratt til CO2-kutt i storleiken ein milliard tonn og overføring av 215 mrd. kr til u-land frå rike land. Om ikkje det er viktig både miljøpolitikk og utviklingspolitikk, er det vanskeleg å skjøne Kristeleg Folkepartis inngang til denne debatten. | Sosialistisk Venstreparti | 2013-01-09 00:00:00 |
1 | Det som jeg forsøkte å si i spørsmålet mitt, som jeg ikke sa, var at Fylkesmannen i Troms har gitt medhold til en familie i Tromsø som hadde klaget ordningen med fjernundervisning på samisk inn til Fylkesmannen etter påstander om at undervisningen ikke var god nok. Nordland og Finnmark fylkeskommuner som har ansvaret for de samiske tilbudene i Troms, har ikke ytret seg negativt om fjernundervisning som undervisningsform. Resultatene til avgangselevene i Troms etter mange år med fjernundervisning er på samme nivå som eller bedre enn resultatene til dem som har fått undervisning med lærer fysisk til stede. Spørsmålet er om statsråden kan bekrefte at Troms fylkeskommunes bruk av alternative undervisningsformer også i samisk er innenfor opplæringslovens bestemmelser, så lenge faglige krav og tekniske løsninger er ivaretatt. | Sosialistisk Venstreparti | 2016-03-02 00:00:00 |
0 | Vi i Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er et viktig politisk mål å redusere offentlig byråkrati. Gjennom dette kan vi gjøre offentlig administrasjon mer oversiktlig for den enkelte innbygger og øke den enkelte innbyggers innflytelse. Et hyggelig biprodukt kan selvfølgelig være at vi sparer penger. Vi er av den oppfatning at Administrasjonsdepartementet må stå i spissen for dette arbeidet både for å rasjonalisere egen og andre offentlige virksomheter. Administrasjon av statsapparatet må gjøres så enkelt og så kostnadseffektivt som mulig. I denne sammenheng kan man vise til at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder offentlig ansatte og offentlig administrasjon. En rapport som ble lagt fram av Statskonsult tidligere i år underbygger dette grundig. Og den nye statsråden er heller ikke, som det ble sagt i forrige replikkveksling, ukjent med disse temaene. Han har jo også laget en rapport, NOU 1991:28, som er meget spennende lesning og med mange spennende forslag. I sin tiltredelseserklæring snakker Regjeringen om modernisering av offentlig sektor: brukerorientering, serviceinnstilling, effektivisering, frigjøring av ressurser og konsentrasjon rundt det offentliges kjerneoppgaver. Dette lyder jo som det skulle vært hentet fra Fremskrittspartiets program. Og statsrådens tale kunne like gjerne vært hentet derfra. Det er hyggelig. Men hva kan vi konkret forvente oss? Hvilke konkrete tiltak blir de første vi ser når statsråden nå gyver løs på sitt arbeid? Når kommer det første konkrete forslaget om rasjonalisering, om effektivisering, innsparing og modernisering, og hva vil det gå ut på? I replikkordvekslingen med Schjøtt-Pedersen var statsråden inne på dette, men jeg følte at svarene ble svært lite konkrete. | Fremskrittspartiet | 2001-10-26 00:00:00 |
0 | Jeg takker statsråden nok en gang for svaret. Jeg tror at det må til enda mer samarbeid mellom landbruks- og matministeren og samferdselsministeren, for det er klart at det er en del mangler på samferdselsnettet. For tømmertransporten spesielt er det mangel på terminaler, og terminalene er for små og for korte, og i tillegg er kapasiteten overbelastet. Det er et ønske om at mest mulig av tømmeret, der dette er økonomisk og miljømessig forsvarlig, skal gå på jernbane. I tillegg er det dette med krysningsspor, som det også er stor mangel på. Jeg håper, på grunnlag av dette spørsmålet, at samferdselsministeren og landbruks- og matministeren vil gå i enda dypere samtaler, slik at vi får et produkt som ivaretar miljøfokuset når det gjelder skognæringen. | Fremskrittspartiet | 2011-11-30 00:00:00 |
0 | Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til en del av angrepene og kommentarene knyttet til mitt parti og mitt innlegg. Først vil jeg svare representanten Lillian Hansen, som er fornærmet over at jeg sa at det var demonstrasjoner mot regjeringen utenfor. Hun sa at hun ikke kunne se noe demonstrasjonstog til støtte for Fremskrittspartiets politikk. Nei, det var ikke derfor de gikk i demonstrasjonstog. De gikk i demonstrasjonstog for å bli kvitt regjeringen, som leverer en dårlig politikk. De hadde bannere med slagord som «Morn’a, Jens!» og «Skjerp deg, Jens!». Dette må jo være rettet mot Arbeiderpartiet, siden Jens Stoltenberg ikke er med i Fremskrittspartiet. Slagsvold Vedum kritiserer oss i Fremskrittspartiet, og bl.a. representanten Nesvik, for ikke å snakke om landbrukspolitikk. Det er litt merkelig, for vi har hatt 20 minutter med hovedinnlegg, og 10 minutter av dem er brukt på landbruket. Så hvis man ikke har hørt det, har man enten ikke vært til stede i salen, eller så har man ikke hørt etter. Så får man kanskje ta inn over seg at man neste gang hører etter på det som blir sagt, og ikke kommer med slike påstander. Så var han også veldig opptatt av dette med tollvern, at det var det viktigste de hadde gjort. Det kan man gjerne mene, men der ser vi også en forandring, for i juni måned var både Jens Stoltenberg og utenriksminister Gahr Støre ute og sa at det ikke skulle bli mer toll, det skulle bli mindre toll. Men så kom sommeren, og Senterpartiet havnet under sperregrensa, og vips så er man tilbake igjen og snur på det man har sagt tidligere. Så det viser jo den rød-grønne politikken: Den går bare opp og ned i sinuskurver. Så var Bendiks H. Arnesen opptatt av flomskadene i Troms, at det var viktig, og jeg er enig med Bendiks H. Arnesen i det. Dette nevnte også representanten Lange Nordahl. Men problemet er jo at regjeringen ikke har bevilget penger til det. Landbruksministeren dro opp til Troms, og jeg var der fjorten dager etter at han hadde vært på besøk. Da hadde han gått ut og lovet bøndene at dette skulle man fikse, de måtte bare kjøpe inn maskiner og alt, for de skulle få erstatning. De har ikke fått noe. De ønsker ikke å se landbruksministeren der oppe flere ganger, er det de forteller meg når jeg er på besøk, for de føler seg på en måte forrådt av Oslo-eliten, som de kaller det. Landbrukspolitikken er distriktsfiendtlig, og de føler seg ikke hjemme i den. Det er det jeg får beskjed om, og det kommer fra Senterpartiets egne der oppe. Så kanskje man burde reise opp og høre litt om hva som skjer rundt omkring. Tor Bremer var veldig opptatt av byråkrater. I dag er det sånn at hver byråkrat representerer ti bønder. Det er ekstremt mange byråkrater om man går inn og ser. Og de stikker av gårde med mesteparten av pengene. Så er Aasland ute etter at man ikke er fornøyd med industrien. Matvareindustrien ønsker et regjeringsskifte, for de ønsker å gjøre noe med regulatorrollen slik at man klarer å få nok råstoff, for de har ikke nok råstoff i dag. Det man har med den rød-grønne regjeringen, er for lite melk, smør, ribbe og pinnekjøtt – 64 pst. dyrere mat enn i EU, tre bruk per dag legges ned, for første gang er det under 10 000 jordbruksbedrifter, vi har en nedgang på 70 000 dekar på ett år, vi har en kjøttindustri som mangler råvarer. Bøndenes siste sjanse er faktisk et regjeringsskifte. | Fremskrittspartiet | 2012-12-12 00:00:00 |
0 | Nei, tidsrammen vil kunne bli et problem i og med at det er den rød-grønne regjeringen som styrer. Det i seg selv er jo en hemmende faktor, så jeg skjønner godt at representanten Heggø er redd for tidsperspektivet her. Når det gjelder det med solnedgangslovgivning, er det viktig å ha det på plass, for da må du faktisk gjøre en del tankeeksperiment bak de lover og regler som påføres, nettopp med den hensikt at du må ta en gjennomgang senere for å se om de er tilpasset den virkeligheten vi befinner oss i. Når det gjelder rapporteringskravene, vil jeg bare vise til at Fremskrittspartiet gjennom Dokument 8:15 S for 2009–2010 fremmet 21 forenklingsforslag. Men det som er hensikten med å få denne meldingen, er jo nettopp signalene ut til næringslivet – sørge for å få en bred gjennomgang, sørge for at vi tenker igjennom de beslutningene som vi foretar oss, sørge for at vi signaliserer til gründeren at ja, her er det viktig å satse, og vi skal stå bak det. Problemet er bare det at her går vi ned i skyttergravene, og vi sørger for at Stortinget, som landets høyeste folkevalgte organ, ikke får være med og diskutere. | Fremskrittspartiet | 2010-05-11 00:00:00 |
1 | I SV er vi svært fornøyde med at det er utarbeidet en egen stortingsmelding om visuell kunst, den første i historien. Den gir en god og grundig oversikt over saksfeltet og er blitt godt mottatt av Kultur-Norge. Som det har blitt hevdet: Billedkunst har nå endelig blitt sett og respektert som et offentlig innsatsområde. Meldinga skal bidra til å gi kunstfeltet et nødvendig løft. Saksordfører Lene Vågslid viste på en engasjert og svært positiv måte det gode arbeidet som er gjort, engasjementet blant kunstorganisasjonene og en rekke gode eksempler rundt om i det ganske land. Billedkunsten er viktig fordi den kan gi opplevelser og erkjennelser som ikke kan oppnås gjennom andre kunstformer og medier. Den gode billedkunsten kan stille spørsmål, engasjere og provosere, men den kan også gi oss vakre visuelle inntrykk i hverdagen vår. Det er derfor viktig med mangfold i billedkunst og kunsthåndverk. Det er viktig at visuell kunst av høy kvalitet når flest mulig over hele landet, og vi mener at meldinga kan bidra til dette. Det er ei relativt omfattende melding og mye som hadde fortjent oppmerksomhet i innlegg her – det være seg formidling og målgrupper gjennom ulike tiltak som f.eks. Den kulturelle skolesekken, kulturskolen, Kunst i Skolen og Den kulturelle spaserstokken, økt støtte til museer med kunstsamlinger og støtte til flere kunsthaller, kunstforeninger og kunstsenter, eller styrking av visningsarenaer og satsning på kunst i det offentlige rom samt kunnskapsproduksjon og forskning på kultur generelt og det visuelle kunstfeltet spesielt. Det å opprette en arrangørstøtteordning for det visuelle feltet under Norsk kulturfond er også verdt å framheve. Jeg vil nå fokusere på viktigheten av å sørge for en økt profesjonalisering og gode rammevilkår for kunstnerne. Det er viktig å ha gode virkemidler både når det gjelder bruk av kunstverk – gjennom visningsvederlag, honorarer og innkjøp – og når det gjelder produksjon av kunst, herunder sikring av inntekt og stipend. Kunstnere må gis mulighet til å leve av sin kunst. Dette må selvfølgelig innebære at kunstnere over hele landet får like muligheter. Gode, langsiktige og forutsigbare arbeidsbetingelser er vesentlig. Det er viktig for SV at visuelle kunstnere sikres økonomisk gjennom langvarige stipend og utstillingshonorarer for å kompensere for de særlige praktiske og økonomiske utfordringene de har som ikke-institusjonstilknyttede skapende kunstnere. Kunstnere innenfor det visuelle feltet har ofte store produksjonskostnader, og inntektsmulighetene i forbindelse med salg er gjerne begrenset til et ganske lite antall eksemplarer. I SV er vi derfor glad for at det nå påpekes at billedkunstnere og kunsthåndverkere i større grad må synliggjøre totale produksjonskostnader, herunder arbeidsinnsats, slik at de totale kostnadene i kunstprosjektene blir synlige. I meldinga varsles det en gjennomgang av dagens utstillingsvederlagsavtale, og det vurderes et pilotprosjekt for å prøve ut en ordning med utstillingshonorarer. Dette er til gode for kunstnerne og derigjennom publikum – og forhåpentligvis også til økte muligheter for salg. I meldinga er det varslet en omlegging av dagens garantiinntekter til to nye, langvarige stipendtyper. For SV har det vært vesentlig å sikre at det fortsatt vil være mulig for etablerte kunstnere å motta langvarige stipend som kan gi forutsigbare og relativt langsiktige arbeidsforhold. Ideelt sett ønsker SV en utvidelse av dagens 488 GI-hjemler, men er glad for at midlene til disse opprettholdes i statsbudsjettet og omgjøres til stipend som skal gis for en periode på ti år, med mulighet for fornyelse samt stipend for seniorkunstnere. Jeg har registrert en viss utålmodighet i noen kunstnerorganisasjoner for å få på plass forskrift for nye stipend, men regner med at arbeidet igangsettes snarlig. Meldinga legger opp til en storstilt satsning på billedkunst og kunsthåndverk og er et viktig bidrag i videreføringa av Kulturløftet. Det er med glede jeg behandler den i dag, og jeg ser fram til videre oppfølging av meldinga. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-12-10 00:00:00 |
1 | Syv år med rød-grønt styre og SV i regjering har forandret Norge. Forskjellene har gått ned, sysselsettingen har gått opp, ambisjonene i klimapolitikken er økt betydelig, jernbaneinvesteringene er historisk høye, og det investeres i og forskes på ny miljøteknologi og mer miljøvennlig industri. Privatisering og skatteletter er erstattet av utbygging av velferden og en mer rettferdig skattepolitikk. Vi har bygget titusener av barnehageplasser, og vi har redusert prisene i barnehagene med en tredjedel. Foreldrepermisjonen og fedrekvoten er økt vesentlig. SVs gamle forslag om tredeling er vedtatt, og kontantstøtten for toåringer fjernet. De rikeste har fått økt skatt, mens minstepensjonistene har fått økt pensjon. Det kommunale barnevernet har fått det største løftet på 20 år. Norge har fått verdens mest radikale utviklingspolitikk, slettet ulandsgjeld og nådd målet om 1 pst. av BNI til bistand. I skolen har vi fått flere timer og flere lærere. Skolemateriellet er blitt gratis, og leksehjelp er innført for å redusere de sosiale forskjellene i læringsutbyttet. Realveksten i forskningen siden 2005 er på ca. 27 pst. Det er denne kursen vi vil videreføre i det stortingsåret vi nå begynner på. Det er en rød og grønn politikk for miljøet og rettferdighet vi vil gå til valg på neste år, for utfordringene i Norge er fortsatt store. Vi ønsker å forandre mer. Vi vil gjøre Norge rødere og grønnere. Nesten uansett hva slags spørsmål du stiller, er kunnskap en del av svaret. Det er ny kunnskap som skal løse vår tids store utfordringer, som klimakrisen. Det er ny kunnskap som skal sikre grunnlaget for velferd og velstand i framtidens Norge. Resultatene fra norsk skole viser at vi er på riktig vei. Leseferdighetene er på vei opp – det motsatte av det som skjer i Sverige, der høyresiden styrer. Der går resultatene ned. En politikk for kunnskap må også være en politikk for sosial utjevning. Barnehageplass til alle og leksehjelp i skolen handler om å gi alle barn muligheten til å ta del i kunnskapssamfunnet. Bare en god, offentlig fellesskole kan bidra til å utjevne sosiale forskjeller og legge til rette for læring for alle barn, uavhengig av klassebakgrunn. Derfor bør veivalget mellom videre satsing på den offentlige skolen og privatiseringen som høyresiden ønsker seg, bli et sentralt tema i den politiske debatten framover. Den gang den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, lå det søknader om 22 000 privatskoleplasser og ventet på godkjenning. Flere privatskoler vil bety økte forskjeller. Det vil bety en stor fare for A- og B-skoler og derved større fare for A- og B-elever. Og privatisering betyr sentralisering. Også det har vi sett i Sverige, der de ideene den norske høyresiden vil innføre i Norge, allerede er utprøvd i praksis. En slik utvikling er vi imot, fordi vi vil at ulike mennesker skal ha like muligheter. Derfor stanset vi privatskoleveksten i 2005. I stedet har vi de siste syv årene forbedret den offentlige fellesskolen. Jeg må litt tilbake til Bergen – ikke bare fordi Bergen er en viktig by, men også fordi Bergen kan gi oss noen viktige lærdommer om hva høyresiden mener når de sier de skal satse på skolen. Jeg tillater meg å tvile på at den politikken vi vil få nasjonalt hvis høyresiden tar over, er så veldig ulik den satsingen på kunnskap vi har sett i min hjemby. Den ene grunnen til at jeg tillater meg å tvile på høyresidens satsing på skolen, er at de fortsatt ønsker å bruke de store pengene på å redusere skattene, sånn som byrådet i Bergen har gjort med eiendomsskatten. I motsetning til representanten Siv Jensen synes jeg 25 mrd. kr er fryktelig mye penger. Det er fryktelig mye penger som kunne ha vært brukt på å forbedre velferden og sørget for at barna våre lærer mer. Men så ser vi også at høyresiden har fått prøve seg mange steder i landet. I Bergen har byrådet i årevis neglisjert vedlikehold av skolebyggene. Jeg besøkte tidligere i høst Nattland skole til en engasjert og hyggelig prat med lærerne der. Nå må de samme lærerne undervise elevene sine i lavvo gjennom vinteren fordi skolens bygninger har forfalt til det ubrukelige. Sånt er ikke å satse på kunnskap. I landene rundt oss øker de sosiale forskjellene. I Norge gikk forskjellene ned etter 2005. Det er et markant brudd med en lang trend i vårt land og med utviklingen i landene rundt oss. Det skyldes politikk. Det skyldes omfordeling gjennom skattesystemet, og det skyldes lav arbeidsløshet. Vi må ha som mål å redusere forskjellene i Norge mer i årene som kommer, fordi lave forskjeller gir et godt og trygt samfunn. Da må vi bruke skattepolitikken til å fordele enda bedre, ikke gi skattelette til dem med mest fra før. Men vi må hindre at arbeidslivet skaper større sosiale forskjeller. Det at faste og hele stillinger er det normale i norsk arbeidsliv, skaper en tryggere hverdag for vanlige mennesker. Det gir arbeidstakerne større muligheter til å påvirke egen arbeidsplass og til å ha innflytelse over samfunnet rundt seg, og det er med på å holde forskjellene nede. Derfor trenger vi en fortsatt sterk innsats mot sosial dumping og mot økt midlertidighet i arbeidslivet. Det bekymrer meg at et av de områdene der opposisjonspartiene, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, finner sammen, nettopp er i ønsket om det motsatte – om mindre reguleringer til beste for arbeidsfolk i norsk arbeidsliv. Høyre har endret sin retorikk, men ikke sin politikk. I offentlig sektor ser vi det samme. I Oslo og i Tromsø gjennomføres det nå storstilt privatisering og konkurranseutsetting. Vi vet hvem som betaler prisen for det. Mange av de damene som daglig tar de tyngste løftene i velferdsstaten, får sine arbeidsforhold og sine pensjonsbetingelser rammet av privatiseringspolitikken. I stedet for mer privatisering, i stedet for mer konkurranse må vi jobbe for å ta alles krefter i bruk. Bare i sykehussektoren jobber 30 000 sykepleiere deltid. Derfor er jeg glad for at regjeringen legger så stor vekt på målet om økt heltid og større stillinger til disse kvinnene og mennene, som gjør en så viktig jobb for oss. De siste årene har jeg flere ganger besøkt klimaforskerne ved Bjerknessenteret, som også ligger i Bergen. Jeg var der sist nå på mandag. Det er inspirerende, for det viser at vi har noen av verdens ledende forskere i vårt land. Det er et eksempel på at et lite land kan være en ledende kunnskapsnasjon. Men det er også skremmende å besøke klimaforskerne, fordi resultatene av forskningen viser at klimaendringene utgjør en reell, overhengende trussel mot framtiden vår. Forskerne i Bergen jobber nå med den neste hovedrapporten til FNs klimapanel. Noen av konklusjonene der er allerede klare: Det er enda sterkere grunn til å slå fast at klimaendringene er menneskeskapte, og vi kan nå slå fast at det er en sammenheng mellom menneskers utslipp av klimagasser og økt temperatur, mer regn og minkende isbreer. Vi ser at tempoet i avisingen øker. I september nådde ismengden i Arktis et nytt bunnivå. Isen er i ferd med å forsvinne. Det betyr at noe stort er i ferd med å endres, med dramatiske effekter for mat, vannforsyning og hele menneskesamfunnet. Det er i løpet av de aller nærmeste årene vi kan sette i verk tiltakene som gjør at vi når togradersmålet og hindrer den utviklingen. Klimameldingen og klimaforliket er en god plattform for den norske innsatsen. Vi har lagt til grunn ambisiøse mål, vi har lagt til grunn konkrete tiltak, og vi har vist at vi forstår at det ikke nytter å være verdensmester i klimapolitikk hvis man ikke samtidig er norgesmester. Vi må også kutte i norske utslipp. Rike land må gå foran og investere i den teknologiske utviklingen som gjør at vi kan få de globale utslippene ned. Å redusere utslippene her hjemme handler ikke om alt det vi ikke kan gjøre. Det handler ikke om færre arbeidsplasser eller mindre industri. I virkeligheten er det motsatt. Å bygge lavutslippssamfunnet handler om å modernisere Norge – om nye og mer energieffektive hus, nye biler, nye energikilder, nye miljøvennlige industriarbeidsplasser. Det handler om å binde landet sammen med jernbane og byene sammen med gode kollektivløsninger – om å gjøre hverdagen lettere, mulighetene for næringslivet flere og framkommeligheten bedre. Lavutslippssamfunnet kan bli fantastisk, det, hvis vi kommer tidlig nok i gang med å bygge det. Jeg avslutter der – med det som er vår tids viktigste spørsmål. Det er mitt håp at både denne debatten, dette stortingsåret og den kommende valgkampen vil reflektere det. For det er bare hvis vi løfter klimasaken til den plassen den fortjener – sak nummer én, prioritering nummer én – at vår generasjon folkevalgte tar ansvaret vårt på alvor. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-10-04 00:00:00 |
0 | Jeg takker statsråden for svaret, som egentlig ikke ga meg så mye svar på det jeg spurte om. Aldri før har det vært så få bønder, aldri før har det vært så få landbrukseiendommer i drift, aldri før har det stått så mange landbruksbygninger tomme, og aldri før har det egentlig vært så mange som ønsker å selge gården sin, men på grunn av et lovverk, et reguleringsverk, et takstverk og ikke minst en godkjenning av en kjøpesum, står disse bygningene tomme. Vi har hørt at det finnes ca. 400 000 mennesker rundt omkring i Norge som er interessert i å kjøpe en eller annen form for gårdsbruk, men på grunn av regelverk og på grunn av priser etc. er det ikke så mange som vil selge. Jeg var inne på FINN.no i går kveld og så hvor mange gårdsbruk som var til salgs. Det var ikke mange, og det er en grunn til det. Det er på grunn av det regelverket vi har, som sagt. Det gis ikke muligheter til en annen drift på en gård – og en annen drift kan f.eks. være gårdsturisme. En viss oppmykning har det vært, men det er mye som står igjen. Dette med delsalg, f.eks., av en eiendom er jo helt umulig, for da svekker man gårdens muligheter til å skaffe inntekter. Vi hadde før jul en debatt om dette med produksjon og salg av alkoholholdige drikker, hvor både næringsministeren og landbruksministeren var høyt på banen og sa at dette var positivt. Så kommer vi til stortingssalen for å diskutere dette, og så stemmer partiene imot. Da stiller man spørsmålet: Hva skjer, egentlig? | Fremskrittspartiet | 2011-02-23 00:00:00 |
1 | Eg er litt usikker på om eg hang med i alle svingane, og kva spørsmålet var. For å ta det litt i tur og orden: Ja, eg meiner at over tid vil store skattekutt nødvendigvis bety kutt i velferdsstaten sine ordningar, anten det er gjennom frivillig sektor som det offentlege betalar, eller det er gjennom offentlege velferdsordningar. Det er slik vi finansierer dei velferdsordningane. Så er mi oppfatning, og eg trur eigentleg finansministeren er heilt einig i det, at vi òg har ein veldig viktig delsektor i tillegg til velferdsstaten i Noreg som gjer eit uvurderleg arbeid. Eg er ganske sikker på at han òg vil vere einig i, kanskje i motsetning til representanten Tybring-Gjedde, at det at vi har ein stor og godt utbygd velferdsstat som basis i det norske samfunnet, er den viktigaste grunnen til at vi kan ha små forskjellar, og at relativt mange menneske kan klare seg godt i Noreg, og eit svært godt utgangspunkt for å bevare dei viktigaste trekka i det norske samfunnet. | Sosialistisk Venstreparti | 2010-11-25 00:00:00 |
0 | Innleiingsvis vil eg berre seie at eg synest representanten Schjøtt-Pedersen burde halde seg litt meir til sanninga når det gjeld den differensierte arbeidsgivaravgifta, og også tilføydd at det er ei tverrpolitisk einigheit om å få tilbake ei mest mogleg differensiert arbeidsgivaravgift. Det som eg tenkte å ta for meg her, heng saman med at leiaren av finanskomiteen jo ofte er veldig oppteken av vurderingar til økonomar. For ikkje så lenge sidan var sjeføkonom Steinar Juel i Nordea ute og uttalte at regjeringsskiftet ville medføre 0,5 pst. høgare rente. Då la han til grunn den same pengebruken, men altså at ein brukte meir i offentleg sektor og mindre til skatte- og avgiftslette enn kva den førre regjeringa, med støtte frå Framstegspartiet, gjorde. Mitt spørsmål er: Er representanten Schjøtt-Pedersen einig i at innretninga på finanspolitikken til den raud-grøne regjeringa vil medføre høgare rente? | Fremskrittspartiet | 2006-06-16 00:00:00 |
0 | Statsråden kom med en kraftig kritikk av opposisjonspartiene for hvordan de har håndtert dette Dokument nr. 8-forslaget. Det opposisjonen prøver å gjøre, er å ivareta norske interesser, gi Statkraft økonomiske muskler så det får anledning til å vokse internasjonalt i tråd med den strategien Statkraft har, og i tråd med norske interesser. Hvorfor skulle ikke vi med de unike mulighetene Norge har når det gjelder ren energi, kunne vokse til å bli en stormakt i Europa? Det Regjeringen gjør, er å bremse den utviklingen og vise handlingslammelse. Derfor synes jeg ikke man først og fremst burde kritisere opposisjonen. Vi behandlet eierskapsmeldingen for et år siden og en mulig omdannelse av Statkraft til et aksjeselskap. Det ble det ikke noe av den gangen, for man skulle komme tilbake til Stortinget med en sak fra Regjeringen for å få dette med særoppgavene drøftet. Nå har det gått et helt år. Når kan Regjeringen legge denne saken på bordet, slik at vi får diskutert omdannelsen til et aksjeselskap? | Fremskrittspartiet | 2003-06-18 00:00:00 |
0 | Jeg registrerer at enkelte medlemmer i SV gjør et fåfengt forsøk på å være saklige i denne debatten, men de har så langt hatt dårlig gjennomslag, for å parafrasere Inga Marte Thorkildsen. Fremskrittspartiet har altså i utgangspunktet lagt opp til en debatt om tiltak. I Dokument nr. 8-forslaget inviterer vi til en debatt om tiltak. Så ble vi allerede i saksordførerens første innlegg utfordret til å diskutere vitenskap. Det har vi også gjort for å vise at det faktisk er en debatt om vitenskap der ute. Derfor er det gjort slik representanten Sortevik sier, og derfor har representanten Fredriksen sitert innlegg fra andre. Det var ikke han som benektet CO2- og klimaeffekt, men han viste til forskere som skriver om dette, for å vise at det faktisk pågår en debatt der ute. Så har vi også vært veldig tydelige på at til tross for at det er en debatt, legger Fremskrittspartiet til grunn føre-var-prinsippet. Vi har fremmet en rekke forslag, over 30, til hvordan man skal kutte CO2-utslipp og innfri Kyoto-avtalen. Vi hadde jo ikke fremmet de forslagene hvis vi hadde syntes hele debatten bare var tull, slik som enkelte representanter later som Fremskrittspartiet gjør. Når det gjelder klimaforliket, er man bekymret for at hvis Fremskrittspartiet kommer i regjering, vil forliket falle. Vi vil videreføre de tiltakene vi er for, men når de seks andre partiene har valgt ikke engang å ha en samtale med oss om forliket, vil vi selvfølgelig ikke føle oss forpliktet til å videreføre det vi er imot. Når man er så bekymret for det, får man se hvor robust barnehageforliket fra forrige periode var. Det smalt ved første anledning, og det kostet ikke én kalori for noen av partene som stod bak, å bryte det. Så har vi forsøkt å få en del avklaringer fra disse seks partiene om hva klimaforliket konkret faktisk innebærer. Hva betyr det for Kårstø 2012 og Mongstad 2014? Hva betyr det for petroleumspolitikken? Hva betyr det for klimakvoteloven i 2012 og kvotetildeling etter 2012? Hva betyr det når Stoltenberg sier at man skal gjøre tiltak der de gjør mest nytte, mens alle andre i denne sal snakker om at vi skal gjøre to tredjedeler i Norge - minst? Er det ikke da en liten avstand mellom det statsministeren sier og det partiene på Stortinget sier? Hva betyr det for småkraftverk og grønne sertifikater? Hva betyr det når man sier at man skal ha 250 mill. kr til jernbane, men ikke spesifiserer om det er brutto eller netto bevilgning? Ingenting av dette har det kommet et tydelig svar på. SV sier én ting om petroleum, Arbeiderpartiet sier noe helt annet. Og så beskylder man Fremskrittspartiet for å dobbeltkommunisere. Alle som har fulgt denne debatten, ser jo at det er en sekspartskommunisering fra de andre, fordi man ikke helt klarer å bli enige om hva man faktisk har inngått. Statsråd Solheim tok opp at Fremskrittspartiet bare påpeker manglene. Det er jo fordi vi er den eneste kritiske røsten som har hatt en alternativ politikk, og da ønsker vi jo å påpeke hvilke tiltak som ikke virker, for å få en debatt rundt det. | Fremskrittspartiet | 2008-03-04 00:00:00 |
0 | Under hovedinnlegget fra saksordføreren i dag kom det ingen garanti for eller bekreftelse på at staten stiller opp med sine 12 milliarder kr. Mitt første spørsmål til representanten Sortevik er: Hvordan kan vi stole på at staten vil vise sitt ansvar, hvis forslag nr. 4 faller under voteringen i dag? Min andre utfordring til representanten Sortevik gjelder at Fremskrittspartiet stadig vekk blir utfordret på at vi har så mange penger. Da vil jeg gjerne utfordre representanten Sortevik: Finnes det dekning for Fremskrittspartiets forslag, tidligere forslag om strukturendringer og framtidige forslag når det gjelder fondsavsetninger til infrastruktur osv? | Fremskrittspartiet | 2008-03-13 00:00:00 |
0 | Jeg har følgende spørsmål til fiskeriministeren: «I forbindelse med «Rocknes»-forliset ble det oppdaget grunner i Vatlestraumen, som er en del av den smaleste og mest trafikkerte del av skipsleden til og fra Bergen havn. Vatlestraumen har et svært urent farvann, med mangelfull kartdokumentasjon. Blant trafikkerende skip er også større tonnasje med farlig, forurensende last og store passasjerskip med stor bunkerskapasitet. Vil statsråden innføre seilingsbegrensninger i Vatlestraumen?» | Fremskrittspartiet | 2004-04-28 00:00:00 |
1 | Eg har lyst til å spørje representanten Lilletun om dette med veldedigheit. Fleire frå Kristeleg Folkeparti, også utviklingsministeren, synest det er veldig viktig å seie mange gonger at vi må hugse på at dette ikkje er almisser. Det er ikkje veldedigheit vi held på med. Likevel har eg lyst til å spørje om det. Min definisjon av veldedigheit er at vi i den rike verda på ein måte vil vere avhengige av dei fattige for å vise kor gode vi er. Det er på ein måte slik at vi kastar oss opp til å bli skinnheilage som berre det, og det har eg sjølv opplevd å ha vore av og til. Kunne han ha definert litt meir kva veldedigheit er? I politisk filosofi har vi den tyske filosofen Kant Skal være Hegel, jf. representanten Jacobsens rettelse side 1381., som snakkar om herre-knekt-forholdet, der knekten held fram med å vere knekt nettopp fordi han tillèt herren å vere herre. Det er grunnlaget for den politiske kampen som har vore her i Europa. I Noreg kjenner vi det betre gjennom det å stå med lua i handa. Grunnlaget for ikkje å halde fram med det var sjølvsagt å starte ein politisk kamp. Spørsmålet blir då: Kan bistand, dersom det er veldedigheit, på ein måte verke til å tilsløre både den europeiske og den norske politiske utviklinga? | Sosialistisk Venstreparti | 2005-01-18 00:00:00 |
1 | Engasjementet til SV for ein liberal integrerings-, flyktning- og asylpolitikk varer veldig lenge, og på nokre viktige felt, som t.d. gjeld barn, har vi gjort viktige endringar på det området som har betyding for menneske i Noreg. På andre felt er det sånn at dei partia som står for den politikken i Noreg – SV, Venstre, og eg vil leggje til Kristeleg Folkeparti – ikkje gjorde noko brakval akkurat i 2009. Summen av det er at parti som står for ein annan politikk enn dei vi samarbeider med, har eit klart fleirtal her i Stortinget og hadde det same då vi sat og forhandla regjeringsgrunnlaget. Så eg trur at akkurat når det gjeld det konkrete området, får vi kome tilbake til i vidare diskusjonar framover og sjå om det er behov for endringar, og om det er mogleg å skape fleirtal for det. | Sosialistisk Venstreparti | 2011-10-04 00:00:00 |
1 | Kristeleg Folkeparti ser ikkje den retningsendringa me no har i norsk politikk. Eg forstår godt at dei ikkje ønskjer å sjå det, men at det skjer, erfarer folk ute. No klarer SV og denne fleirtalsregjeringa å plussa på pengar bl.a. til jernbanen, ei satsing på jernbanen som ikkje er det ho burde vera, men det er altså 182 mill. kr meir enn det Kristeleg Folkeparti klarte å få til. Det er ein annan miljøprofil på denne regjeringa, og det vil ein erfara i åra som kjem. Til Hurtigrutemuseet. Me hadde ein debatt om det internt i regjeringspartia, men me har ikkje konkludert. Me får no ei ugreiing. Frå storfraksjonens side er me positivt innstilte, men me vil ikkje konkludera på dette med nasjonalt museum på det noverande tidspunktet. Det skal me komma tilbake til. Men både SV og storfraksjonen er opptekne av å få sørgja for å få Hurtigrutemuseet på plass. Korleis det skal skje, om det skal skje ved spleiselag, eller kor stor del staten skal ha, må me komma tilbake til seinare. | Sosialistisk Venstreparti | 2005-12-07 00:00:00 |
0 | I innlegg fra flere representanter har markedsordningen for melk vært oppe. I innstillingen er det et forslag, nr. 1, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, om at denne ordningen skal tre i kraft senest 1. januar neste år. Jeg husker godt da vi fikk denne ordningen første gang, og så vidt jeg husker, støttet alle partier i Stortinget full konkurranse på foredlingssiden for melk. Det hører til historien at dette kanskje ikke har fungert så godt. I hvert fall har enkelte aktører klaget på ordningen, slik den har foreligget, og det har vært behov for å foreta endringer. For oss er ikke denne datoen så veldig viktig. Det viktige er at man får en transparent, fungerende ordning som alle aktørene, også de små, kan akseptere. Så vidt jeg husker, er det Regjeringens intensjon å ha denne ordningen klar pr. 1. januar, så jeg vil gjerne be statsråden oppklare om det er et nødvendig forslag. Fremskrittspartiet er på vippen her, og det er et spesielt ansvar fra vår side. | Fremskrittspartiet | 2003-06-19 00:00:00 |
1 | La meg presisere at det var tre - ikke bare to – områder jeg understreket som sentrale: Det var lønn, det var minste timeressurs, og det var det som går på større frihet lokalt til å organisere undervisningen. Jeg ser dette i nær sammenheng, og jeg skulle ønske man gjorde det i de fremtidige forhandlingene. Jeg erkjenner at dette er en sak for partene i arbeidslivet, altså det som går på lønn, og det som går på arbeidstidsbestemmelser, lesepliktsordninger osv. Det er partene i arbeidslivet som har hovedansvaret for dette. Men det må ikke hindre oss, når vi nå diskuterer lærerrekrutteringen, i å gi uttrykk for klare og sterke synspunkter på hva som er nødvendig for å sikre nok lærere til skolen i årene fremover. Det er vårt ansvar – det er vi som vedtar planene. Det er vi som vedtar læreplanene, og det er vi som legger rammene for utdanningssektoren. Da må vi også påse og medvirke til at vi får inn nok folk, slik at vi er i stand til å realisere disse planene. Det vi sier om konkurransedyktig lønn, betyr rett og slett at lærerne i årene fremover – uten å definere det til årets tariffoppgjør, til neste års tariffoppgjør eller eventuelt andre måter som dette måtte skje på – er nødt til å få en større lønnsvekst enn andre grupper. Og som jeg sa, det er ikke på grunn av at vi syns spesielt synd på lærerne, men det er rett og slett fordi dette er det mest effektive virkemiddelet vi har for å få nok lærere inn i skolen. Vi kjenner jo til rollene, til hvem som har ansvaret for de ulike delene, men vi gir det klare signalet til lønnsforhandlerne for statssektoren at de må legge opp lønnsoppgjøret slik at vi klarer å realisere dette målet: å sikre nok lærere. | Sosialistisk Venstreparti | 2000-03-02 00:00:00 |
0 | Representanten Helleland påpekte den fare den organiserte kriminaliteten representerer for Norge og Norges sårbarhet. Han påpekte i den sammenheng behovet for samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Ser Helleland at Norge kan gjøre seg selv mer sårbart dersom det internasjonalt blir kjent at Norge ikke vil være like aktiv og benytte de samme etterforskningsmetoder som f.eks. Frankrike eller andre EU-land når det gjelder å etterforske denne form for organisert kriminalitet? Da blir spørsmålet: Ønsker Høyre at man skal ha en slik selvpåført ekstra sårbarhet i Norge? | Fremskrittspartiet | 2002-11-05 00:00:00 |
1 | La meg starte med å slutte meg til den lykkeønskninga: Til lykke med dagen, vil jeg også si fra denne talerstolen. Det er ikke hver dag man får være med på å behandle en ratifikasjon av et så viktig dokument som en menneskerettighetskonvensjon er. Det er også helt riktig som det er blitt sagt, at konvensjonen utgjør et vendepunkt. Man kan kalle det et paradigmeskifte at man går fra å snakke om helsepolitikk og sosialpolitikk når man diskuterer mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres plass i samfunnet, til at vi nå går over til å snakke om likeverd, likestilling, deltakelse og selvbestemmelse. Det håper jeg bidrar til å gjøre noe med oss, og at vi begynner å tenke annerledes om hvordan vi planlegger vårt samfunn med tanke på at alle skal kunne delta på like fot. WHO og Verdensbankens World report on disability slår fast at det er rundt 1 milliard mennesker med funksjonsnedsettelser i verden. Det tilsvarer 15 pst. av jordas befolkning. Rapporten dokumenterer at personer med nedsatt funksjonsevne møter omfattende barrierer i helsetjenesten, utdanning, arbeidslivet, transport og kommunikasjon. Personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere helse, dårligere utdanning og dårligere økonomi enn resten av befolkninga. Jeg kommer nettopp fra New York, hvor vi har hatt det største møtet noensinne om vold mot kvinner. Vi hadde også det første møtet noensinne – så vidt jeg kunne forstå – som tok for seg situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne – kvinner og barn – med det utgangspunkt at dette er mennesker som er langt mer utsatt nettopp for vold og overgrep enn andre, funksjonsfriske er. Men man glemmer ofte det, og man glemmer også til og med at mennesker med nedsatt funksjonsevne også har et kjønn. Rapporten viser med all tydelighet at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne lenge har blitt oversett og tilsidesatt. FN-konvensjonen danner et godt grunnlag for å ta tak i dette og sikre at alle mennesker får ta del i det de fleste av oss betrakter som en selvfølgelighet. I prosessen knyttet til ratifisering har vi sett behovet for å gjøre endringer i norsk lovgivning. Det er klart at norsk vergemålslovgivning er i strid med konvensjonens bestemmelse om rettslig handleevne. Vergemålsloven kom, som de fleste her vet, på plass i en annen tid, rundt år 1900, og er nå moden for historiens skraphaug. Regjeringa har holdt fast på en linje om at norsk rett må være i samsvar med konvensjonen før ratifisering. Grunnen til dette er at regjeringa – som tidligere regjeringer, akkurat som representanten Andersen var inne på – ønsker å vise troverdighet og integritet i internasjonale forhold, og særlig i spørsmål som berører menneskerettighetene. Å vente med å ratifisere til vi har ryddet i eget hus, viser at vi tar konvensjonsforpliktelsene på alvor. Det har vi også fått tilslutning til fra flere medlemmer av FN-komiteen til CRPD, sjøl om det er ulike meninger om dette, og sjøl om det også, som representanten Andersen var inne på, er sider ved det som kan tale i en annen retning. Regjeringa foreslår samtidig at Likestillings- og diskrimineringsombudet får ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med konvensjonen. Vi er trygge på at ombudet vil forvalte denne rollen med mot og klokskap. Ombudet gjør en solid jobb med å overvåke gjennomføringen av CEDAW og CERD, dvs. Kvinnediskrimineringskonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen. I forbindelse med de periodiske rapporteringene til FNs traktatorganer har ombudet foretatt sjølstendige kartlegginger av norske forhold og levert egne rapporter som grunnlag for eksamineringen av Norge. Ombudet tilfredsstiller de relevante kravene i de såkalte Paris-prinsippene for institusjoner, som skal fremme og beskytte menneskerettighetene. Oppgaven med å overvåke nasjonal gjennomføring av CRPD faller i stor grad sammen med oppgaver ombudet allerede har i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet vil kunne benytte tallmateriale fra de sakene som klages inn for ombudet, til å kartlegge den faktiske situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i relasjon til konvensjonens bestemmelser. Etter konvensjonens artikkel 33 tredje ledd skal sivilsamfunnet, og særlig mennesker med nedsatt funksjonsevne og organisasjoner som representerer dem, trekkes inn i overvåkingsprosessen og delta fullt ut i den. Det er viktig å understreke. Brukermedvirkning er en del av konvensjonen. Jeg vet at ombudet har drøftet dette med representanter for funksjonshemmedes organisasjoner og vil etablere strukturer for samarbeid med organisasjonene. Men først og fremst, sjøl om man kan mene at det har tatt tid: Gratulerer med dagen! Det er en milepæl og en stor dag. | Sosialistisk Venstreparti | 2013-03-19 00:00:00 |
1 | Først: Kambe viser til interne arbeidsgrupper, som vi må si er i sin spede begynnelse med arbeidet med neste års valgprogram. Vi har arbeidsgrupper når det gjelder både økonomi, helse, skole og utdanning. Dette er en prosess som er i en tidlig fase. Vårt program vil bli klart og tydelig presentert til høsten, i god tid før valget. Det som vil komme – jeg skal ikke forskuttere for mye – er ikke noe nytt i forhold til den økonomiske politikken SV har stått for hele tiden: mer omfordeling, mer skatt for dem som har mulighet og evne til å betale skatt, og mindre skatt for dem som har middels og lave inntekter. Mer omfordeling og tydelig politikk på dette området er det som vil komme fra SV ved neste stortingsvalg. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-06-15 00:00:00 |
0 | Jeg takker for svaret. Problemstillingen som er tatt opp i spørsmålet, dreier seg om hele veisektoren, ikke bare tunneler – veier, tunneler og broer. Da er det slik at det med dagens system er Statens vegvesen som stort sett står for kontroll og godkjenning. Klassifisering og periodisk ettersyn er et system vi kjenner fra andre sektorer, både fra luftfart og skipsfart – et system som medfører konsekvenser når feil og mangler avdekkes. Er det noen grunn for ikke å bruke slike systemer innenfor veitrafikken for å bedre sikkerheten på norske veier? | Fremskrittspartiet | 2007-01-10 00:00:00 |
0 | Jeg mener at svaret på det er åpenbart, og at jeg har sagt det tidligere, nemlig at fremtidens politistruktur er en helt annen politistruktur og distriktsinndeling enn det Gjørv-kommisjonen hadde som utgangspunkt da de ga sin anbefaling. Det er mange deler av den anbefalingen som fortsatt vil ha gyldighet også i en ny politidistriktsstruktur, men en skal huske på at en hele tiden er avhengig av å sikre at en får mest mulig igjen for de pengene som brukes. Nå sikrer vi en betydelig økning av robustheten til operasjonssentralene rundt omkring i hele landet. Det betyr at en får en mye bedre håndteringsevne på store og små hendelser enn det en noen gang tidligere har hatt. Så er spørsmålet om en da i tillegg trenger en nasjonal overbygning for eventuelle hendelser av en nasjonal karakter, som gjør at det blir behov for det. Samtidig har Gjørv-kommisjonen kommet med en rekke andre anbefalinger som også er viktige for at vi skal sikre beredskapen tilfredsstillende i Norge, f.eks. nødvendigheten av et nytt beredskapssenter. Vi er nødt til å bruke de midlene vi har, på en best mulig måte, og da mener jeg at vi nå, når vi gjennomfører denne politireformen, må sikre at vi klarer å levere de tjenestene som vi skal levere gjennom en ny politidistriktsstruktur. Det kan være at det også er behov for en nasjonal overbygning, men det har vi ikke lagt inn i det som ligger i proposisjonen nå. | Fremskrittspartiet | 2015-03-18 00:00:00 |
1 | I juni vart 3215 varmerekordar tangerte i USA aleine. Mai var månad nummer 327 i rekkja av månader der den globale gjennomsnittstemperaturen oversteig snittet i det førre hundreåret. Forsking frå det siste året viser at det som før har vore teoriar, med stor grad av sannsyn no har vorte sikker kunnskap. Det er ein samanheng mellom menneskeskapte klimaendringar og det auka ekstremvêret vi kan oppleve rundt omkring i verda. For få veker sidan vart det òg sett ein ny negativ botnrekord: isen i Arktis er to gonger Noregs landareal mindre enn den førre botnrekorden. Dei som har vore på Svalbard det siste halvåret, har fått sjå at i område som før har vore prega av tjukk is, er isen no borte. Dei menneskeskapte klimaendringane er den største miljøutfordringa i vår tid. Det er testen for vår generasjon. Dei vil ramme oss tungt her i nord. Aukinga i den globale gjennomsnittstemperaturen på to gradar vil nemleg vere ujamnt fordelt, og i nord vil ho vere særleg mykje høgare. Ein reknar med at i Skandinavia betyr ei global gjennomsnittsoppvarming på to gradar sannsynlegvis om lag fire gradar. Ekstremvêret vil ramme oss ekstra hardt i vårt vêrutsette land. Meir regn, flaum og vind gir større risiko for skred, orkanar og ulykker med konsekvensar for menneske og økonomi. Økonomisk ansvarleg politikk er viktig, men det er like viktig med ein økologisk ansvarleg politikk som tek vare på klimaforhold og miljøkvalitetar, og det heng tett saman. Om klimapolitikken har ein kjerne, så er det overgangen frå fossil til fornybar energi. Det er òg kjernen i den økonomiske politikken. Vi har eit mål om å auke vår fornybardel endå meir mot 2020, frå eit utgangspunkt bland dei høgaste i verda. I sommar ga vi konsesjon til ny vindkraft som er like mykje som alt vi har til no, og vi har eit stort potensial på vind både onshore og offshore i Noreg. Det må byggjast ut på ein skånsam måte. Men det må òg kombinerast med auka pris på fossil energi. Derfor er det rett å auke CO2-avgifta på sokkelen. Vi må arbeide med miljøkrefter i EU for å få opp kvoteprisen, og det er rett å verne sårbare område som dei utanfor Lofoten, Vesterålen og Senja mot petroleumsaktivitet. For det er faktisk sånn at CO2-utsleppa frå summen av all olje, gass og kol vi kjenner til internasjonalt, vil gi fem gonger så stor oppvarming av atmosfæren og føre til fem gonger så stor opphoping av CO2 i atmosfæren som det vi tåler dersom togradersmålet skal halde. Bypolitikken er òg viktig, for i tillegg til energi er areal kjernen i vår økologiske og økonomiske politikk. Noreg er eit land dominert av byar og tettstader. Fire av fem nordmenn bur i byar og tettstader. Oslo er den raskast voksande regionen i Europa. Befolkningsveksten er ein fantastisk fordel, men det gir oss òg store utfordringar. Vi må byggje tettare og høgare, og vi må byggje rundt kollektivknutepunkt. Vi må ha vekst i persontrafikk med sykkel, gange og kollektiv, slik klimaforliket seier, og vi må bevare bykvalitetane våre, kvalitetane i bustader, i service og næring og i nærnaturen. Det er dei som synest å tru at natur er noko som må vekk for å sikre byutvikling, men nærleik til naturen er ein av dei fremste kvalitetane i norske byar. Det er rett og slett sånn at det å gå tur i skog og mark er den mest vanlege fritidsaktiviteten i Noreg. Det er få ting som er så typisk norsk som det, og det vil i framtida vere eit knappare gode som vi må ta godt vare på i byane våre. Representanten Høybråten hadde eit utsyn som eg likte. Vi må sjå lenger enn oss sjølve og utafor oss sjølve. Spør du meg, er global fordeling og globalt miljø kjerneutfordringane i det hundreåret vi har begynt på no. Eit regjeringsalternativ av Høgre og Framstegspartiet, som seglar opp som det mest sannsynlege, vil vere eit systematisk tilbakesteg for natur og miljø og eit systematisk tilbakesteg i utviklingspolitikken. Finst det eitt einaste felt der Framstegspartiet og Høgre vil tilby ei meir miljøvenleg retning eller betre utviklingspolitikk for Noreg? Tvert imot: Det er systematisk lavere ambisjonar vi kan vente oss, dersom vi les program eller budsjettforslag. Det vi treng, er stadig høgare mål, og det er det dei raud-grøne har tilbode – høge mål, tøffe tiltak, og det er det vi skal ha enda meir av i åra som kjem. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-10-05 00:00:00 |
0 | Som tidligere hevdet har altså Regjeringen til hensikt å selge 15 pst. av SDØE-andelene til Statoil. Vi ser at det foregår forhandlinger om dette allerede, og det er mye som tyder på at Statoil på denne måten vil sikre seg «indrefileten», altså de beste arealene. Synes statsråden virkelig det er en riktig fremgangsmåte? Skal disse andelene gis bort til Statoil, eller på hvilken måte skal Statoil eventuelt betale for dem? | Fremskrittspartiet | 2001-01-31 00:00:00 |
1 | Jeg må på sparket innrømme at jeg er ingen spesialist på Nicaragua. Det vakte betydelig internasjonal forundring, som Morten Høglund sa, da Daniel Ortega, muligens for å vinne valget, i siste fase av valgkampen lanserte seg selv som en særlig restriktiv politiker når det gjaldt abort. Den alliansen som man ser i Nicaragua, slik det også framføres her, mellom en sterk, konservativ kirke og en tilsynelatende venstreorientert president, er uvanlig i en internasjonal målestokk. La meg foreslå at jeg på basis av det Morten Høglund nå legger fram, tar kontakt med vår ambassadør i Nicaragua for å diskutere med ham om det er måter Norge positivt kan påvirke politikken. Det er jo ikke alltid slik at en hevet pekefinger er den rette måten. Jeg skal iallfall diskutere med ham om det er måter vi kan bidra til å finne en løsning på det vi står sammen om, på. | Sosialistisk Venstreparti | 2008-05-29 00:00:00 |
1 | I likhet med de andre vil jeg også takke forslagsstillerne for å sette likestilling på dagsordenen, og jeg må si meg veldig fornøyd med den plass likestillingstemaet har fått i den senere tida. Det skulle for så vidt bare mangle når vi nå akkurat har markert at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett på lik linje med menn. I forrige uke hørte vi mange gode taler, innlegg og historieframlegg om kampen som er blitt kjempet for å komme dit vi er i dag. Vi har ei regjering som virkelig har satt likestilling på dagsordenen. I 2010 oppnevnte daværende likestillingsminister Lysbakken et ekspertutvalg som skulle utrede norsk likestillingspolitikk for å legge grunnlaget for en helhetlig og kunnskapsbasert likestillingspolitikk for framtida. Likestillingspolitikken har aldri tidligere vært gjenstand for en tilsvarende bred gjennomgang. Og nå har vi til fulle dokumentasjon på at det på mange områder er et stykke igjen til vi kan si at vi har full likestilling i landet. Men vi liker jo å se på Norge som et likestilt land, og mange bruker Norge som et eksempel på at vi har kommet langt, slik også representanten Horne refererte til med delegasjonen fra Thailand før i dag. Et kroneksempel er Gros kvinneregjering og hvordan den ble kjent over hele kloden – altså regjeringa fra 1986. Og ja, det var spesielt med en så stor andel kvinner, men jeg må innrømme at det føles litt rart å kalle det ei kvinneregjering. Flertallet i regjeringa var jo menn. Likestillingsmålet har på en måte blitt at en skal nå 40 pst. kvinneandel. Men det er vel ikke reell likestilling før det er like sannsynlig at det er 40 pst. menn som at det er 40 pst. kvinner i politiske organ eller i andre valgte organ, styrer osv.? Mangelen på likestilling i politiske organ, næringsliv, foreldreskap, utdanning og arbeidsliv henger nøye sammen med holdninger og kultur og med hvilke forventninger som ligger til det å ha det ene eller det andre kjønn. Her hadde også representanten Gjul en rekke gode eksempler. Det er ingen enkel oppskrift på å få snudd dette. Men å finne målrettede og treffsikre tiltak som kan bidra til en gradvis endring i holdninger er det som er det nødvendige. Og det gjøres heldigvis mye. Fedrekvoter er et godt eksempel. Det er først etter at dette ble innført, at far virkelig har begynt å ta permisjon. Jeg kan også referere til samme artikkel i Dagbladet i går som representanten Horne gjorde. Der er det en pappa som sier at: «det er riktig at vi har en slik kvote, fordi den legitimerer at fedre er en periode hjemme med barnet. (…) De fleste pappaer hadde ikke vært hjemme én dag lenger enn den fastsatte kvoten.» Politisk vilje til en så generøs permisjonsordning som vi har, og til å sørge for at alle barn har rett til en barnehageplass til en lav pris, har bidratt til at det er langt lettere å kombinere arbeid og omsorg. At vi nå har startet opp arbeidet med å sikre større stillingsbrøker for dem som ønsker det, er også et viktig tiltak for å kunne sikre kvinner en økonomisk uavhengighet. I forrige uke vedtok vi nytt diskrimineringslovverk og kjønnsnøytral verneplikt. Komiteen er enig med forslagsstillerne i at bekjempelse av vold mot kvinner, likestilt foreldreskap og forhold i utdanning og arbeidsliv er viktige utfordringer for bedre kjønnslikestilling. Det målrettede og langsiktige arbeidet med utvidelser av permisjon, fedrekvote og full barnehagedekning vil bidra til mer likestilte foreldreskap. Systematisk og helhetlig arbeid er vesentlig for å lykkes innenfor mange av likestillingskampene. Når det gjelder kamp mot seksuell trakassering og seksuelle overgrep, kan det f.eks. vises til gode erfaringer i Sør-Trøndelag, hvor de nettopp har jobbet systematisk for å forebygge dette gjennom et program rettet mot skoleelever og ansatte i skolen. Det vesentlige er treffsikre tiltak med et plassert ansvar, og at tiltakene og arbeidet følges opp og evalueres. Regjeringa jobber nå med likestillingsmelding til Stortinget – som en oppfølging av Skjeie-utvalget – og jeg ser fram til at den kommer. Da får vi et godt grunnlag for å diskutere retning for likestillingsarbeidet framover. Jeg vil også rose Venstre for engasjementet innenfor likestillingsfeltet, men mener – i likhet med representanten Horne – at de har valgt feil samarbeidspartnere for å lykkes med målsetningene. Vi får ikke et mer likestilt samfunn hvis et flertall av politikere i denne sal mener at kvotering er en uting, at fedrekvoter er unødvendig, at det er helt greit å betale mor for å være hjemme i stedet for å delta i arbeidslivet, vil øke barnehageprisene og kutte i overgangsstønaden for aleneforeldrene. Hvis man ønsker en helhetlig likestillingspolitikk som gjør at vi får en reell valgfrihet for begge kjønn – det være seg frihet til å velge å være sammen med egne barn, frihet til å delta fullt ut i arbeidslivet eller frihet fra seksuell trakassering, vold og voldtekt – da må man sørge for et fortsatt rød-grønt flertall! | Sosialistisk Venstreparti | 2013-06-19 00:00:00 |
0 | Jeg mener faktisk at jeg svarte på det, for jeg sa at vi gjør det samtidig med arbeidet med politireformen. Jeg gir ikke noen dato for når politireformen blir lagt frem for Stortinget, men jeg synes det er naturlig å se de to tingene i sammenheng når både utredningen knyttet til førstelinjereformen er ferdig og vi snart vil være ferdig med arbeidet med politireformen. Jeg har en veldig praktisk tilnærming til dette spørsmålet. Jeg er opptatt av at vi skal få mest mulig saksbehandling ut av hver eneste krone. Jeg er også opptatt av at investerte midler, enten det vil være i politiet eller i UDI, gir en bedre og mer effektiv saksbehandling. Da er det et spørsmål som jeg mener vi må stille oss under behandlingen av dette, om disse 95–160 millionene kan brukes mer effektivt og bedre med et enda bedre effektiviseringssluttresultat enn det som førstelinjereformen vil resultere i. Som jeg nevnte, er ikke regjeringen ferdig med behandlingen av dette spørsmålet, men jeg legger opp til at regjeringen skal behandle dette i forbindelse med politireformen. | Fremskrittspartiet | 2014-05-07 00:00:00 |
0 | Det er vanskeleg å sjå at fleirtalsinnstillinga som ligg føre i denne saka, gir noko grunnlag for optimisme hos noverande brukarar av helsetenester, og det gjer ho vel heller ikkje hos framtidige brukarar av helsetenester. No går jo dette inn i eit mønster, for sidan den raud-grøne regjeringa overtok – Stoltenberg II – har helsekøane auka med over 60 000 til 260 000, og det er vel ingen grunn til å tru at den trenden skal snu med denne saka. Ei av forklaringane på at helsekøane har auka, er at ein reduserte ISF-delen frå 60 pst. til 40 pst. Då skulle ein tru at når det er mange som meiner at ein reduksjon av ISF-delen aukar helsekøane, burde ein kanskje vurdere å reversere han. I staden gjer ein det motsette, ein reduserer han ytterlegare, til 30 pst. Det betyr at sjukehusa vil få mindre og dårlegare incitament til å behandle fleire pasientar – ein ekstra pasient – og det går dessverre i retning av at ein har grunnlag for å frykte at helsekøane vil auke ytterlegare. No er sjølvsagt «samhandling» eit flott ord. Og når ein tenkjer på ordet isolert, er det kanskje vanskeleg å vere imot samhandling, men eg synest at det ligg veldig lite i denne saka. På mange måtar er dette «keiserens nye klær». Utan at ein konkret får pengar på plass, er det vanskeleg å sjå at dette skal vere noka «sesam-løysing». Reforma føreset også at dersom kommunane skal ta på seg nye oppgåver, må kommunane ha tilstrekkeleg kompetanse – og eit grunnlag for å ta på seg nye oppgåver. Det skal ein altså løyse med kommunesamarbeid. No er det slik at av dei 430 kommunane vi har i Noreg, er det mange små kommunar. Utsira kommune med 214 innbyggjarar og Modalen kommune med 360 innbyggjarar vil sjølvsagt ha eit langt dårlegare grunnlag enn større bykommunar. Eit kommunesamarbeid vil til ein viss grad hjelpe for å få det til, men dessverre vil det også auke byråkratiet, og det vil auke talet på arbeidsoppgåver ved at kommunane må snakke saman. Framstegspartiet meiner at vi burde hatt ein kommunestrukturreform og fått færre kommunar før vi overlèt fleire oppgåver til kommunane. Det har det ikkje vore vilje til, og derfor kan dette vanskelegare bli nokon stor suksess. | Fremskrittspartiet | 2010-04-27 00:00:00 |
1 | Å styrke klimaforliket er allerede blitt en besvergelse i regjeringskretser. En av de tingene som det er skapt usikkerhet om, og som det var enighet om i klimaforliket, var å sørge for å skaffe fornybar energi til å elektrifisere installasjoner på sokkelen. Jeg kan referere fra en av de innstillingene som lå fra den rød-grønne regjeringen på akkurat dette. Jeg vil bare nevne én, og det gjelder Gina Krog-innretningen på Utsirahøyden: «Gina Krog-innretningen er klargjort for kraft fra land, og skal koble seg til en eventuell felles kraftløsning på Utsirahøyden på det tidspunktet denne er på plass, med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer noe annet.» Vil det være akseptabelt for Høyre om man ikke gjennomfører en full elektrifisering av installasjonene på Utsirahøyden? | Sosialistisk Venstreparti | 2013-12-12 00:00:00 |
0 | I svarbrev til komiteen av 16. november i fjor skriver statsråden bl.a. følgende: «Prisnivået på landbrukseiendommer må da ikke ligge høyere enn at en med normal god utnyttelse av eiendommens driftsgrunnlag kan oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat.» Da er spørsmålet mitt: Hva er forskjellen på en eller noen som kjøper en landbrukseiendom ute i distriktet for 3 mill. kr, kontra en som kjøper en annen type næringseiendom for 3 mill. kr? Begge to kan være like viktige, og hvorfor skal da den ene være garantert et økonomisk godt utbytte kontra den som kjøper en annen type næring? Spørsmålet mitt er også: Hva er et tilfredsstillende økonomisk resultat for en som kjøper f.eks. en gård for 3 mill. kr? | Fremskrittspartiet | 2011-04-26 00:00:00 |
1 | Jeg vil lese fra flertallsmerknadene i innstillingen til Ot.prp. nr. 43 for 2000-2001: «Dette flertallet viser til at en av målsettingene med de nye reglene er: «Barnets behov for midler til forsørgelse skal deles mellom foreldrene etter økonomisk evne og så rett og rimelig som mulig.» Dette flertallet har merket seg at ... enkelte grupper kan komme dårlig ut med de nye reglene. Det er en målsetting for dette flertallet at den nye ordningen i best mulig grad ivaretar de som har lavest inntekter. Dette flertallet ber om at denne problemstillingen blir vurdert løpende og at eventuelle urimelige utslag blir forsøkt justert.» Mener statsråden at det ikke har kommet fram nok av eksempler på at disse bidragsreglene rammer dem med lavest inntekt og deres barn, slik flertallet sa? | Sosialistisk Venstreparti | 2003-06-03 00:00:00 |
0 | Nå er det jo ikke slik at det er enten-eller. Det er jo snakk om hva man betoner, hvordan man vektlegger dette, og hvor offensivt man satser. Som jeg redegjorde grundig for i innlegget - følte jeg - skal vi delta og engasjere oss internasjonalt. Men vi stiller spørsmål ved hvor omfattende vi skal gjøre det. Vi registrerer at det sies at dette gir oss noe tilbake når det gjelder nasjonale interesser, men det vil vi gjerne diskutere og utfordre på. Vi vil påpeke at våre diplomatiske ressurser, våre utenriksstasjoner, er en begrenset ressurs. Den skal brukes optimalt, den skal brukes til et aktivt engasjement, men den skal også sikre norske interesser. Og for å finne den riktige balansen er det ikke nødvendigvis bare å gå fra den ene ytterlighet til den andre. Vi skal finne en god balanse, men vi mener at Norge har et behov for å balansere seg inn på et noe annet spor. Det er ikke snakk om en revolusjon i norsk utenrikspolitikk, men om en forsiktig dreining av kurs. | Fremskrittspartiet | 2008-05-22 00:00:00 |
0 | Statsråden føyer seg inn i rekken av talere i dag som har talt varmt om hvor viktig det er å sikre en god og stabil ramme for kreftforskningen i Norge. Statsråden sa at det er viktig å forske mer på kreft, og hun sa også at det har vært et prioritert område i forskningspolitikken. Da regner jeg med at statsråden mener at det har vært et prioritert område for den offentlige andelen av forskningen. Hvorfor er det da slik at det er Kreftforeningen som finansierer 70 pst. av kreftforskningen i Norge, utenom den som gjøres av legemiddelindustrien? | Fremskrittspartiet | 2007-06-11 00:00:00 |
0 | Først bare til et spørsmål fra Per-Kristian Foss som jeg glemte å svare på eller ikke fikk tid til. For det første når det gjelder håndhevelse av norsk lovgivning, vil ikke vi at Stortinget skal drive saksbehandling. Når det gjelder dette med bedriftene som ønsker billig arbeidskraft, har jeg ingen problemer med å skjønne at bedrifter ønsker tilgang på billig arbeidskraft. Men for en gangs skyld står nå arbeidstakere i dette land litt sterkere. Istedenfor at det er mange søkere til få ledige jobber, står det nå flere arbeidsgivere i kø for å ansette en arbeidstaker, og arbeidstakeren er i en sterk forhandlingsposisjon. Når markedslønnen er høyere enn det den har vært, synes vi arbeidstakerne fortjener å få høyere lønn. For en gangs skyld er arbeidstakerne i en drømmeposisjon, og da kommer altså Høyre og vil importere billig arbeidskraft – og jeg brukte ikke, som Odd Roger Enoksen påstår, den terminologien, jeg sa at det var uttrykket som ble brukt i forbindelse med frykten for billig arbeidskraft i EØS fra andre land, og det er jo det Høyre nå ønsker: å importere billig arbeidskraft for å hindre lønnsøkninger for norske arbeidstakere. Ellers vil jeg bare si at hr. Enoksen må nok lese litt mer i vårt partiprogram – ikke lese det på en måte som en viss annen leser Bibelen og ta alt i verste mening, men kanskje se litt på beste mening også. Vi ser det slik at når det gjelder landbruket, så er det fullt mulig med rasjonaliseringer. Selv Johan J. Jakobsen har jo innrømmet i denne sal at man kan produsere like mye mat i Norge med en tredjedel av årsverkene. Og hvis man la om til en større grad av foredlingslandbruk, altså istedenfor å dyrke korn i Norge satset litt mer på gress og importerte kraftfôr langt billigere enn vi kan lage det selv, hvis vi satte i gang litt stordrift når det gjelder produksjon av kjøttvarer og andre matvarer, er det klart at vi kunne konkurrere på mange måter med Danmark. Så det er masse som kan gjøres innen norsk landbruk. (Latter i salen.) | Fremskrittspartiet | 2000-10-10 00:00:00 |
0 | Først en kommentar til finansministerens svar på min replikk når det gjaldt innvandring. Hun prøvde å lure seg unna ved å si at det var tre scenarioer for innvandring. Det var et høyt, et middels og et lavt anslag. Da kan vi heller se på det høye alternativet, som Regjeringen sier er urealistisk og ligger altfor høyt. Den sier altså at innvandringen plutselig vil snu i valgåret 2009. Alle tre scenarioene sier det. Den sier at innvandringen ikke vil falle like fort, men faller til 35 000 i 2020 – altså en halvering fra dagens innvandringsnivå. Fullstendig urealistisk! Og det er ikke bare fordi at det er snakk om innvandring. Det er snakk om kostnadene knyttet til innvandring, for det er det vi diskuterer her, nemlig de økonomiske perspektivene, kostnadene og valgmulighetene man har i årene som kommer. Da må dette beskrives korrekt og ikke feies under teppet, slik det gjøres. Og så til representanten Holmås: Representanten Holmås og jeg var i en debatt om fordelingspolitikk i Dagsnytt 18 for en ukes tid siden. Det er jo hans regjering og hans flertall som er ansvarlig for politikken – ikke opposisjonen. Og i dette vidunderlige landet til Heikki Holmås, dette fordelingslandet til Heikki Holmås, som blir stadig rikere, er det 630 000 som lever på offentlige overføringer, og tallet er økende. I dette landet går en fjerdedel av elevene ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive, og en tredjedel av elevene faller ut av videregående før de er ferdige – tar ikke eksamen. Det er dette landet, dette fordelingslandet og velferdslandet til representanten Heikki Holmås, hvor den alvorlige kriminaliteten aldri har vært så høy, som han står her og skryter av. Og så forteller han Fremskrittspartiet, som aldri har sittet i regjering, hvor fryktelig det da vil bli. Hvilken medisin er det da representanten Holmås ønsker? Ikke noe land er blitt bedre, blitt rikere eller har vokst ved å kutte hodene av de sterke. Det hjelper aldri de svake. Det har aldri skjedd. Planøkonomien har aldri fungert. Drastisk velferdsoverføring har aldri fungert i noe samfunn. Det man heller burde gjøre, istedenfor å sette ned et fordelingsutvalg, er å sette ned et verdiskapingsutvalg, hvor man sier: Hvordan kan vi få til innovasjon? Hvordan kan vi legge til rette for de gode hodene, slik at de kan skape arbeidsplasser? Hvordan kan vi få til nyskaping i næringslivet? Det er viktig. Det hjelper ikke å ta penger ut av høyre lomme og putte dem over i venstre lomme og tro at man har skapt verdier. Man må legge grunnlaget for å øke kaken istedenfor å dele den opp i enda flere stykker. Det er utgangspunktet for Fremskrittspartiet. Det er utgangspunktet for en ikke-sosialistisk politikk, som satser på skattelette og gir muligheter for å skape verdier. Jeg stilte spørsmål til finansministeren, skriftlig, om hun kunne definere rettferdig, for hun snakker om rettferdig fordeling. Og da svarer hun: Jo, det er gratis skole, det er tilgang til helse osv. Det er noe alle partiene er enige om. Svaret er det alle partiene er enige om: Det er rettferdighet. Man må komme opp med noe annet hvis man skal bruke det som slagord når alle partiene er enige om det som skal være felles for alle. Statsråden må komme opp med et bedre svar, istedenfor å bruke den propagandaen som hun gjør i sitt svar til meg. | Fremskrittspartiet | 2009-05-14 00:00:00 |
1 | For det første har jeg lyst til å si at de kompetansekravene som nå er på høring, er det veldig krevende å klare å få oppfylt. Det er fordi vi ikke har et ubegrenset antall lærere med ubegrenset formell kompetanse som vi kan velge fra. I mange distriktskommuner og mindre kommuner kommer det til å være meget krevende å oppfylle de kravene vi nå har, også på ungdomstrinnet. Så la meg bare la utfordringen gå tilbake igjen: Er det ikke riktig at vi da starter med kompetansekravene på ungdomstrinnet, fordi det er der man først og fremst trenger lærere som har særlig faglig innsikt i de fagene man underviser i? På de minste trinnene er det ganske avgjørende at elvene har forholdsvis få lærere å forholde seg til, og at disse lærerne har et bredt spekter av virkemidler, og at de kan veksle mellom ulike fag. Det er faktisk en meget avgjørende og viktig kompetanse å ha med seg på disse trinnene. Så det er meget god faglig begrunnelse for at vi går fram nettopp på den måten som høringsuttalelsen beskriver. | Sosialistisk Venstreparti | 2011-01-12 00:00:00 |
1 | Den 6. juni i år sto jeg i Halabja, Sør-Kurdistan, i nordlige Irak. I gravlunden foran meg lå det flere tusen kvinner og barn som i 1988 ble drept i et av historiens mest brutale og feige overgrep mot menneskeheten. Ved inngangen til gravlunden henger det et skilt som sier: Ingen adgang for Bath-medlemmer. Jeg forstår godt hvorfor det skiltet henger der. Selv i dag, 24 år etter overgrepene, er det støtende for overlevende og pårørende at mennesker som en gang var ansvarlige for disse grusomhetene, skal komme til denne gravlunden, krenke de avdødes verdighet og vekke smertefulle minner hos de pårørende og overlevende. Noen hundre meter fra denne gravlunden er det reist et monument over ofrene. SV-delegasjonen jeg hadde gleden av å lede, fikk en grundig omvisning i monumentet, som samtidig er et dokumentasjonssenter over overgrepene. Det henger mange bilder som skildrer usminket hva som skjedde i denne lille landsbyen for 24 år siden. Jeg orket ikke å fokusere på alle bilder. Det var altfor sterkt for meg. Medlemmer av min delegasjon var svært preget av det vi så. Hele rommet var fylt av smerte og sorg. Det er grenser for hvor mye smerte et menneske kan tåle. Noen tørket tårer i øyekroken. Men vår smerte kan ikke komme i nærheten av den smerten som innbyggerne av denne lille landsbyen ble påført i mars 1988. Vi traff noen overlevende. Det var gripende historie vi ble fortalt. Vi håper at det som skjedde i Halabja, aldri skjer igjen noen steder i verden. Totalt er det anslått at rundt 15 000 mennesker ble drept i disse angrepene, men det er ikke hele historien. Det kurdiske folk har over lang tid vært utsatt for urett og overgrep, både i Irak, Iran, Syria og Tyrkia. I Irak har de blitt nektet retten til å dyrke sitt språk, sin kultur og sin identitet. Det dreier seg om et stolt folk som har stått opp for sine grunnleggende rettigheter – anerkjent av FN som universelle menneskerettigheter. Denne stoltheten og besluttsomheten ble straffet med vold, tortur og drap under Saddam Hussein. I en velregissert og langvarig kampanje, kalt Al Anfal, ble over 180 000 mennesker systematisk drept i Irak. Jeg ønsker å uttrykke min medfølelse med dem som mistet sine kjære som et resultat av disse overgrepene. Min delegasjon hadde gleden av å treffe det kurdiske parlamentets president, den ansvarlige for departementet for utenrikssaker, visestatsministeren og ministeren for martyrer og Anfal. Jeg ser at sistnevnte sitter i diplomatlosjen i dag og bivåner debatten. Det viser deres engasjement for sitt folk. Jeg vil kort nevne at selv om vi i dag fokuserer på kurdernes lidelser og rettigheter i et område mange kaller Sør-Kurdistan, er jeg fullt klar over smertene kurderne påføres i både Syria, Iran og Tyrkia. Mennesker blir nektet sine grunnleggende rettigheter, nektet å snakke sitt språk, dyrke sin kultur og kjempe for sine rettigheter. Tusenvis av mennesker sitter bak lås og slå i mange av disse landene. Hvorfor sendte SV en delegasjon til Kurdistan? Jo, fordi vi ønsker å lære mer om den uretten kurderne har blitt påført de siste tiår. Vi ønsker å opprette enda tettere kontakter med gode krefter i Kurdistan for å finne samarbeidsarenaer og måter vi kan jobbe for: at Norge kan bidra til å øke og spre kunnskap om kurdernes smertefulle historie at Norge kan bidra til at det som skjedde i Halabja i mars 1988, kan anerkjennes som folkemord. Jeg vil spørre utenriksministeren: Vil utenriksministeren bidra til at angrepet mot Halabja og det som skjedde der i 1988, kan anerkjennes som folkemord? at Norge kan bidra til at bevisstheten om biologiske og kjemiske våpen i verden kan økes at Norge kan jobbe for å forby og fjerne kjemiske og biologiske våpen at Norge kan bidra til at det kurdiske folk i både Irak, Iran, Syria og Tyrkia får nyte godt av sine politiske og kulturelle rettigheter, og at deres menneskerettigheter ivaretas at Norge kan bidra til at brudd på kurdernes rettigheter blir tatt opp på internasjonale arenaer. Kjemiske våpen har blitt brukt i kriger siden første verdenskrig, da disse forferdelige våpnene for første gang ble introdusert og brukt i stort omfang. Dette er også viktig å ta med, for allerede etter første verdenskrig har progressive aktører i verden forsøkt å få disse våpnene avskaffet. Det første forsøket var i 1922 med the Washington Naval Treaty. Siden 1928 har vi hatt Genèveprotokollen som har gjort det ulovlig å bruke kjemiske og biologiske våpen i krigføring. Likevel har dette våpenet blitt brukt i større eller mindre grad siden den gang. Den største og mest brutale bruken var nettopp under Saddam Hussein. Hovedargumentet stater bruker for å anskaffe masseødeleggelsesvåpen, er ikke at de skal brukes, men at det skal skremme motstanderne fra å ta dem i bruk. Dessverre er det stater som fortsatt har kjemiske våpen, til og med offisielt. Selv om Russland og USA har uttalt at de ønsker å destruere sine lagre, har de fortsatt til gode å bekrefte at de ikke lenger har slike våpen. Det er min oppfatning at særlig så store stater som Russland og USA sender det viktige signalet at slike våpen ikke lenger er akseptable, og at de selv ikke lenger har disse våpnene. SV søker samarbeid med positive krefter for å nå målene jeg i sted beskrev, både i dette parlamentet, i det norske samfunnet og i andre parlamenter rundt i verden. I dag har jeg gleden av å få en debatt om disse spørsmålene i Stortinget. Norge har gode muligheter til å bidra til å få kjemiske og biologiske våpen fjernet fra jorden. Vi har signert og ratifisert Kjemivåpenkonvensjonen og sitter i eksekutivrådet i 2012 og 2013. Dette gir Norge både en mulighet og et betydelig ansvar for å hindre spredning av slike våpen, og disse våpnene kan når som helst bli brukt igjen. Syria har innrømmet å besitte kjemiske og biologiske våpen, og regimet har ikke lagt skjul på at de kan tenke seg å bruke dem. Jeg har derfor invitert utenriksministeren til å kommentere hvilke målsettinger han har for denne toårsperioden. Kunnskap er et viktig redskap for å forandre verden. Derfor er det viktig at kunnskap om masseødeleggelsesvåpen – og ikke minst følgene av slik våpenbruk – blir prioritert. Det kurdiske folk vet hva kjemiske våpen gjør, de har kjent dette på kroppen. Det har heldigvis svært få andre gjort, men det er derfor viktig at kunnskap om hvilke overgrep slike våpen har forårsaket, kommer fram. Hvordan kan vi spre denne kunnskapen i Norge og øke bevisstheten om ondskapen disse våpnene representerer? Mitt spørsmål til utenriksministeren handler om hvordan vi kan få spredd informasjon, men også ytt rettferdighet til dem som har opplevd urett. Jeg ser med glede fram til debatten her i dag. | Sosialistisk Venstreparti | 2012-10-25 00:00:00 |